Fortelle til ufrivillige ugravide

•Ellibelli•

•Ellibelli•

Gift med forumet
Jeg har et par gode venninner som sliter med å bli gravide.. Jeg ser såklart hvordan det tærer på de å ikke bli gravid, noe som fører meg i et lite dilemma..
Fordi disse er gode venninner, så vil jeg gjerne at de er blandt de første som får vite at jeg er gravid.. Samtidig så vet jeg jo den skuffelsen og sorgen de vil oppleve når nok en person rundt de blir gravide, og ikke de..

Hva ville dere ha gjort? Har dere noen gode råd eller tips til meg her? :/
Jeg vil ikke såre de ved å ikke fortelle noe, men jeg vil heller ikke såre de ved å fortelle det..

Jeg har allerede fortalt det til ei veldig god venninne (som går i klassen min), og jeg ser hu er helt knust fordi hu også vil ha baby.. Pr.nå er vi 4 gravide i klassen, hvorav 3 av oss er i omgangskretsen til denne jenta..
Hva er det best å ha dårlig samvittighet for?
 
Jeg har vært i den situasjonen i flere år nå og nå helt ærlig si at det er egentlig ingen enkel måte å få vite det på for det er tøft uannsett. Det er ikke slik at man som ufrivillig barnløs ikke ønsker andre gleden ved å bli gravid men det er en så stor påminnelse om gleden vi kanskje aldri får oppleve selv, og det er drit tøft. :(

Jeg ville nok kanskje sagt at du kan sende en mld og fortelle det på melding, og samtidig si at du forstår om hun føler at det er tøft å være mye rundt deg nå i starten og at du ønsker at hun selv får styre det litt til hun føler det går bra :)

En venninne av meg ble gravid mens vi hadde det tøft i ivf verden og keg trakk meg helt bort, taklet det ikke i det hele tatt og sleit veldig med dårlig samvittighet fordi jeg ikke taklet det i tillegg, så ha det i bakhodet og gjør henne oppmerksom på at du forstår :)
 
Jeg har vært en av de som har ønsket å bli gravid, hatt sa osv mens "alle" ble gravide rundt meg. Men jeg ville heller ikke bli holdt utenom av venninner som ble gravide. Jeg gledet meg oppriktig på dems vegne.
Jeg er sikker på at dine venninner også vil ta del i gleden din. Kansje det til og med gir håp <3
 
Tusen takk for svar! :)

Ja, det er det som gjør situasjonen så vanskelig.. Jeg vet hvor sårt de vil oppleve dette, og det gjør meg oppriktig vondt å tenke på.. Samtidig så vet jeg jo at de vil innerst inne glede seg på våre vegne.. Men jeg har så lite lyst til å såre noen i det hele tatt :(
 
Jeg har en venninne som har prøvd i 2-3 år ca på nr to. Jeg fortalte ho d bare noen dager etter jeg fant ut jeg var gravid. Både fordi jeg kvidde meg og tenkte d var greit å få d ut av verden, pluss d var naturlig at hu var Av de første som fikk vite d. Ho ble glad, jeg stotret frem noe Om at jeg virkelig ville det skulle klaffe for de og, og at d var smittsom denne gangen og ( jeg var først ute m nr en og i løpet av 9 mnd hadde vi baby alke sammen..)
 
Vi har prøvd i over 3 år og venninner og søsken har både fått nr 1 og 2 mens vi forble prøvere, Det var veldig tungt må jeg innrømme, men jeg fikk vite der tidlig av alle og det var greit, jeg gledet meg på deres vegne og vi snakket ikke så mye om at jeg ikke fikk det til.

Men jeg synes det var vanskelig, men det var jo ikke noe de kan hjelpe for, men det verste var folk som klaget over at det hadde skjedd så fort og ikke vært planlagt å sånne ting, det synes jeg var helt unødvendig å fortelle meg, ikke spurte jeg og de visste historien min, så de trengte jo ikke gni inn hvor lett det var å bli gravid for dem, hvertfall ikke til meg det er bare dårlig gjort.

De vil helt sikkert glede seg på dine vegne :-)
 
Dette blir jo er tema på vi som prøver-forumet i ny og ne. Det er kjempesårt for de som ønsker å bli, men ikke blir gravide, å få høre at andre blir det.

