Forsvunnet tvilling - klarer ikke glede meg over den som er igjen

[JuliJente2022]

Er det noen som har noen gode råd til meg? Eller noen lignende historier å dele? Har skrevet historien min i korte trekk under, og markert det viktigste.

Jeg har i utgangspunktet altid villet ha barn, men akkurat nå var det et veldig dumt tidspunkt. Derfor var første reaksjonen min da jeg fant ut at jeg var gravid å gråte.

- Etter litt vurdering bestilte jeg time til en konsultasjon i forhold til abort (var ikke helt sikker).

- Der fikk jeg beskjed om at jeg var 8 uker på vei og at det var tvillinger. Dette endret alt, og jeg følte det var et mirakel. Jeg har et spesielt forhold til tvillinger og samboer og meg har begge snakket om at det hadde vært fantastisk. Vi begynte å glede oss og jeg satt meg veldig inn i det og fortalte til noen personer. Jeg følte meg veldig stolt og samboer var veldig stolt av meg.

- På ultralyd i uke 12 kunne jordmor kun se et normalt foster, men hun så ikke spor etter den andre. Hun virket liksom helt overrasket, som om det var rart at vi hadde fått beskjed om at det skulle være to. Om ikke samboer hadde vært med begge ganger så hadde jeg nesten trodd jeg hadde drømt tvillingbeskjeden. Jeg hadde ikke hatt noen blødning eller sterke smerter.

- Senere har jeg funnet ut at dette er ganske vanlig, og har et navn: vanishing twin eller forsvunnet tvilling. Vistnok skjer det mellom 15 og 30% av flerlinggraviditeter (for det meste før uke 12). Jeg klarer ikke å finne ut om det er vanlig at de ikke ser noen spor, men det skal jeg spørre om.

- Problemet mitt nå er at jeg føler meg stuck med barnet jeg ikke ville ha og jeg klarer ikke å glede meg over det. Jeg gråter mye, og jeg er en del sint. Samboer virker fortsatt som han gleder seg masse.

 

[minililje]

Jeg kan tenke meg at det er mange vanskelige og uforberedte følelser i sving her.
Kjempe trist å høre om den ene tvillingen som ikke er mer .
Men klarer du selv å komme frem til hvorfor du det ikke føles ønsket når du ønsker deg barn i utgangspunktet?

Vil bare minne deg på at livet ikke kan planlegges og dermed vil det sjeldent være perfekte tidspunkter.
Sender deg mange klemmer

 

[Gråspurv]

Kjære deg en god klem sendes.
Det kan være at det ville være fint for deg å komme til en jordmor og få snakke om dette

å være sint og lei seg når når man plutselig mangler den ene tvillingen når man var innstilt på at de skulle være to, er et helt normalt stadie i en sorgprosess.
Det er viktig å sørge over det som skulle vært, det er sånn vi kan etterhvert lukke en dør og kommer oss videre i livet til neste kapittel i livet.

Jeg har en surprize-baby selv som dukket opp på et tidspunkt i live da det siste jeg tenkte på var å ville bli mamma. Jeg var på reise og levde livet. Det tok meg veldig lang tid å glede meg over han, faktisk nesten hele graviditeten fordi jeg var så veldig forberedt på at noe skulle gå galt. Etter fødselen tok det meg et par uker før det sank skikkelig inn at han faktisk var der og levde og at jeg var mammaen hans på ordentlig.

Poenget mitt er at ikke alle klarer glede seg så tidlig, man skal prosessere tanker og følelser som man ikke kunne forutse på forhånd, men det hjelper etterhvert som tiden går, og når man begynner å kjenne liv, blir det litt mer virkelig og litt mindre skummelt og rart.
Desverre snakkes dette altfor lite om generelt, og man får inntrykk av at alle andre som blir gravide blir skikkelig lykkelige og gleder seg fra det øyeblikket testen er positiv. Særlig filmer og sosiale media kan gi det inntrykket.

For min egen del er denne graviditen preget av en veldig vanskelig periode i forholdet mitt med samboer som heldigvis går i en positiv retning igjen nå. Man gleder seg ikke akkurat til å få en ny baby når samboer får en psykisk nedtur med påfølgende opphold og utredning på dps, da handler det meste om å bare sette et bein foran det andre og fortsette framover og komme seg gjennom dagene. Ikke noe mer enn det.

 

[Druesaft]

Mange følelser på kort tid. Heldigvis varer svangerskapet i mange måneder, så du har tid til å prosessere det hele og vil nok glede deg over det livet som kommer. Trasig hvis du gledet deg over tvillinger, men for en pragmatiker som meg ville jeg nok «trøstet» meg med at det nok ikke var liv laga for den som forsvant og at naturen gikk sin gang. Men man er jo forskjellig. Jeg gråt og følte at det var krise da jeg ble gravid for første gang. Da han ble født var han det største i verden. Tror dette er helt vanlige reaksjoner du har. Det går seg nok til skal du se.

