Fortelle venner etter at de har mistet

Fru95

Forelsket i forumet
Septemberskattene 2023
Har ei venninne som gikk gjennom en MA i Januar, nå må jeg snart fortelle henne at vi er gravide med nr 2 på ganske kort tid. Tror hun vil synes at det er litt sårt at vi treffer så fort og at de gikk gjennom en MA på første forsøket. De var utrolige glade når de fortalte oss at de ventet så vet at de virkelig ønsker seg en liten en selv. Så er litt usikker på hvordan jeg skal si det til hun.
Vil helst si det til henne ansikt til ansikt men har fortsatt ikke funnet noe tidspunkt som passer oss begge og nå begynner det å haste med å si det siden jeg ikke vil at hun skal få høre det av noen andre. Så siden det virker som vi ikke får til å treffes så kan det skje at jeg må fortelle over melding.

Vet ikke helt hvor jeg vil med innlegget men kanskje noen her som har gått gjennom MA eller SA og vil dele hvordan de ville blitt fortalt at en an annen venninne er gravid? Eventuelt om noen har noe tips?
 
Jeg gikk gjennom tre kjemiske i fjor, og på den siste var det også to nære kolleger som hadde blitt gravide og de hadde prøvd mye kortere enn meg og mannen. Og jeg ble bare glad på deres vegne og glad for at de inkluderte meg fra start med positiv test❤️ Jeg tror nok det hadde vært mye sårere for meg hvis mine nærmeste tenkte de skånet meg ved å ikke si noe. For selv om det er vondt å miste selv og bruke lang tid på få til et barn så ønsker hvertfall jeg å få være med i gleden over graviditeter til mine venninner :) Og hvordan de sier ifra hadde ikke vært viktig for min del, så lenge de hadde gjort det på sine premisser!

Nå har jeg et barn fra før av, så vet ikke om det påvirker hvordan jeg taklet situasjonen med å prøve på nr 2. På den ene siden hadde vi jo et velskapt barn å glede oss over, men på den andre så var jeg jo også veldig klar over hva som gikk til grunne. Uansett, så hadde hvertfall jeg blitt mer lei meg av å ikke bli fortalt når mine venner ville det fordi de ønsket å skåne meg og heller dro det ut:shy:

Så mitt tips er egentlig å dele nyheten slik som du vil, og kanskje ikke ha store forventninger til responsen❤️
 
Har ei venninne som gikk gjennom en MA i Januar, nå må jeg snart fortelle henne at vi er gravide med nr 2 på ganske kort tid. Tror hun vil synes at det er litt sårt at vi treffer så fort og at de gikk gjennom en MA på første forsøket. De var utrolige glade når de fortalte oss at de ventet så vet at de virkelig ønsker seg en liten en selv. Så er litt usikker på hvordan jeg skal si det til hun.
Vil helst si det til henne ansikt til ansikt men har fortsatt ikke funnet noe tidspunkt som passer oss begge og nå begynner det å haste med å si det siden jeg ikke vil at hun skal få høre det av noen andre. Så siden det virker som vi ikke får til å treffes så kan det skje at jeg må fortelle over melding.

Vet ikke helt hvor jeg vil med innlegget men kanskje noen her som har gått gjennom MA eller SA og vil dele hvordan de ville blitt fortalt at en an annen venninne er gravid? Eventuelt om noen har noe tips?
Gått gjennom en SA og to MA selv mens nære venninner eller kollegaer har blitt gravide omtrent i samme tidsrom. Tror det er viktig å vise forståelse for at det kan være en tøff beskjed å få, selv om hun etter all sannsynlighet er veldig glad på deres vegne. Det ene utelukket ikke det andre :) Videre å si det et sted der det kun er dere to, og la hun få rom for litt til for seg selv etterpå. Kan fort bli mange tanker. For min del hjalp det veldig at det var forståelse for at det var en tøff beskjed å få, samtidig som den var helt fantastisk. Lykke til ❤️
 
Hei, såg at fertilitetscoachen på instagram (Mari fra Medicus) hadde en uoffisiell undersøkelse på dette for kort tid siden. Det overveldende svaret var at dei fleste ønsket å få en sånn beskjed over melding først slik at dei kunne reagere akkurat som dei trengte der og da, uten å forholde seg til andre menneske, og spesielt ikkje noen dei egentlig er veldig glad i. Det er veldig mange motstridende følelser som kommer i en sånn situasjon.

