I dag skal jeg og mannen ta turen til mamma og besteforeldrene for å fortelle om lille i magen. Nå vet de fleste rundt oss det, også svigerfamilie, men jeg har holdt igjen litt på min side. Jeg vet at et barnebarn /oldebarn står veeeldig høyt på ønskelisten, og selv mamma og jeg snakke sammen ca annenhver dag har jeg klart å holde det hemmelig. Svangerskapet har jo ikke vært helt uten komplikasjoner hittil, og selv om det ser lovende ut nå så føler jeg meg jo litt usikker ennå. Det er vel egentlig derfor jeg har ventet, for som jeg har sagt til mannen tror jeg at jeg har nok med min egen sorg og skuffelse hvis det skulle gå galt, og orker ikke mamma og besteforeldrene mine sin også. Jeg vet de vil støtte meg og stille opp, men nesten litt redd det kan bli for mye av det gode hvis dere skjønner.. Så nå sitter jeg her og gleder meg, men gruer meg litt også "for da er katta ute av sekken". Samtidig har jeg jo litt dårlig samvittighet for at de er "de siste" som får vite det..
Mye rare tanker en skal ha som gravid... :)
Mye rare tanker en skal ha som gravid... :)