Forholde seg til uoppdragne barn

L

Lisaa1234

Elsker forumet
Denne julen og romjulen har vi vert sammen med min samboers familie. Hans bror har ett barn på 3 år.
Jeg er selvsagt veldig i glad i dette barnet og vi har hatt mye kontakt med de siden før vi begge fikk barn. Jeg har ved flere anledninger tidligere lagt merke til at det ikke finnes noen grenser for det barnet. Barnet får ett valg på alt «skal du legge deg?» «skal vi bytte bleie?» osv i stede for ett konsekvent «nå skal vi....» På julaften ville barnet for eksempel åpne alle sine gaver, noe foreldrene til barnet syns var helt greit (alt for å unngå å ta en kamp). Dette er bare ett eksempel på mange tilfeller hvor vi andre må sette grenser for deres barn. Foreldrene sier da «nei, huff så dumt. Tante ville ikke at du skulle åpne hennes gaver». Jeg får følelsen av at de helst vil at andre skal sette grensene for barnet slik at de slipper å være «den store stygge ulven». Barnet styrer alt og de kan fint droppe planlagte aktiviteter fordi barnet ikke har lyst. Som om en 3 åring bør ha så mye ansvar liksom.
Barnet er også svært høylytt og gjør mye for å få oppmerksomhet, noe som det selvsagt kan vere mange grunner til.
Jeg kjenner at det nå har blitt slik at jeg kvier meg til å vere sammen med de. Det er selvsagt ikke barnet sin feil at det ikke finnes noen grenser hos de.
Nå når vi selv har ett lite barn på snart 1 år er det ekstra vanskelig å forholde seg til. 3 åringen tester naturlig nok grenser og er ikke så greit med vårt barn, (tar fra leker, dytter og slår). Noe av dette er jo helt vanlige reaksjoner, men foreldrene griper ikke inn. Jeg trøster jo selvsagt mitt barn og forklarer 3 åringen hvorfor h*n er lei seg.
Hvordan ville dere forholdt dere til dette?
 
Når det gjelder andres barneoppdragelse legger jeg meg sjeldent borti det hvis ikke jeg blir spurt om råd. Men hvis en 3 åring hadde slått/dyttet/tatt fra leker fra mine barn så hadde jeg irettesatt h*n. Hva andre gjør er deres valg så lenge det ikke går utover meg eller mine barn.
 
Ja! Akkurat sånn er mitt inntrykk , av mange foreldre, nå for tida!
Skrev akkurat et spm ang alle disse spørsmålene barna får,i en annen tråd her. Du ts sier det,er det virkelig barnets ansvar?

Svarer ikke på spm ditt,men vil bare si at jeg er så enig i ditt synspunkt,noe så innmari!!!
 
Barneoppdragelsen til andre er det lurt å ikke blande seg inn i med mindre foreldrene ber om spesifikke råd. Når ting går utover ditt eget barn må du selvfølgelig gripe inn og stoppe det. Hvis det igjen oppstår en spesifikk situasjon du reagerer på hadde jeg tatt det opp med samboer og fått han til å ta det med broren sin. Når barnet er på besøk hos dere gjelder selvfølgelig deres regler.
 
Stolt mamma skrev:
Når det gjelder andres barneoppdragelse legger jeg meg sjeldent borti det hvis ikke jeg blir spurt om råd. Men hvis en 3 åring hadde slått/dyttet/tatt fra leker fra mine barn så hadde jeg irettesatt h*n. Hva andre gjør er deres valg så lenge det ikke går utover meg eller mine barn.
Klikk for å utvide …
Jeg har forsøkt å irettesette h*n ved flere anledninger også, men det har ingen effekt når foreldrene bare sitter å ser på. Derfor har jeg heller bare trøstet mitt barn og ignorert det andre barnet. Men det ender jo med at jeg ikke vil tilbringe tid sammen de lenger. Huff, dette er utrolig vanskelig siden det et familie og folk vi i utgangspunktet har kommet godt overens med.
 
Skjermtrollet skrev:
Barneoppdragelsen til andre er det lurt å ikke blande seg inn i med mindre foreldrene ber om spesifikke råd. Når ting går utover ditt eget barn må du selvfølgelig gripe inn og stoppe det. Hvis det igjen oppstår en spesifikk situasjon du reagerer på hadde jeg tatt det opp med samboer og fått han til å ta det med broren sin. Når barnet er på besøk hos dere gjelder selvfølgelig deres regler.
Klikk for å utvide …
Det kom ikke fram i hovedinnlegget men jeg lar selvsagt ikke det andre barnet slå ol uten å gripe inn. Har forsøkt å irettesette det andre barnet uten å få noe reaksjon hverken fra barnet eller foreldrene. Derfor ignorerer jeg stort sett det og fokuserer på å trøste mitt barn.
 
