Her oppdaget vi spiren med et sjokk. Det har allikevel ikke tatt lang tid å snu om tankegangen sin. Nå har vi begynt å se fremover og glede oss, og da kommer også bekymringene. I dag gikk jeg på lang tur med sønnen min på 3 år. Det var en mye lenger tur enn jeg visste. Han nektet til slutt å gå og jeg måtte bære han på ryggen! Nå ligger jeg på sofaen med vondt i magen og er kjempebekymret. Håper det bare er vanlige stikkinger! Har hatt tre SA før, så derfor har jeg det litt ekstra i bakhodet nå...
Fort bekymret
- Trådstarter M*
- Opprettet
Jeg skjønner deg godt jeg. Jeg har selv hatt 2 sa, og ei lita ei på 3år. Er livredd for at vi skal miste nå også.. Trøster meg med at om jeg ikke blør, så er det ikke noe å bekymre seg for. Men kjennte i dag på jobb, et skikkelig stikk i magen, og da ble jeg livredd og måtte på do å sjekke flere ganger om jeg hadde blødd noe.. Jeg jobber i butikk så det er en del tunge løft, så jeg prøver å "snike meg unna" de værste løftene ;-)
Prøv å tenk positivt, og ikke uro deg. Så lenge du ikke blør, er det ikke noe farlig. Så skal jeg prøve det samme selv ;-)
Lykke til =)
Prøv å tenk positivt, og ikke uro deg. Så lenge du ikke blør, er det ikke noe farlig. Så skal jeg prøve det samme selv ;-)
Lykke til =)
Spenning i vente
April 2013's flerbarnsmamma
Her var det akkurat som deg. Et stort sjokk, men rett etterpå kom bekymringene.
Tror det bare er sånn vi er laget.
Håper ting gåt bedre for deg i dag :)
Tror det bare er sånn vi er laget.
Håper ting gåt bedre for deg i dag :)
Jeg skjønner så godt hva dere mener! Jeg kan ikke fatte hvordan det i det heletatt er mulig at enkelte går frem til..hva er det, 17-18 uke før de får time til ul?
Jeg er også livredd for å miste, men jeg har jo ikke blødd noen ting. Det som skremmer meg mest er tanken på at spiren slutter å vokse der inne, at noe går galt men at det ikke blir støtet ut. Er det dette som kalles en MA?
Da jeg var 18 ble jeg gravid og bestemte meg for å ta abort, da hele situasjonen var helt feil. Når jeg kom til sykehuset i uke 11 for å gjennomføre det, kunne de fortelle meg at de ikke en gang kunne se spiren på ul, fordi den nok hadde "dødd" for mange uker siden. Likevel hadde jeg symptomer som tilsa at jeg var gravid hele veien, og til og med livmoren min var i størrelsen den skulle være i uke 11. Da hadde ikke jeg merket noen ting. Ikke en gang smerter! Noen andre som har opplevd dette?
Jeg har fått tilbud om tidlig ul i uke 12, men føler det er aalt for lenge til! Har så lyst til å glede meg over dette, men greier ikke å slippe gleden løs i frykt for å bli veldig skuffet.
Jeg er også livredd for å miste, men jeg har jo ikke blødd noen ting. Det som skremmer meg mest er tanken på at spiren slutter å vokse der inne, at noe går galt men at det ikke blir støtet ut. Er det dette som kalles en MA?
Da jeg var 18 ble jeg gravid og bestemte meg for å ta abort, da hele situasjonen var helt feil. Når jeg kom til sykehuset i uke 11 for å gjennomføre det, kunne de fortelle meg at de ikke en gang kunne se spiren på ul, fordi den nok hadde "dødd" for mange uker siden. Likevel hadde jeg symptomer som tilsa at jeg var gravid hele veien, og til og med livmoren min var i størrelsen den skulle være i uke 11. Da hadde ikke jeg merket noen ting. Ikke en gang smerter! Noen andre som har opplevd dette?
Jeg har fått tilbud om tidlig ul i uke 12, men føler det er aalt for lenge til! Har så lyst til å glede meg over dette, men greier ikke å slippe gleden løs i frykt for å bli veldig skuffet.
nr2imars2013
Betatt av forumet
Jeg skjønner så godt hva dere mener! Jeg kan ikke fatte hvordan det i det heletatt er mulig at enkelte går frem til..hva er det, 17-18 uke før de får time til ul?M_N86 skrev:
Jeg er også livredd for å miste, men jeg har jo ikke blødd noen ting. Det som skremmer meg mest er tanken på at spiren slutter å vokse der inne, at noe går galt men at det ikke blir støtet ut. Er det dette som kalles en MA?
Da jeg var 18 ble jeg gravid og bestemte meg for å ta abort, da hele situasjonen var helt feil. Når jeg kom til sykehuset i uke 11 for å gjennomføre det, kunne de fortelle meg at de ikke en gang kunne se spiren på ul, fordi den nok hadde "dødd" for mange uker siden. Likevel hadde jeg symptomer som tilsa at jeg var gravid hele veien, og til og med livmoren min var i størrelsen den skulle være i uke 11. Da hadde ikke jeg merket noen ting. Ikke en gang smerter! Noen andre som har opplevd dette?
Jeg har fått tilbud om tidlig ul i uke 12, men føler det er aalt for lenge til! Har så lyst til å glede meg over dette, men greier ikke å slippe gleden løs i frykt for å bli veldig skuffet.
nr2imars2013
Betatt av forumet
Crap.. Jeg skrev et langt svar men det kom ikke med :( sitter på tlf så gidder ikke skrive det en gang til :P men om du tar ul i uke 12 er du mer sikker på at ting forblir bra enn hvis du gjør det tidligere !
Det ligger i vår natur å bekymre oss. Slitsomt :-) Om det er noen trøst, så merker jeg mere stikninger når jeg bærer poser f.eks. Slike som tilsier at livmoren vokser. Og slik er det jo ofte med andre "smerter" også, man kjenner de bedre når man anstrenger kroppen. Vet ikke om dette var til hjelp men...
Sylvia80
Gift med forumet
Det er nok helt naturlig å bekymre seg.. selv om vi prøver å la være så er det helt umulig.. Jeg hadde aldri kunnet gå til ordinær ul uten å vite. Men så har jeg mange risikoer og har allerede hatt en MA. Så her blir det i alle fall flere UL før den tid.
Stikninger er vanlig, og det må jo kjennes når livmora skal vokse så mye så fort :)
Jeg tror også kroppen er snar med å si fra når vi anstrenger oss, så da kjenner vi det litt bedre. Et friskt svangerskap tåler nok godt både en del løfting og annet. Jeg prøver å tenke litt sånn at det som er ment å bli det blir, så ikke jeg blir helt hysterisk.. Men om det hjelper, det er en annen sak :P
Stikninger er vanlig, og det må jo kjennes når livmora skal vokse så mye så fort :)
Jeg tror også kroppen er snar med å si fra når vi anstrenger oss, så da kjenner vi det litt bedre. Et friskt svangerskap tåler nok godt både en del løfting og annet. Jeg prøver å tenke litt sånn at det som er ment å bli det blir, så ikke jeg blir helt hysterisk.. Men om det hjelper, det er en annen sak :P
Spenning i vente
April 2013's flerbarnsmamma
Akkurat det er jeg også dritredd for! Redd for at fosteret dør inni der uten at jeg merker det, og så skal jeg liksom gå rundt og tro at alt er bra i mange uker. Glede meg over graviditeten.. Huff, da er heller en sa å foretrekke om man absolutt MÅ velge noe..
Nei, vi får krysse fingrene for at alle spirene her inne ikke kommer ut før i februar/mars/april ;)
Nei, vi får krysse fingrene for at alle spirene her inne ikke kommer ut før i februar/mars/april ;)
Ja, kanskje er det lurt å tenke sånn, at om det skjer noe, så betyr det mest sansynlig at noe var galt med fosteret, og at det derfor ikke var meningen at det skulle gå videre...
Men tror det er lett å ta på seg skylden selv også. Kjenner hvertfall at jeg er veldig forsiktig og redd for å gjøre noe galt..hehe, selv om jeg vet at et svangerskap uten komplikasjoner skal være en "normaltilstand". Vi er jo skapt for det her!
Vi får prøve å roe oss ned og tenke positivt ;)
Men tror det er lett å ta på seg skylden selv også. Kjenner hvertfall at jeg er veldig forsiktig og redd for å gjøre noe galt..hehe, selv om jeg vet at et svangerskap uten komplikasjoner skal være en "normaltilstand". Vi er jo skapt for det her!
Vi får prøve å roe oss ned og tenke positivt ;)