Fortelle familien at vi prøver?

[PrøverPåTredjemann]

Jeg vil gjerne høre hva dere mener om dette.

Jeg har holdt moren og søsteren min oppdatert fra begynnelsen av (siden vi startet med prøvingen for 2 år siden). Føler at de hjelper og støtter meg veldig gjennom prosessen. Mannen har derimot ikke sagt noe til sine nærmeste, hverken familie eller bestevenner. Men da har han ingen å snakke med om dette enn meg... Samtidig forstår jeg at han vil vente til at det har klaffet, men likevel...


Hva gjør dere? Har dere fortalt deres nærmeste om IVF? Eller venter dere til at dere lykkes?

 

[Lilth]

Jeg vil gjerne høre hva dere mener om dette.

Jeg har holdt moren og søsteren min oppdatert fra begynnelsen av (siden vi startet med prøvingen for 2 år siden). Føler at de hjelper og støtter meg veldig gjennom prosessen. Mannen har derimot ikke sagt noe til sine nærmeste, hverken familie eller bestevenner. Men da har han ingen å snakke med om dette enn meg... Samtidig forstår jeg at han vil vente til at det har klaffet, men likevel...


Hva gjør dere? Har dere fortalt deres nærmeste om IVF? Eller venter dere til at dere lykkes?

Vi har valgt å fortelle det til de nærmeste, og noen til
Her er det jo litt annerledes, ettersom vi mistet to i senabort pga ikke levedyktighet, så forventningen om at vi ønsker barn har ligget der en god stund.
Vi har gått igjennom noe som heter PGD - preimplantasjonsdiagnostikk. Og hvis man syns det er lite informasjon om assistert befruktning, så er dette hakket verre å finne informasjon om.
Vi valgte derfor å starte en Instagramkonto hvor vi har oppdatert hele veien. Jeg har byttet arbeidsplass 2 ganger gjennom prosessen og alle stedene har alle vært så engasjert og støttende.
Det har derfor vært så greit å dele på et sted så jeg slipper å føle at jeg må informere alle.

Tror det at vi har vært så åpne har gjort det litt lettere for mannen å være åpen med andre også. Vi snakker en del om både de barna vi har mistet og prosessen vi har vært igjennom

 

[Litjmora]

Jeg vil gjerne høre hva dere mener om dette.

Jeg har holdt moren og søsteren min oppdatert fra begynnelsen av (siden vi startet med prøvingen for 2 år siden). Føler at de hjelper og støtter meg veldig gjennom prosessen. Mannen har derimot ikke sagt noe til sine nærmeste, hverken familie eller bestevenner. Men da har han ingen å snakke med om dette enn meg... Samtidig forstår jeg at han vil vente til at det har klaffet, men likevel...


Hva gjør dere? Har dere fortalt deres nærmeste om IVF? Eller venter dere til at dere lykkes?

Her vet både familie, venner, kolleger og leder på jobb hva som foregår. Når vi prøvde på sønnen vår i 4 år så sa vi ingenting til noen bortsett fra 1 venninne som selv hadde gått igjennom IVF prosessen. Det var tungt å holde alt for seg selv. Denne gangen har jeg mistet 4 ganger på veien til å prøve på et barn til og jeg har fått så utrolig mye støtte og forståelse fra alle. Det har hjulpet veldig mye spesielt på jobb at folk vet hvorfor jeg er borte plutselig, at jeg er trist og trenger litt ro også når jeg kommer tilbake.
Men alt dette er jo veldig individuelt. Min mann ønsker ikke å dele like mye som meg. De fleste i hans familie vet hva vi går igjennom, men de snakker ikke om det med hverandre.
Han har ikke det behovet sier han, og samtidig så forstår han at jeg har det så han støtter meg uansett om jeg deler med andre eller ikke.
Man må vel kjenne litt selv hva som passer best i sin egen situasjon

 

[Bringebær7]

Jeg har fortalt min familie, venninner, og på jobb vet ledelsen og noen kollegaer. Mannen har fortalt det til noen venner, men holder familien utenfor. Han har ikke det sammen behovet. Og det er helt i orden.

Det er mange flere som vet at vi prøver, men dette er de som vet om ivf.

 

[Prøvedorris]

Jeg fortalte det først til en del venner og til familien etterhvert. Angrer ikke på det! Mannen sin familie vet ingenting, noe jeg syns er litt synd...men han orker ikke mas (de hadde nok kommet til å mast litt) og det skal han få lov til å bestemme selv. Alltid godt å ha støtte i venner eller familie

 

[VictoriaH]

Vi var åpen, både nå og med storesøster. Psykisk belastning å gå gjennom, så godt å ha forståelse. Men med storesøster visste de fleste tidlig, nå ventet vi til UL uke 8.

 

[Perleonske_94]

Min mor visste fra starten. Min søster når jeg virkelig kjente behovet for å dele. Han ville ikke si det til noen. Satt nok ekstra dypt ettersom mannlig faktor var årsaken. Fortalte etterhvert til moren sin etter mye mas fra meg. Dette før jeg ble gravid. Han har ikke fortalt det til noen flere etter fødsel.
Jeg har nok fortalt til litt fler enn han ønsker, men det er venninner han normalt ikke har med å gjøre.

 

[PiluttaPilutta]

Her tok det litt tid før vi informerte familien da vi startet Ivf reisen. Jeg hadde noen venninner som jeg snakket litt med, men var veldig innstilt på å «håndtere det selv». Det gikk til det ikke gikk og jeg gikk på en kjempesmell et par år ut i reisen når det ikke ble noen baby.
Sjefen visste det tidlig pga permisjoner osv, kollegene mine ble informert etterhvert.

I ettertid (etterpåklokskap) tenker jeg JA TAKK til åpenhet Tror det gagner kropp og sjel i det lange løp.