Jeg ville rett og slett sagt det som det er. Noe a la: jeg vet dere prøver å bli gravide, og jeg håper inderlig det går bra snart. Jeg vet også at dere vil bli triste når dere hører der jeg nå vil fortelle, men samtidig vil jeg gjerne dele det med dere siden dere er viktige for meg. He stor forståelse før at det er vanskelig for dere å høre. Jeg er gravid med termin i juni.

Kanskje en idé å sende på sms som en foreslo, så kan de fordøye det litt før de svarer deg.

Dersom de trekker seg tilbake en periode ville jeg gitt dem det rommet. Du vet jo de er glade på dine vegne, men at de også må jobbe litt med egne følelser.
 
Jeg har jo nå vært en av de som har vært "ufrivillig ugravide" en stund, men kun opplevd én venninne bli gravid I løpet av den tiden. Det var absolutt ikke vondt og sårende, men det tror jeg kommer mye av hennes måte å håndtere situasjonen på; hun har ikke "gnidd det inn" og snakket om det hver gang vi har vært sammen, men heller fokusert på at hun gleder seg til det klaffer for oss også og vist at hun heier på oss. Da er det umulig å sitte med vonde følelser, selv om man såklart skulle ønske det gjaldt oss også.
Da jeg var gravid med førstemann hadde jeg ei venninne som slet med å bli gravid (hun var ikke veldig åpen om det). Da fikk jeg ikke engang en gratulasjon. Det såret veldig. Så jeg mener at den ufrivillig ugravide også kan innrette seg, og glede seg med andre som opplever noe bra. Har som sagt vært der selv om vet alt om det, men mener at man selvfølgelig skal få glede seg over at man opplever noe så fantastisk:)
 
Jeg satt pris på å vite det, men kun det. Stilte ikke opp og ville ikke møte eller prate om det. Gråt hver gang noen sa det til meg og jeg virkelig hatet den personen. Var så langt nede, men var alltid glad på deres vegne selv om jeg følte de tok min drøm. Skal fortelle forsiktig par venninner om dette for jeg vet hvor sårt dette er ❤️
 
Huff ja.. Jeg har også ei slik venninne.
Hun har mistet flere ganger og ønsker jeg virkelig en barn.
Vet hun kommer til å bli glad på mine vegne, men tipper hun kommer til å føle veldig på det.
Sukk... gruer meg litt å fortelle henne det....
 
Tusen takk for alle svar og personlige erfaringer! :)

Jeg "hoppa i det" og fortalte henne det.. Jeg fortalte at det gjør meg inderlig vondt den smerten og den prosessen de er gjennom nå, og jeg er så lei meg på dems vegne for det (for det er jeg).. Så fortalte jeg at fordi hu er den hu er, så ville jeg gjerne fortelle henne det som blant de første som får vite noe om dette, fordi hu er ei jeg setter stor pris på..

Hu tok det overraskende pent, og sa hu var veldig glad på våre vegne.. Hu åpna seg også enda mer for meg, så jeg satte utrolig stor pris på den samtalen vi fikk ut av det :)
 
Jeg har også vært der... og har venninner som er der...!
Jeg syntes det var best å få vite det face to face husker jeg... ene venninna mi klarte ikke si det til meg...(vi sees ikke såå ofte) og siden mamma prater mye med mora hennes så var det brått mamma som sa det en dag... Og jeg gråt og gråt.. og skulle ha en sammenkomst helgen etter... med også disse... og jeg husker at jeg bare ville avlyse... orket ikke se dem... osv...
Men etter å ha fått det ut til noen andre venninner... og fått det litt på avstand sendte jeg henne en melding.. og sa at jeg visste.. og at jeg ikke tok det så pent med en gang.. men at når det var fordøyd var det jo bare en fantastisk nyhet og at jeg gleda meg til å se dem til helgen... og så var det egentlig bare kos videre... jeg ble jo faktisk å gravid før denne babyen kom til verden....
Og da var det min tur til å føle på det samme med ei venninne... jeg valgte å ringe henne da det var ganske ferskt.. siden vi skulle på helgetur sammen... og hun tok det passe greit følte jeg... men vi pratet om det senere.. og hun hadde vel heller ikke tatt det så greit som jeg trodde med en gang... men så på et tidspunkt så blir det som oftest greit... heldigvis...!

Ikke godt å være i noen av disse situasjonene... Husker jeg sleit fælt med gravide da vi prøvde.. og særlig dem som " obs... dette var ikke planlagt... shit happens"... og sleit med å gå på barselbesøk etc.. men egentlig så endret dette seg med venninnen over... og da satt jo vår spire bare noen mnd etter... <3
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp