Nå er jeg i uke 15, og det er virkelig på tide å fortelle mine foreldre om nyheten. Bor 2,5 time unna, så jeg møter de ikke så ofte. Snakker med de på facetime flere ganger i uka og nå holder jeg ikke ut å ha den hemmeligheten lengre.
Grunnen til at jeg har holdt så lenge på det er fordi dette er 3. gangen jeg er gravid, og skjemmes litt over det. Ble gravid som 16-åring, valgte abort. De støttet meg uansett hvilket valg jeg tok, og pappa kjørte meg til sykehuset som da var 3 timer unna. Var gravid senest i fjor høst (fortalte de om aborten etter det var gjennomført), de synes veldig synd på meg og lurte på hvorfor jeg ikke hadde sagt noe og holdt det hemmelig for de ville støtte meg gjennom hele prosessen - ikke bare etterpå.
Satte inn spiral i januar og testet positivt i august. Barnefar var far til det barnet i fjor høst og samme nå. Sa til han at hvis han absolutt ikke vil bli far så må han bruke kondom, noe han ikke gjorde.. Han ba meg ta abort sist, og har sagt det samme nå, fordi omstendighetene rundt ikke er optimale. Vi er ikke kjærester og bor ikke sammen.
Når jeg var 16 år var det ikke psykisk vanskelig, det å få barn var så fjernt. I fjor var det noe helt annet, når termindatoen i juni kom så visste jeg ikke hvor jeg skulle gjøre av meg, gråt, spiste ikke, holdt meg hjemme fra jobb og snakket ikke med noen de dagene.
Nå har jeg delt nyheten med mine nærmeste venner og sjefen på jobb samt noen kollegaer. Jeg har vært sykmeldt i 7 uker, kastet opp og gått ned 6kg, vært en tøff høst..
Herregud, dette ble langt. Tydeligvis noen som har behov for å få snakket ordentlig ut..
Til poenget: hvordan ville dere delt nyheten med foreldrene? (Kommende besteforeldre altså).
Jeg tenker alltid det verste og tror det blir helt krise.. Men hvorfor skal de ikke støtte meg nå når jeg er 27 år og har heltidsjobb, når de støttet meg første året på videregående uten jobb eller noe på stell. Mine foreldre har tre barn (to sammen) og vært gift i 34 år, så jeg dømmer vel meg selv som dårlig i forhold til deres stabile liv.
Mamma fikk første barnet alene som 18-åring, så hun vet godt hvordan det var å klare seg alene med et barn og kan sette seg godt inn i min situasjon.
Grunnen til at jeg skriver alene er fordi barnefar til dette barnet ønsker ikke å flytte sammen med meg og "har ikke tid og penger" til barn nå. Selv om han nå støtter meg, vil være med på ultralyd og fødsel så må jeg forberede meg på å være helt alene om dette.
Gratulerer om du leste alt, imponerende om du orket
Så.. Hvordan skal jeg dele nyheten? Fortelle som at "beklager men nå har det skjedd igjen, jeg har valgt å beholde blablabla", eller skal jeg gjøre litt ut av det og håpe på positiv reaksjon? Som å legge en body og ultralydbilde i en eske, som en gave til de og skrive at de blir besteforeldre igjen i mai. (De har 5 barnebarn fra før).
Hjelp meg med råd og noen gode ord kjære dere!
Grunnen til at jeg har holdt så lenge på det er fordi dette er 3. gangen jeg er gravid, og skjemmes litt over det. Ble gravid som 16-åring, valgte abort. De støttet meg uansett hvilket valg jeg tok, og pappa kjørte meg til sykehuset som da var 3 timer unna. Var gravid senest i fjor høst (fortalte de om aborten etter det var gjennomført), de synes veldig synd på meg og lurte på hvorfor jeg ikke hadde sagt noe og holdt det hemmelig for de ville støtte meg gjennom hele prosessen - ikke bare etterpå.
Satte inn spiral i januar og testet positivt i august. Barnefar var far til det barnet i fjor høst og samme nå. Sa til han at hvis han absolutt ikke vil bli far så må han bruke kondom, noe han ikke gjorde.. Han ba meg ta abort sist, og har sagt det samme nå, fordi omstendighetene rundt ikke er optimale. Vi er ikke kjærester og bor ikke sammen.
Når jeg var 16 år var det ikke psykisk vanskelig, det å få barn var så fjernt. I fjor var det noe helt annet, når termindatoen i juni kom så visste jeg ikke hvor jeg skulle gjøre av meg, gråt, spiste ikke, holdt meg hjemme fra jobb og snakket ikke med noen de dagene.
Nå har jeg delt nyheten med mine nærmeste venner og sjefen på jobb samt noen kollegaer. Jeg har vært sykmeldt i 7 uker, kastet opp og gått ned 6kg, vært en tøff høst..
Herregud, dette ble langt. Tydeligvis noen som har behov for å få snakket ordentlig ut..
Til poenget: hvordan ville dere delt nyheten med foreldrene? (Kommende besteforeldre altså).
Jeg tenker alltid det verste og tror det blir helt krise.. Men hvorfor skal de ikke støtte meg nå når jeg er 27 år og har heltidsjobb, når de støttet meg første året på videregående uten jobb eller noe på stell. Mine foreldre har tre barn (to sammen) og vært gift i 34 år, så jeg dømmer vel meg selv som dårlig i forhold til deres stabile liv.
Mamma fikk første barnet alene som 18-åring, så hun vet godt hvordan det var å klare seg alene med et barn og kan sette seg godt inn i min situasjon.
Grunnen til at jeg skriver alene er fordi barnefar til dette barnet ønsker ikke å flytte sammen med meg og "har ikke tid og penger" til barn nå. Selv om han nå støtter meg, vil være med på ultralyd og fødsel så må jeg forberede meg på å være helt alene om dette.
Gratulerer om du leste alt, imponerende om du orket
Så.. Hvordan skal jeg dele nyheten? Fortelle som at "beklager men nå har det skjedd igjen, jeg har valgt å beholde blablabla", eller skal jeg gjøre litt ut av det og håpe på positiv reaksjon? Som å legge en body og ultralydbilde i en eske, som en gave til de og skrive at de blir besteforeldre igjen i mai. (De har 5 barnebarn fra før).
Hjelp meg med råd og noen gode ord kjære dere!
Jeg har ikke noe svar på hvordan du skal fortelle foreldrene dine om babyen, men jeg ville nok gjort det på en koselig måte. Trenger ikke være så stort, men ikke si «det har dessverre det har skjedd igjen». Jeg tror foreldrene dine vil støtte deg nå også, ut ifra hva du har skrevet, virker de fantastiske 
Foreldrene dine høres skikkelig gode ut 