Hei!
Vi vurderer å fortelle det til datteren våres i morgen (hun er 5 1/2 år), og har mast om søsken i flere år, og vet hun kommer til å bli utrolig glad av nyheten. Hun spurte faktisk senest i dag om når hun skulle få lov til å bli storesøster, siden alle andre i barnehagen har småsøsken. Jeg synes det er like fælt å måtte si "kanskje om en stund, vennen", når jeg ser hvor lei seg hun blir hver eneste gang.
Jeg er bare litt over 7 uker på vei i morgen, men er i utrolig dårlig form, og hun har sett/hørt meg kaste opp flere ganger. Dette har ført til at hun er svært bekymret for hva som er galt med meg. Derfor vil vi si det. Men er det dumt å si det så tidlig? Sjansen for at noe skal gå galt er jo der... Hun skal ikke i barnehagen før i midten av Januar, så hun vil ikke få muligheten til å fortelle det videre til noen utenfor familien.
Hvordan har dere gjort det med barna deres? Holder dere det skjult lengst mulig, eller forteller dere det tidlig?
Jeg har sagt det til foreldrene mine, fordi de merket noe var galt da vi var på helgebesøk. Hadde nok aldri vurdert å fortelle det til noen hvis det ikke var fordi jeg er så dårlig, men merker det er vanskelig å lyve om hvorfor jeg ikke orker å være med på ting. Er nemlig ufattelig trøtt HELE tiden, må sove minst 11 timer om natten (mot 6-7 timer til vanlig), og eier ikke matlyst, kaster opp og luktesansen min plukker opp alle mulige forferdelige lukter...
Setter pris på tilbakemeldinger :)
Vi vurderer å fortelle det til datteren våres i morgen (hun er 5 1/2 år), og har mast om søsken i flere år, og vet hun kommer til å bli utrolig glad av nyheten. Hun spurte faktisk senest i dag om når hun skulle få lov til å bli storesøster, siden alle andre i barnehagen har småsøsken. Jeg synes det er like fælt å måtte si "kanskje om en stund, vennen", når jeg ser hvor lei seg hun blir hver eneste gang.
Jeg er bare litt over 7 uker på vei i morgen, men er i utrolig dårlig form, og hun har sett/hørt meg kaste opp flere ganger. Dette har ført til at hun er svært bekymret for hva som er galt med meg. Derfor vil vi si det. Men er det dumt å si det så tidlig? Sjansen for at noe skal gå galt er jo der... Hun skal ikke i barnehagen før i midten av Januar, så hun vil ikke få muligheten til å fortelle det videre til noen utenfor familien.
Hvordan har dere gjort det med barna deres? Holder dere det skjult lengst mulig, eller forteller dere det tidlig?
Jeg har sagt det til foreldrene mine, fordi de merket noe var galt da vi var på helgebesøk. Hadde nok aldri vurdert å fortelle det til noen hvis det ikke var fordi jeg er så dårlig, men merker det er vanskelig å lyve om hvorfor jeg ikke orker å være med på ting. Er nemlig ufattelig trøtt HELE tiden, må sove minst 11 timer om natten (mot 6-7 timer til vanlig), og eier ikke matlyst, kaster opp og luktesansen min plukker opp alle mulige forferdelige lukter...
Setter pris på tilbakemeldinger :)