No er dette helt sikkert forskjellig per person og relasjonen dere har, men tenkte det i det minste kunne tipse om dette. Personlig hadde eg foretrukket melding først også møtt venninna mi litt senere for å snakke om det. Bare så eg hadde fått jobbe meg gjennom mine egne følelser først og heller kunne vere glad på hennes vegne og vite mer om kva eg trengte når vi møttes ansikt til ansikt.
 
Jeg ville ha fått den beskjeden på melding og IKKE ansikt til ansikt. Så har man tid til å reagere for seg selv.
Skriv noe sånt som at du gjerne vil dele med henne at du er gravid igjen, og at du samtidig tfortsatt tenker på at de har mistet og at det er veldig urettferdig. Skriv at du skjønner hvis hun synes det er vondt og vanskelig at dere skal ha barn igjen og ikke har hatt samme uflaks.
Også foreslå at dere tar en kaffe eller noe sånt i samme slengen :)

Noen synes det er uproblematisk st andre rundt blir gravide, jeg synes selv det var vanskelig etter vi hadde mistet. Det betyr ikke at jeg ikke var glade på andres vegne eller ønske at de skulle slite sånn som oss - det handlet mer om at jeg selv hadde det urolig vondt. Vi hadde på det tidspunktet ikke barn fra før heller, som forsterker følelsen av tomrom og ufrivillig barnløs etter å ha mistet.

Men jeg tror å sende en melding er bedre samtidig som du inviterer til å treffes fysisk kort tid etterpå. Og ikke klage over svangerskapsrelaterte plager, så tenker jeg dette går veldig fint og at venninnen din vil sette ekstra pris på at du husker hennes sorg oppi din egen glede ❤️
 
Jeg gikk gjennom en MA for et år siden. Ei venninne ble gravid nå i høst og sendte melding om at de ventet nr 2, og hun uttrykte forståelse for at det kunne være litt sårt å høre. Vi hadde jo i tillegg på det tidspunktet prøvd i et halvt år etter MA’en, uten hell. Jeg syntes det var greit å få det på melding fremfor ansikt til ansikt, slik at jeg kunne reagere alene. Man er så klart glad på andres vegne, men det er sårt når man har mistet.
 
Sniker. Jeg var gjennom en MA i høst og syntes det var veldig sårt å høre at andre var gravide. Nå var det ingen nær venninne som ble gravid i etterkant av dette, men vi har et vennepar som startet å prøve ca. da vi mistet. Jeg ble gravid igjen i januar, og de var enda ikke gravide. Vi hadde pratet om at hun syntes det var veldig sårt at de enda ikke var gravide (gikk på første forsøk med første barnet), så jeg bestemte meg for å melde henne ganske tidlig i graviditeten fordi jeg ikke ønsket å prøve å holde det skjult liksom. Hun satte veldig stor pris på det!
 
Jeg er enig med de andre her. Send henne en melding først. Fortell henne at du vil si det til henne tidlig så hun føler at du verdsetter vennskapet deres. Vis empati for at hun ikke var like heldig denne gangen og vær forberedt på å snakke med henne om MAen, hvis hun vil det (Selv om du kanskje helst bare vil snakke om graviditeten). Du kan gjerne si at du er/har vært nervøs for MA/SA selv pga det som skjedde med henne og at du føler deg så heldig som har sluppet det denne gangen/så langt. Vis at du ikke tar graviditeten din for gitt!

Og IKKE klag på at du er kvalm eller har andre plager, eller at det blir slitsomt med to tette barn, at du helst skulle født i en annen måned eller lignende. Akkurat slike ting syntes jeg var det mest provoserende som jeg hørte da vi strevde. Men bare vis at du er kjempetakknemlig for at du har vært heldig!
 
Jeg er enig med de andre her. Send henne en melding først. Fortell henne at du vil si det til henne tidlig så hun føler at du verdsetter vennskapet deres. Vis empati for at hun ikke var like heldig denne gangen og vær forberedt på å snakke med henne om MAen, hvis hun vil det (Selv om du kanskje helst bare vil snakke om graviditeten). Du kan gjerne si at du er/har vært nervøs for MA/SA selv pga det som skjedde med henne og at du føler deg så heldig som har sluppet det denne gangen/så langt. Vis at du ikke tar graviditeten din for gitt!