 

[:)Solsikke:)]

Ta med ro og aksepter du trenger tid for å glede deg. Alle er ikke super lykkelige over å være gravide og lov å sørge for det som ikke ble noe av.

sender deg en klem

 

[Cosacita]

Sender deg en god klem Og anbefaler deg å snakke med noen

 

[JuliiiMamma]

ikke god følelse å skulle gå rundt å kjenne på. Kanskje du kan kontakte jordmor eller noe sånn at du får nettopp snakket om dette og få snakket skikkelig ut om dette. Det er trist eller kjipt når ting ikke alltid blir som man håper på, men du har også lov til å sørge over at ting ikke blir som en hadde sett for seg eller håpet på.


Det er en del som foregår ikke bare i følelsene dine, men også kroppen er i forandring. Og vil jo si du er veldig heldig som får muligheten til å bli gravid og bære dette frem hvis du ønsker det

Vet ikke hva jeg skal råde deg til og ikke da det er nettopp deg selv som må evt ta valg, men uansett ikke føl at det er skam å skulle sørge litt nå. Det er kanskje nettopp dette du trenger akkurat nå, og der i fra jobbe mot å glede deg

 

[JuliJente2022]

Åh, nå ble jeg veldig glad for å komme inn og lese de fine svarene her. Jeg trodde ikke at noen hadde svart, fordi jeg trodde jeg ville få en e-post. Tusen takk for fine ord! Det er godt å høre at det er andre som har slitt med å føle glede, men som det endret seg for.

Jeg skal absolutt ta rådet å snakke med jordmor! Tenker jeg skal dra uten samboer så jeg ikke trenger å ta hensyn til hans tanker/følelser. Jeg snakket med en psykolog for noen dager siden, og har vært litt gladere etter det, men i dag var en tung dag igjen.


@minililje Jeg tror faktisk det jeg synes er vanskeligst er at jeg må forholde meg til at andre skal være glade for å høre det. Grunnen til at det "passet dårlig" nå er at vi har hatt en grusom tragedie (et familiemedlem ble drept 1mnd før jeg fant ut jeg var gravid). Jeg jobber meg liksom gjennom det, og det er så vanskelig at ikke andre forstår sorgen min. Nå tror jeg ikke andre vil forstå dette heller, så jeg bare gruer meg til å si det. Har fortsatt ikke fortalt det til foreldrene til meg eller samboer, eller våre søsken. Heller ikke til de fleste av vennene våre. Kanskje det vil hjelpe. Men akkurat nå føles det som at jeg ikke har lyst å si det til noen

 

[minililje]

Åh, nå ble jeg veldig glad for å komme inn og lese de fine svarene her. Jeg trodde ikke at noen hadde svart, fordi jeg trodde jeg ville få en e-post. Tusen takk for fine ord! Det er godt å høre at det er andre som har slitt med å føle glede, men som det endret seg for.

Jeg skal absolutt ta rådet å snakke med jordmor! Tenker jeg skal dra uten samboer så jeg ikke trenger å ta hensyn til hans tanker/følelser. Jeg snakket med en psykolog for noen dager siden, og har vært litt gladere etter det, men i dag var en tung dag igjen.


@minililje Jeg tror faktisk det jeg synes er vanskeligst er at jeg må forholde meg til at andre skal være glade for å høre det. Grunnen til at det "passet dårlig" nå er at vi har hatt en grusom tragedie (et familiemedlem ble drept 1mnd før jeg fant ut jeg var gravid). Jeg jobber meg liksom gjennom det, og det er så vanskelig at ikke andre forstår sorgen min. Nå tror jeg ikke andre vil forstå dette heller, så jeg bare gruer meg til å si det. Har fortsatt ikke fortalt det til foreldrene til meg eller samboer, eller våre søsken. Heller ikke til de fleste av vennene våre. Kanskje det vil hjelpe. Men akkurat nå føles det som at jeg ikke har lyst å si det til noen

Ja det kan være kjempe vanskelig, det skjønner jeg. Ikke legg for mye press på deg selv om hvordan du bør føle på dette. Gi deg selv litt tid til å både sørge over tragedien og deretter bli vandt med tanken om et nytt liv i magen.
kanskje du en dag kjenner du ønsker å dele nyheten med noen, så blir alt bedre etterhvert. en dag av gangen

 

[JuliJente2022]

Takk for svar

En liten oppdatering:
Jeg var på den planlagte ekstra ultralyden (pga tvillinger) og ble tatt veldig på alvor. Det viser seg at det mest sannsynlig aldri har vært to, men at sykepleieren på abort hadde sett feil (hun hadde skrevet ned mål på begge fostre!).

Det går mye bedre nå. Jeg tenker det var en mening med det, og kan nå vitse om at hun la seg dobbelt siden hun er så smart (det er en jente)

Fortsatt litt slitsomt å forholde seg til andre folks reaksjoner, men når det er bare meg og samboer, så gleder jeg meg.

Kos og klem til forumet for støtte