Lisaa1234 skrev:
Jeg har forsøkt å irettesette h*n ved flere anledninger også, men det har ingen effekt når foreldrene bare sitter å ser på. Derfor har jeg heller bare trøstet mitt barn og ignorert det andre barnet. Men det ender jo med at jeg ikke vil tilbringe tid sammen de lenger. Huff, dette er utrolig vanskelig siden det et familie og folk vi i utgangspunktet har kommet godt overens med.
Klikk for å utvide …

Jeg tenker at det uansett er viktig for ditt barn å se at h*n blir irettesatt. Sånn at ditt barn ikke føler at andre ikke får konsekvenser av dårlig atferd i retning av ditt barn.
 
Ts her.
Jeg kjenner egentlig at jeg har mest lyst til å ha minimalt med de å gjøre, siden både jeg, samboer og barnet vårt er utslitt etter bare en dag med de. Dette har jeg kjent på lenge, men toppet seg nok for meg nå i julen. Vi kjenner de som sagt godt og ver at det ikke er annet enn mangel på grensesetting som ligger bak atferden til barnet (bare sånn at det er sagt).
Min samboer er enig med meg, men vi ønsker jo ikke å kutte kontakten heller..
Jeg vet også at flere i sleken deres syns dette er vanskelig. Det er selvsagt ikke barnet sin feil at det ikke blir veiledet og satt grenser for, men på grunn av barnet sin atferd så er det lite trivelig å være sammen med de.
Kjenner at begeret mitt er nådd og usikker på hva vi skal gjøre.
 
Lisaa1234 skrev:
Ts her.
Jeg kjenner egentlig at jeg har mest lyst til å ha minimalt med de å gjøre, siden både jeg, samboer og barnet vårt er utslitt etter bare en dag med de. Dette har jeg kjent på lenge, men toppet seg nok for meg nå i julen. Vi kjenner de som sagt godt og ver at det ikke er annet enn mangel på grensesetting som ligger bak atferden til barnet (bare sånn at det er sagt).
Min samboer er enig med meg, men vi ønsker jo ikke å kutte kontakten heller..
Jeg vet også at flere i sleken deres syns dette er vanskelig. Det er selvsagt ikke barnet sin feil at det ikke blir veiledet og satt grenser for, men på grunn av barnet sin atferd så er det lite trivelig å være sammen med de.
Kjenner at begeret mitt er nådd og usikker på hva vi skal gjøre.
Klikk for å utvide …
Hvis dere blir så slitne av å være med dem, så hadde jeg valgt å hvertfall kutte ned kontakten, om ikke å kutte ut:)
 
Jeg hadde irettesatt.
 
Høres ut som hos oss det der :p
Har akkurat samme problem med niesa vår, søstra til samboer sin datter. Hverken vi eller guttungen ville være sammen med dem til slutt og særlig guttungen som hver gang vi skulle på besøk satt i bilen og i gangen når vi kom dit å hyla, han ville ikke være der.
Det hjalp jo ikke på at begge foreldrene er hysteriske i tillegg, så i tillegg til at jenta fikk gjøre og oppføre som ho ville, så kunne ikke guttungen gjøre noe, fordi ho kunne jo skade seg osv...
vi måtte kutte ned på kontakten med de, og nå har vi for et halvt år siden valgt å kutte helt med de. Det er jo mange andre grunner til det også, men ja, dette er en av de :confused:
 
K+N=ML skrev:
Høres ut som hos oss det der :p
Har akkurat samme problem med niesa vår, søstra til samboer sin datter. Hverken vi eller guttungen ville være sammen med dem til slutt og særlig guttungen som hver gang vi skulle på besøk satt i bilen og i gangen når vi kom dit å hyla, han ville ikke være der.
Det hjalp jo ikke på at begge foreldrene er hysteriske i tillegg, så i tillegg til at jenta fikk gjøre og oppføre som ho ville, så kunne ikke guttungen gjøre noe, fordi ho kunne jo skade seg osv...
vi måtte kutte ned på kontakten med de, og nå har vi for et halvt år siden valgt å kutte helt med de. Det er jo mange andre grunner til det også, men ja, dette er en av de :confused:
Klikk for å utvide …
Huff, jeg «håpte» nesten noen her ville kjenne seg igjen i situasjonen Vet de hvorfor dere kuttet kontakten? Jeg er liksom enig med de som skriver at det ikke er lurt å blande seg i andres oppdragelse, samtidig så tenker jeg at det kan være greit å gi beskjed før vi evt trapper ned kontakten tilfelle de ikke er bevist på hvordan barnet deres blir oppfattet av andre.
 