Og IKKE klag på at du er kvalm eller har andre plager, eller at det blir slitsomt med to tette barn, at du helst skulle født i en annen måned eller lignende. Akkurat slike ting syntes jeg var det mest provoserende som jeg hørte da vi strevde. Men bare vis at du er kjempetakknemlig for at du har vært heldig!
Jeg er enig i det du skriver om å overbringe nyheten på melding, og gjerne også tidlig - for å vise at man verdsetter vennskapet. Det er naturligvis også veldig viktig å være empatisk og lyttende, og å ikke glemme venninnens sorg oppi sin egen glede. Samtidig er jeg veldig uenig i at man som gravid ikke skal kunne sette ord på egne utfordringer. Jeg mener at et vennskap bør være en gjensidig relasjon hvor det er rom for at begge parter er åpne og ærlige om sine følelser og erfaringer - uten at dette er forebeholdt kun én av partene. Jeg har for eksempel 3 friske og herlige sønner, og er gravid med mitt fjerde barn nå. Jeg har med andre ord utrolig mye å være takknemlig for - samtidig har jeg i alle mine graviditeter hatt store utfordringer med ekstrem svangerskapskvalme. Dette har ført til en rekke sykehusinnleggelser og redusert livskvalitet. Jeg har flere venninner som er ufrivillig barnløse eller som har opplevd å miste et barn i magen - og jeg viser dem alle stor omsorg og stiller alltid opp for dem når de har behov for å snakke. Men, jeg forventer samtidig at det er rom for mine følelser og erfaringer i relasjonen, uten at det skal være noen intern konkurranse om hvem som har det verst og som dermed har rett til å utrykke sine følelser. Det skal sies at jeg selvfølgelig forsøker å vise hensyn - de verste utblåsningene og frustrasjonene sparer jeg gjerne til noen andre, men det skal ikke være sånn at jeg skal være redd for å uttrykke egne vanskelige følelser bare fordi jeg er en "priviligert gravid".
 
Jeg er enig i det du skriver om å overbringe nyheten på melding, og gjerne også tidlig - for å vise at man verdsetter vennskapet. Det er naturligvis også veldig viktig å være empatisk og lyttende, og å ikke glemme venninnens sorg oppi sin egen glede. Samtidig er jeg veldig uenig i at man som gravid ikke skal kunne sette ord på egne utfordringer. Jeg mener at et vennskap bør være en gjensidig relasjon hvor det er rom for at begge parter er åpne og ærlige om sine følelser og erfaringer - uten at dette er forebeholdt kun én av partene. Jeg har for eksempel 3 friske og herlige sønner, og er gravid med mitt fjerde barn nå. Jeg har med andre ord utrolig mye å være takknemlig for - samtidig har jeg i alle mine graviditeter hatt store utfordringer med ekstrem svangerskapskvalme. Dette har ført til en rekke sykehusinnleggelser og redusert livskvalitet. Jeg har flere venninner som er ufrivillig barnløse eller som har opplevd å miste et barn i magen - og jeg viser dem alle stor omsorg og stiller alltid opp for dem når de har behov for å snakke. Men, jeg forventer samtidig at det er rom for mine følelser og erfaringer i relasjonen, uten at det skal være noen intern konkurranse om hvem som har det verst og som dermed har rett til å utrykke sine følelser. Det skal sies at jeg selvfølgelig forsøker å vise hensyn - de verste utblåsningene og frustrasjonene sparer jeg gjerne til noen andre, men det skal ikke være sånn at jeg skal være redd for å uttrykke egne vanskelige følelser bare fordi jeg er en "priviligert gravid".
Det er jeg enig i. Og nå vet jeg ikke nok om vennninnen din sin situasjon heller. Men jeg tror for min egen del at jeg ville syntes det var vanskelig å være støttende overfor en venninnens svangerskapsplager hvis jeg nettopp hadde fått vite at hun var gravid og jeg nettopp hadde mistet selv. Så kanskje spare detaljene rundt akkurat det til hun har fått fordøyd graviditetsnyheten litt?
 
