Foretrekker pappa ovenfor mamma

[meteorit]

Dette er så teit, fordi jeg er voksen nok til å skjønne st barn er barn.

men jeg blir så påvirket når poden på 20måneder gjentatte ganger avviser meg med tydelig kroppsspråk!

han spørr etter pappan sin med en gang han ser meg på morgenen, han lyser opp når jeg bringer han inn på soverommet hvor pappa ligger å sover.

Pappa som hverken tar han på natta, ordner frokost, kler på eller bytter bleier, eller er sammen med han så mye som jeg er i hverdagen.

skal også nevnes at jeg er gravid, og jeg lurer på om følelsene mine blir ekstra såret derav.

men jeg er svært tolerant, i motsetning til pappan som tydelig blir sint på poden når poden blir litt trass.

Er vel mer et klagete innlegg dette i håp om forståelse for min følelser at jeg ikke føler meg bra nok som mor, selv om jeg virkelig gjør alt for at han også skal vise meg samme glede når han ser meg, i stede for å ta hånden sin å skyve seg fra meg, eller å sparker meg bort mens han ligger i senga å koser med pappan.

 

[Blåne]

Huff, dette er en sår følelse å kjenne på! Samtidig er det veldig vanlig at barn i den alderen favoriserer den ene forelderen. Vi har sett noe av det samme her i huset i perioder hvor far har vært mye opptatt med jobb og andre ting. Barn har et grunnleggende tilknytningsinstinkt til sine foreldre. Fra tidenes morgen har trygg tilknytning vært helt essensielt for overlevelse. Slik du beskriver det, høres det ut som at du er tilstedet for barnet i langt større grad enn far. Jeg tror på ingen måte at dette handler om at barnet skyver deg bort fordi du er en dårlig mor!! Tvert imot tror jeg dette kan handle om at du er en så god og trygg mor for barnet ditt at han "tar deg for gitt", altså i veldig positiv forstand!! Han vet hvor han har deg og er trygg på deg. Far virker derimot mer fraværende og da vil instinktet hans jobbe hardt for å få også hans oppmerksomhet og dermed økt følelse av tilknytning også til han. Barn på den alderen har ikke evne til å sette seg inn i din situasjon og ser ikke hvordan det at han i praksis skyver deg unna påvirker dine følelser. Det er garantert ikke ond hensikt. Vil heller tro at det handler mer om at ditt fravær fører til en opplevelse av mer oppmerksomhet fra far? Kanskje vil dette kunne endre seg om far kommer mer på banen, og ikke minst om de har mer alenetid? Det kan også være så enkelt som at far blir mer "spennende" siden han gjør mindre med barnet i hverdagen? Det er umulig å komme med noe fasitsvar, men her har du noen tanker ihvertfall. Uansett tror jeg du kan være trygg på at dette ikke handler om at du ikke er en god mor, men heller en så trygg og god mor at han stoler på at du er der for han uansett hva og uansett hvordan han oppfører seg

 

[meteorit]

Huff, dette er en sår følelse å kjenne på! Samtidig er det veldig vanlig at barn i den alderen favoriserer den ene forelderen. Vi har sett noe av det samme her i huset i perioder hvor far har vært mye opptatt med jobb og andre ting. Barn har et grunnleggende tilknytningsinstinkt til sine foreldre. Fra tidenes morgen har trygg tilknytning vært helt essensielt for overlevelse. Slik du beskriver det, høres det ut som at du er tilstedet for barnet i langt større grad enn far. Jeg tror på ingen måte at dette handler om at barnet skyver deg bort fordi du er en dårlig mor!! Tvert imot tror jeg dette kan handle om at du er en så god og trygg mor for barnet ditt at han "tar deg for gitt", altså i veldig positiv forstand!! Han vet hvor han har deg og er trygg på deg. Far virker derimot mer fraværende og da vil instinktet hans jobbe hardt for å få også hans oppmerksomhet og dermed økt følelse av tilknytning også til han. Barn på den alderen har ikke evne til å sette seg inn i din situasjon og ser ikke hvordan det at han i praksis skyver deg unna påvirker dine følelser. Det er garantert ikke ond hensikt. Vil heller tro at det handler mer om at ditt fravær fører til en opplevelse av mer oppmerksomhet fra far? Kanskje vil dette kunne endre seg om far kommer mer på banen, og ikke minst om de har mer alenetid? Det kan også være så enkelt som at far blir mer "spennende" siden han gjør mindre med barnet i hverdagen? Det er umulig å komme med noe fasitsvar, men her har du noen tanker ihvertfall. Uansett tror jeg du kan være trygg på at dette ikke handler om at du ikke er en god mor, men heller en så trygg og god mor at han stoler på at du er der for han uansett hva og uansett hvordan han oppfører seg

Takk for at du tok deg tid til å skrive et svar som hjelper meg å tenke godt