Forteller dere om prøvinga???

W

wishingstar

Forelsket i forumet
Hei!
Vi venter på innkalling til St.olavs, hvor vi skal få hjelp. Vet ennå ikke hva dem skal gjøre, mulig prøverør? Uansett, spørsmålet mitt til dere er om dere har fortalt det til f.eks de nærmeste på jobb og familie/venner? Er jo redd hormonene kan komme litt i ulage, og da er det kanskje greit at medarbeiderne mine vet hvorfor (selv om jeg er ganske god på å skjule dårlige dager[;)]) Men samtidig var det ei på jobb som fortalte dette, og da vet jo ALLE om hun ble gravid eller ikke, rett etterpå... ERFARINGER??[8|]
 
Eg delte med venniner og foreldra mine når me skulle i gong med prøverør[:)]
På jobb så informerte eg enkelte, som eg følte eg kunne snakke åpent med om prøvinga osv[:)]

Du må jo ikkje fortelja når du f.eks skal hente ut egg og sette inn igjen[:)] Men eg hadde kanskje latt vær å sagt noko,
dersom du ikkje er intressert i at dei skal vita så mykje om prosessen og om det blir positivt eller negativt.

Du må kjenne på om du vil dele dette med alle, evt. kan du jo informere sjefen, dersom du har et sånt forhold til h*n[:)]
Ellers så bare holder du det for deg sjølv, sjukemelding kan du få dersom ting blir for gale, om du reagerar sterkt på medisin eller ikkje.
Og etter uttak og sånt så blir du jo ofte sjukemeldt i 3 dager, fra og med uttaksdato til og med innsettingsdag[:)]
 
Det er kun de nærmeste som vet det her og.
Orket ikke fortelle alle det,så tungt når det går galt!De venter i spenning på og høre resultatet og så må vi fortelle at det ikke gikk så greit...
 
 
Jeg har sagt det til fler og fler ettersom tiden har godt[:)] De fleste venninnene mine vet det og stemor til sambo[:)] Har ikke sagt noe til min familie, da jeg vet det blir spørsmål og forventninger, det orker jeg ikke.... Vi får se hvor lang tid dette tar og tar det litt etterhvert[:)] Alle på jobben vet det da, men det er bare to utenom meg[;)] Har jo måtte renne så mye til legen og da var det like greit å si det[:)]
 
Jeg har fortalt det til familie, noen venner og de på jobben.
 
Familien og venner har vi fortalt det til fordi det er greit å ha noen andre enn samboeren å støtte seg til. Samt at det er greit å vite hva vi går gjennom hvis jeg er veldig vanskelig i en periode (pga hormoner[:D]).
 
De på jobben hos meg vet det også. Jeg begynte på ny avdeling noen mnd før vi skulle ha uttak og innsetting, og jeg syntes det var veldig dumt at omtrent det første jeg gjorde var å sykemelde meg hele julen (som jeg selvfølgelig skulle jobbe).. Jeg var sykemeldt i 2 1/2 uke tilsammen, fordi vi har masse tunge løft på jobben. Letteste løftet er vel ca 60 kg.
 
Det negative er jo selvfølgelig at de vet alt som skjer med en gang. Men jeg har fått veldig masse støtte av både arbeidskollegaer og familie. Både i medgang og motgang. Jeg hadde et forsøk som var vellykket, men der jeg mistet i uke 9+2. Jeg tror ikke det ble noe verre for meg selv om veldig mange visste at jeg mistet, jeg tror det var veldig positivt.
 
En velger jo selv hvor mye hver enkelt skal få vite. På jobben er det vel bare 3 som vet alt i prosessen, mens resten vet hva vi går gjennom..
 
Takk for tilbakemeldinger...Hører gjerne fra flere[:)]
 
...Fortsatt ingen brev fra St.Olavs[&o] *venter*venter*
 
ORIGINAL: MammaBabysyk

Etter vi fant ut at det ble prøverør på oss, fortalte vi di fleste hva det gikk i. Ikke så lett å si, men en stor lettelse å få det ut. Trur dessuten at di fleste visste at vi var ufrivillig barnløse.

Sa det til venner, familie og jobb. Ikke angret på det. Men er jo ikke alle som forstår så lett da. Må nok gå gjennom det selv for å forstå hvor slitsom og slik det er.

Men vi synes uansett at det var bedre å fortelle det, slik at di fleste kunne forstå hvorfor vi kanskje var litt fjerne og leie av og til. Og da jeg endelig ble gravid fikk di som ville vite det med en gang, for di viste jo at vi hadde gått gjennom prøverør og skulle teste.

Finnes en fin og rørende liten filmsnutt som forklarer godt hvordan det er å væer ufrivillig barnløs. Kan jo vise den til noen om du vil [:)]

 
 
Så den filmsnutten ja, ganske så treffende var den for oss som har prøvd ei stund!! Også var det fint å se at det er flere som har det slik... Den tomme følelsen som ikke går bort, og som bare blir forsterket etter nok en TR... Tror at det er en spire som må til for å føle seg "hel" igjen.
 
Når det gjelder jobben så blir jeg nok ikke å fortelle det til alle. Arbeider på en relativt stor arb.plass. Men kanskje til de nærmeste.
 
Me fortalde det til dei fleste nære venner og familie. Me blei så utrulig lei av spm om me ikkje skulle ha barn snart + at eg var litt "fjern" ein periode så det var greit å forklare kva som var galt. Har fått utrulig mykje god støtte heile veien. Det er jo ikkje altom har vore lika greit ved å fortelje, men det har veid opp for "maset" om me ikkje skulle ha barn snart... Og utrulig godt at folk forstod at me ikkje alltid hadde det lika greit.

Eg fortalde det og til nokre lærarar på skulen for å forsikra meg om at det ikkje ville gå ut over studiet om eg blei gravid.
 
Vi har ikke ønsket at noen skulle vite det så her er det fortsatt hemmelig hvordan babyen har blitt til.. En må gjøre akkurat det som passer seg for en selv, ingen fasitsvar på noe her dessverre.. Lykke til!!
 
De nærmeste på min side og noen på hans side vet om at vi prøver... Og noen på jobb. men tror ikke jeg kommer å si til alle at/når vi begynner på prøverør. Blir nok kun de aller nærmeste. Får se hvordan humøret mitt blir etterhvert. Kanskje jeg er nødt til å fortelle flere[;)] Er i ganske godt humør til vanlig på jobb, så plutselig endring kan jo få de fleste til å lure...
 
ORIGINAL: wishingstar

De nærmeste på min side og noen på hans side vet om at vi prøver... Og noen på jobb. men tror ikke jeg kommer å si til alle at/når vi begynner på prøverør. Blir nok kun de aller nærmeste. Får se hvordan humøret mitt blir etterhvert. Kanskje jeg er nødt til å fortelle flere[;)] Er i ganske godt humør til vanlig på jobb, så plutselig endring kan jo få de fleste til å lure...

 
Men blir nok IKKE til å fortelle sjefen. er det noen jeg ikke stoler på så er det henne!!
 
Her vet alle at vi må hjelp for å få barn. Ble til slutt så lei av alle spm og kommentarer at jeg bare sa det rett ut til alle som spurte. Stoppet kjeften på de ja. Men vi forteller ikke til alle når vi er i forsøk. Det har variert litt fra gang til gang hvor mange som har visst det. Denne gangen fortalte vi det kun til sjefene våre. Mange har skjønt det selv om vi ikke har sagt noe, men det er sjelden noen spør, heldigvis. Dette er en av fordelen ved å være åpen syns jeg. Har fortalt hva jeg føler rundt dette og at det er greit at folk vet, bare de ikke spør.
 
De siste forsøken har jeg vært sykemeldt stort sett hele behandling forløpet. Merker at jeg isolerer meg litt for å unngå spm, men er vanligvis en hjemmegris så det går fint.
 
Back
Topp