Jeg er enig i det du skriver om å overbringe nyheten på melding, og gjerne også tidlig - for å vise at man verdsetter vennskapet. Det er naturligvis også veldig viktig å være empatisk og lyttende, og å ikke glemme venninnens sorg oppi sin egen glede. Samtidig er jeg veldig uenig i at man som gravid ikke skal kunne sette ord på egne utfordringer. Jeg mener at et vennskap bør være en gjensidig relasjon hvor det er rom for at begge parter er åpne og ærlige om sine følelser og erfaringer - uten at dette er forebeholdt kun én av partene. Jeg har for eksempel 3 friske og herlige sønner, og er gravid med mitt fjerde barn nå. Jeg har med andre ord utrolig mye å være takknemlig for - samtidig har jeg i alle mine graviditeter hatt store utfordringer med ekstrem svangerskapskvalme. Dette har ført til en rekke sykehusinnleggelser og redusert livskvalitet. Jeg har flere venninner som er ufrivillig barnløse eller som har opplevd å miste et barn i magen - og jeg viser dem alle stor omsorg og stiller alltid opp for dem når de har behov for å snakke. Men, jeg forventer samtidig at det er rom for mine følelser og erfaringer i relasjonen, uten at det skal være noen intern konkurranse om hvem som har det verst og som dermed har rett til å utrykke sine følelser. Det skal sies at jeg selvfølgelig forsøker å vise hensyn - de verste utblåsningene og frustrasjonene sparer jeg gjerne til noen andre, men det skal ikke være sånn at jeg skal være redd for å uttrykke egne vanskelige følelser bare fordi jeg er en "priviligert gravid".

Hmm, jeg luuuurer på om akkurat det bare går an å skjønne hvis man har vært på den andre siden av gjerdet og IKKE kunnet bli gravid/oppleve et vellykket svangerskap ❤️
All den tid jeg forstår at ekstrem svangerskapskvalme og store smerter ifbm svangerksap er helt forferdelig og noe man absolutt kan behøve å snakke om, så ville jeg i den ekstreme sorgen man kan oppleve etter å ha spontanabortert/mistet er barn, ikke ha klart å høre så mye om det fra selv mine beste venninner. Det ville ikke ha vært nok i meg til å romme medfølelse for det akkurat da. Uten at jeg er er slemt og uempatisk menneske (håper jeg hvertfall, hehe).
Men den verste sorgen etter feks en traumatisk spontanabort og kanskje som da helt barnløs uten noen barn fra før, er bare noe ekstremt i seg selv. Hadde aldri klart å forstå hvor dypt det går uten å være i det mørke hølet selv. Nå hadde jeg dog først en sen SA også en dødfødsel, så det er kanskje litt mer uflaks enn normalt. Jeg ville aldri klart å høre på at en gravid klaget over kvalme og dårlig form typ 3 mnd etter det.
MEN, det betyr ikke at ikke du behøver å ha noen å snakke med det om altså. Når man har symptomer som er så altoverskyggende og hemmende, så trenger man også å snakke med neon om det. Det er jo helt forferdelig selv om man er heldig fordi man er gravid. Jeg skjønner hva du mener - men jeg kunne feks ikke ha vært den venninnen i perioder etter at vi mista. NÅ kan jeg såklart både forstå og ønske å høre om graviditetsplager, og vise masse medfølelse. Kvalme ER fælt. Men nå har jeg fått 2 barn, det er 6 år siden sist vi mistet og vi ønsker ikke flere barn nå heller.
Jeg tenker nok at man i vennskap, selv om det skal være et gi og ta-forhold, i perioder hvor den ene har det utrolig vondt, blir slik at man ikke kan forvente at det er helt jevnbyrdig en periode.
 
Det er jeg enig i. Og nå vet jeg ikke nok om vennninnen din sin situasjon heller. Men jeg tror for min egen del at jeg ville syntes det var vanskelig å være støttende overfor en venninnens svangerskapsplager hvis jeg nettopp hadde fått vite at hun var gravid og jeg nettopp hadde mistet selv. Så kanskje spare detaljene rundt akkurat det til hun har fått fordøyd graviditetsnyheten litt?
Ja, det er klart at man må utvise fornuft og hensyn i en sånn situasjon. Jeg tenker selvfølgelig at det er veldig unødvendig å lire av seg med detaljer om småplager til en person som nettopp har opplevd en MA/SA eller som står i en liknende krevende situasjon. Men, jeg tenker at det på sikt bør være rom for også den gravide til å dele vanskelige følelser. Her vil det naturligvis alltid finnes unntak og nyanser.
 