Lisaa1234 skrev:
Huff, jeg «håpte» nesten noen her ville kjenne seg igjen i situasjonen Vet de hvorfor dere kuttet kontakten? Jeg er liksom enig med de som skriver at det ikke er lurt å blande seg i andres oppdragelse, samtidig så tenker jeg at det kan være greit å gi beskjed før vi evt trapper ned kontakten tilfelle de ikke er bevist på hvordan barnet deres blir oppfattet av andre.
Klikk for å utvide …
Både ja og nei. Det dreier seg mest om familiedynamikken og samboers følelser rundt sin egen familie. De er regelrett slemme med han PG har null respekt for han, så vi/han har kun kontakt med onkelen hans.
Jeg tok opp dette flere ganger med søstra hans jeg, for jeg synes ikke noe om hverken oppførselen eller hvordan det påvirket mitt barn, men fikk bare til svar at ho var for liten til å forstå og mer i den duren. Prøvde et par ganger, men gav opp og trakk meg mer og mer ut i løpet av et halvtårs tid. Fikk bare til svar om at ho var for liten til å forstå og mer svar i den duren...
Merkelig nok har ho aldri hatt problemer med å følge våres regler hjemme hos oss :confused:
 
K+N=ML skrev:
Både ja og nei. Det dreier seg mest om familiedynamikken og samboers følelser rundt sin egen familie. De er regelrett slemme med han PG har null respekt for han, så vi/han har kun kontakt med onkelen hans.
Jeg tok opp dette flere ganger med søstra hans jeg, for jeg synes ikke noe om hverken oppførselen eller hvordan det påvirket mitt barn, men fikk bare til svar at ho var for liten til å forstå og mer i den duren. Prøvde et par ganger, men gav opp og trakk meg mer og mer ut i løpet av et halvtårs tid. Fikk bare til svar om at ho var for liten til å forstå og mer svar i den duren...
Merkelig nok har ho aldri hatt problemer med å følge våres regler hjemme hos oss :confused:
Klikk for å utvide …
Takk for svar!
Forstår at det ligger flere ting bak.
 
Lisaa1234 skrev:
Det kom ikke fram i hovedinnlegget men jeg lar selvsagt ikke det andre barnet slå ol uten å gripe inn. Har forsøkt å irettesette det andre barnet uten å få noe reaksjon hverken fra barnet eller foreldrene. Derfor ignorerer jeg stort sett det og fokuserer på å trøste mitt barn.
Klikk for å utvide …
Godt å høre at du er der for barnet ditt :Heartred Det er det viktigste i denne frustrerende situasjonen.
 
Lisaa1234 skrev:
Takk for svar!
Forstår at det ligger flere ting bak.
Klikk for å utvide …
Ja, men uavhengig av det, så valgte jeg og trekke meg og guttungen litt vekk, da det ikke gjorde oss noe godt. Jeg var helt utslitt etter bare noen timer hos den. Og juleaften i fjor, som vi feira hos dem, endte i katastrofe :confused: da var det samboer som fikk nok og han sier det han mener og når han først sier ifra, så er han kvass.
 
K+N=ML skrev:
Ja, men uavhengig av det, så valgte jeg og trekke meg og guttungen litt vekk, da det ikke gjorde oss noe godt. Jeg var helt utslitt etter bare noen timer hos den. Og juleaften i fjor, som vi feira hos dem, endte i katastrofe :confused: da var det samboer som fikk nok og han sier det han mener og når han først sier ifra, så er han kvass.
Klikk for å utvide …
Vennskap skal gi energi, ikke sluke alt man har :sorry: så ser den at dere kuttet dem ut, noen ganger må man gå drastisk til verks for å få det bedre selv :Heartred
 
Hadde kommet til å sagt fra.. når en er familie bør en tåle å høre andres meninger så lenge en sier det på en fin måte.
Det kreves en hel landsby og oppdra barn sies det.
Når noen ikke setter grenser er det helt innafor å si noe om det. En kan ikke bli så hårsår at en ikke tåler at folk sier fra.
 
Jeg ville nok hatt lite med dem å gjøre. Kanskje treffe dem en time på en kafé/lekeplass heller enn i timesvis hjemme hos noen. Kortere møter er bedre i sånne tilfeller.

Det er bra du forstår at dette er 100% foreldrenes feil og ikke treåringens feil ❤️ At han utagerer og prøver å få oppmerksomhet er både fordi han er en treåring og treåringer gjør sånt, men også kanskje ekstra mye fordi han er utrygg og usikker på foreldrene sine som er så utydelige. Barn trenger og vil ha grenser
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp