Jeg har en gammel mormor på 87 år som jeg har veldig god kontakt med. Hun er sprek og oppegående og bor for seg selv. Men jeg har begynt å tenke over at man vet jo aldri hvor lenge jeg har ho her. Mormor er så utrolig glad for at jeg for 2 år siden traff kjæresten min og ho liker han så veldig godt. Ho vet at jeg ikke har vært i noe godt forhold tidligere. Vet at ho ville synes at det var stas om jeg fikk et ønskebarn sammen med mannen. Men så tenker jeg på at det hadde vært trist om hun plutselig gikk bort uten å vite om det, siden dette ser ut til å drøye. Om ho skulle gå bort før et evt barn blir født så vet ho hvertfall om planen om et lite oldebarn. Hva tenker dere? Bør jeg si noe eller er det best at ho ikke vet?
Det ble jeg veldig lei meg for, for jeg hadde ikke mulighet til å fortelle henne det mens hun lå på slutten heller. For min del hadde det vært godt å få hvisket det henne i øret mens hun lå på det siste. Det hadde lettet mye. Hørselen er jo det siste man mister… Så da hadde jeg visst at hun fikk vite om det, av meg. Tanta mi sa det til farmor rett før hun tok det siste åndedraget, så jeg tenker at hun fikk vite om det, men skulle ønske det kom fra min munn. Jeg hadde ekstra dårlig samvittighet i den begravelsen.
da vi ble gravid første gangen så ringte vi til svigermor med en gang, og lykken var så stor! Svigermor ringte ofte for å passe på og høre hvordan det gikk med meg og oss. Vi mistet desverre da vi var 5+6, og hun greide så fint å roe oss at dette er vanlig. Men at vi skal være glade for at vi kan bli gravide så lett, og at dette vil gå veien.