Hmm, jeg luuuurer på om akkurat det bare går an å skjønne hvis man har vært på den andre siden av gjerdet og IKKE kunnet bli gravid/oppleve et vellykket svangerskap ❤️
All den tid jeg forstår at ekstrem svangerskapskvalme og store smerter ifbm svangerksap er helt forferdelig og noe man absolutt kan behøve å snakke om, så ville jeg i den ekstreme sorgen man kan oppleve etter å ha spontanabortert/mistet er barn, ikke ha klart å høre så mye om det fra selv mine beste venninner. Det ville ikke ha vært nok i meg til å romme medfølelse for det akkurat da. Uten at jeg er er slemt og uempatisk menneske (håper jeg hvertfall, hehe).
Men den verste sorgen etter feks en traumatisk spontanabort og kanskje som da helt barnløs uten noen barn fra før, er bare noe ekstremt i seg selv. Hadde aldri klart å forstå hvor dypt det går uten å være i det mørke hølet selv. Nå hadde jeg dog først en sen SA også en dødfødsel, så det er kanskje litt mer uflaks enn normalt. Jeg ville aldri klart å høre på at en gravid klaget over kvalme og dårlig form typ 3 mnd etter det.
MEN, det betyr ikke at ikke du behøver å ha noen å snakke med det om altså. Når man har symptomer som er så altoverskyggende og hemmende, så trenger man også å snakke med neon om det. Det er jo helt forferdelig selv om man er heldig fordi man er gravid. Jeg skjønner hva du mener - men jeg kunne feks ikke ha vært den venninnen i perioder etter at vi mista. NÅ kan jeg såklart både forstå og ønske å høre om graviditetsplager, og vise masse medfølelse. Kvalme ER fælt. Men nå har jeg fått 2 barn, det er 6 år siden sist vi mistet og vi ønsker ikke flere barn nå heller.
Jeg tenker nok at man i vennskap, selv om det skal være et gi og ta-forhold, i perioder hvor den ene har det utrolig vondt, blir slik at man ikke kan forvente at det er helt jevnbyrdig en periode.
Bare sånn til informasjon, så har jeg selv stått på den andre siden av gjerdet - da jeg selv mistet min første i 21. svangerskapsuke. Likevel mener jeg at - og dette kan være hard kost for mange å svelge - at man når alt kommer til stykket selv er ansvarlig for hvordan man håndterer den situasjonen man står i. Man har selvfølgelig IKKE skyld i den fæle situasjonen man har havnet i, og for det vonde man har opplevd, men man KAN jobbe med tankene sine i ettertid. For meg var kognitiv terapi til veldig stor hjelp. Dette er selvfølgelig ingen rask løsning, og jeg syntes også det var tøft å stå i relasjoner hvor venninner ble gravide og fødte barn med ingen eller kun "bagatellmessige" problemer. Samtidig er jeg utrolig glad for at mine venninnerelasjoner alltid har vært så åpne, ærlige og omsorgsfulle at vi har kunnet sette ord på alle følelser fra begge sider - fra de lyseste til de mørkeste. Jeg tenker at mye av svaret ligger i god kommunikasjon.
 
Bare sånn til informasjon, så har jeg selv stått på den andre siden av gjerdet - da jeg selv mistet min første i 21. svangerskapsuke. Likevel mener jeg at - og dette kan være hard kost for mange å svelge - at man når alt kommer til stykket selv er ansvarlig for hvordan man håndterer den situasjonen man står i. Man har selvfølgelig IKKE skyld i den fæle situasjonen man har havnet i, og for det vonde man har opplevd, men man KAN jobbe med tankene sine i ettertid. For meg var kognitiv terapi til veldig stor hjelp. Dette er selvfølgelig ingen rask løsning, og jeg syntes også det var tøft å stå i relasjoner hvor venninner ble gravide og fødte barn med ingen eller kun "bagatellmessige" problemer. Samtidig er jeg utrolig glad for at mine venninnerelasjoner alltid har vært så åpne, ærlige og omsorgsfulle at vi har kunnet sette ord på alle følelser fra begge sider - fra de lyseste til de mørkeste. Jeg tenker at mye av svaret ligger i god kommunikasjon.

Joda, men jeg tenker man ikke kan forvente eller kreve av alle at de klarer å være foreståelsesfull og mottagende i en sånn sotuajson.
For all del, jeg har jobba innmari mye med meg selv. Det vill likevel ikke vært mulig for meg å være så innmari medfølende og støttende de aller første månedene etterpå - men det er jo heller ikke lang tid om man setter ting i perspektiv. Og dermed tenker jeg at man heller ikke kan forvente allverden av noen kort tid etter noe sånt - selv om du synes det var ok å forholde deg til. Og du har sikkert også hatt flaks med relasjonene til akkurat disse og at de var gode. Jeg synes likevel ikke man kan forvente at alle som nylig har mistet synes det er helt fint å høre om hvor fælt det kan være å være gravid. Og det er en ganske gjennomgående greie for mange. De fleste ville jo gjort hva som helst for å være i akkurat den situajsonen på tross av dårlig form og andre plager.
 
Joda, men jeg tenker man ikke kan forvente eller kreve av alle at de klarer å være foreståelsesfull og mottagende i en sånn sotuajson.
For all del, jeg har jobba innmari mye med meg selv. Det vill likevel ikke vært mulig for meg å være så innmari medfølende og støttende de aller første månedene etterpå - men det er jo heller ikke lang tid om man setter ting i perspektiv. Og dermed tenker jeg at man heller ikke kan forvente allverden av noen kort tid etter noe sånt - selv om du synes det var greit.
Nei, det tenker selvfølgelig ikke jeg heller. Men det er stor forskjell på å ikke forvente eller kreve at mottakeren viser stor forståelse, og på å måtte gå på nåler rundt nære venner og være livredd for å si noe "galt".

Nå har jeg aldri sagt at jeg syntes det var greit, men heller at jeg der og da syntes det var tøft å stå i relasjoner med venninner som fikk barn tilsynelatende uten problemer. Men, poenget er at mine følelser ikke var mine gravide venninners ansvar. I mitt hode handler det om å vise gjensidig hensyn - og å kommunisere når ting blir vanskelig. Som det har blitt gjentatt flere ganger i tråden, så er man ulike når det kommer til hva som oppleves som greit og ikke. Når det ble vanskelig for meg å håndtere egne følelser i møte med gravide venninner, så var jeg rett og slett ærlig om dette. "Jeg forstår at du har behov for å snakke om dette, men dette ble rett og slett for vanskelig for meg idag!" Dersom en av mine ufrivillig barnløse venninner idag skulle føle at det er vanskelig å snakke med meg om mine svangeskap/svangerskapsplager idag - så forventer jeg ikke noe annet enn at hun kommuniserer dette til meg - slik at vi kan finne en løsning hvor begges følelser blir bevart i relasjonen.
 
Tusen takk for alle gode svar :Heartred Ser det at jeg skal sende melding først også nevne at vi kan møtes en dag:happy: Har alltid visst henne omsorg for det hun gjennomgår så det blir ikke noe problem nå heller. Litt vanskelig å ikke "klage" da det blir veldig naturlig for meg å si at jeg er sykmeldt men tenker ikke å klage noe mere enn det.

Igjen takker for alle gode svar så får vi håpe at hun/de synes det er hyggelig og at de ikke må vente alt for lenge før de før sin egen liten en :happy:
 
Tusen takk for alle gode svar :Heartred Ser det at jeg skal sende melding først også nevne at vi kan møtes en dag:happy: Har alltid visst henne omsorg for det hun gjennomgår så det blir ikke noe problem nå heller. Litt vanskelig å ikke "klage" da det blir veldig naturlig for meg å si at jeg er sykmeldt men tenker ikke å klage noe mere enn det.

Igjen takker for alle gode svar så får vi håpe at hun/de synes det er hyggelig og at de ikke må vente alt for lenge før de før sin egen liten en :happy:

Tror uansett at det at du først viser forståelse overfor henne legger godt grunnlag for at hun nok også forstår at det er kjipt å være dårlig ❤️ :)
Er liksom noe annet om man bare buser ut med at ja jeg er gravid og det er helt jævlig osv., uten tanke for hva den andre nylig har vært gjennom.
Hvis noen hadde vist at de tenkte på og forsto min sorg, så ville det vært lettere for meg å vise medfølelse tilbake tenker jeg.
Lykke til - venninnen din er heldig som har deg tenker jeg :)
 
Back
Topp