Foreldrenes påvirkning på babyens temperament og personlighet

[Sitronjenta]

Hei, dere.

Jeg håper jeg klarer å forklare det jeg lurer på.

Vi har en datter på fem måneder. Hun er verdens nydeligste, men også svært bestemt og generelt mer krevende enn for eksempel min kusine sin sønn på samme alder. Min mor mente fram til i dag at hun er fornøyd hele tiden og lite krevende - men i dag har hun vært barnevakt, og skjønte nå hva jeg mener.

Hun mener imidlertid at det meste av det vi opplever som krevende er noe vi selv har «skyld» i. Hun mener for eksempel at vi skal la henne ligge skrikende ved babygymmen mens vi gjør noe annet, for å venne henne til å være mer alene, og at vi ikke alltid skal respondere når hun søker kontakt.

Hun er en liten frøken som gir veldig tydelig uttrykk for at hun vil vi skal være der, og hun vil ha underholdning. Hun kjeder seg fort, og blir da ganske sutrete. Hun reagerer positivt på faste rutiner.

Søvn er et eget kapittel som jeg ikke orker å gå særlig inn på, men hyppige oppvåkninger og vanskelig legging er greie stikkord.

Jeg føler vi gjør alt vi kan for at hun skal ha det bra samtidig som hun har rutiner og vaner som passer inn i vår lille familie. Jeg lar henne ligge litt for seg selv når humøret tilsier at det går greit, og snakker for eksempel til henne mens jeg er i et annet rom, for å vise at jeg ikke er borte. Jeg svarer alltid på kontaktforsøk, men ikke alltid med én gang. På natta står vi ikke opp før jeg bestemmer at det er morgen. På dagen har vi gått fra hylskriking i vogn til at alle dagduppene skjer i vogn uten masse gråt først.

Men jeg kan ikke forvente at hun skal ligge ved babygymmen og kose seg i mangfoldige minutter, eller sovne der! Jeg kan ikke legge henne i senga og tro at da sovner hun uten hjelp. Jeg kan ikke overhøre skriking og la det gå over (det eskalerer og går ikke over før hun er utslitt etter ca 1,5 time - og det er MED all verdens trøst). Det er rett og slett ikke en så harmonisk og søvnglad baby vi har - og det er egentlig greit, selv om det hadde vært deilig. Hun har aldri vært en sånn som sovner fint på egenhånd eller som liker å ligge alene våken.

Mamma mener at det er måten vi behandler henne på som fører til at hun krever en del av oss. Jeg har egentlig hele veien ganske selvsikkert blåst av henne og støttet meg på utsagn om at du ikke kan skjemme bort en baby og at det er viktig å prate, synge, og gi oppmerksomhet og nærhet, samtidig som man også øver på å være alene innen rimelighetens grenser og så lenge det er ok for mini. Men har hun rett? Er det fordi jeg instinktivt ganske kjapt løfter henne opp eller synger en sang/sier en regle når hun skriker at hun skriker og sutrer så mye? Er jeg for hyggelig å våkne til på natta (selv om jeg bare slenger ut puppen og sier «så, så, mamma er her. Sove nå»)? Skal jeg ikke være oppmerksom på de sosiale behovene hennes, smilene og blikkene, eller den begynnende sutringen, så lenge hun er tørr og mett? Det ser ut som jeg stiller retoriske spørsmål, men jeg gjør ikke det. Jeg er jo litt sliten, for det er krevende å være på 24/7, og det hadde virkelig vært deilig om hun trivdes mer i eget selskap. Har mamma rett - gjør vi det feil hvis målet er at hun skal føle seg mer harmonisk og trives uten å få stimuli hele tiden?

 

[Violet Hill]

Dette er - med små justeringer - som å lese om sønnen min som også er fem måneder. Og jeg må si at jeg har begynt å lure på de samme tingene selv...

Han er veldig søt og blid når han får oppmerksomhet, og mange kommenterer at jeg er heldig som har en så tilfreds og «enkel» baby. Mens jeg bare blir mer og mer sliten

Jeg har ikke egentlig noen gode innspill her. På den ene siden tenker jeg at dette er hans personlighet, og at det ikke nytter å prøve å påvirke atferden hans når han er så liten (fem måneder er jo tross alt veldig lite!). På den andre siden er jeg litt bekymret for hvordan det kommer til å bli fremover.

Jeg bet meg også merke i at helsesøster på tremånederskontrollen sa at «dette er åpenbart et barn som får mye stimuli» (eller noe liknende). Jeg oppfattet det som en hyggelig kommentar til at han var så blid mot henne, men har lurt på i ettertid hva hun egentlig mente med det

 

[Veivalsa]

Sniker
Jeg leste dette og må bare si at det mammaen din sier er godt gammaldags pølsevev fra en generasjon som på et visst tidapunkt var blitt hjernevasket til å tro at "babyene har ikke vondt av å skrike litt/ganske mye" og at "de blir bortskjemte av kos og trøst og pupp hele tiden" og som kjørte skrikekurer hvor babyen hives i egen seng og må vær så god skrike i 10min før den får trøst. Så den "lærer" å sovne selv, så kan man gå inn etter 10 min men bare være der i 1 min også gå inn hvert 5 min osv. Bare tull som skaper babyer med skyhøye stresshormonnivåer i kroppen etter innsovning. Det har det også vært forsøkt å gjøre målinger av. Etter 3-5 kvelder med dette opplegget sovner babyen raskere - og mor tror at alt er fint og hennes kortisolnivåer synker betraktelig. Og babyen? Sovner på kanskje på 5-10 min alene på rommet sitt - med like høye verdier stresshormonnivåer som den første kvelden da den hylte i 30 min. Den har bare allerede gitt opp alt sammen, ingen kommer når den gråter og ingen mamma responderer når den sier "hei, jeg trenger jo trøst og nærhet for å sovne". Så fort kan det altså gå.
Fantastisk magi sier de som ikke vet de faktiske konsekvensene. Dette er en måte å behandle babyer på som er raskt gir behagelige løsninger for de voksne, men som ikke akkurat setter babyens behov i fokus.

Jeg begynte å skrive et innlegg i et annet underforum her i igår, men så droppa jeg å poste det. Nå fikk jeg lyst til å dele det med deg likevel med fare for at dette blir alvorlig langt kan jeg oppsummere essensen kort her først: Du gjør ingenting feil det er bare sånn babyen din er akkurat nå, og det er helt riktig å lytte til hva den behøver.

Jeg aner ikke hvor mange timer jeg har brukt på å prøve å gjøre gutten min trygg på å sovne i egen seng, og finne søvnen selv, altså uten at vi er der. Stadig vekk har han etter gode perioder fått tilbakefall hvor han tydelig har vist at nei, han vil ligge i armkroken og vugges litt, ligge i vår seng, eller at vi ligger ved siden av han. Og det har vi såklart alltid lyttet til, men så i rolige perioder forsøkt mer selvstendig innsovning igjen - for hva skjer egentlig om vi ikke prøver det, vil han plutselig på magisk vis begynne med det selv? Det strider jo i mot en del råd og såkalte søvneksperter som mener det er viktig og noe som skal læres fort som F ellers vil det aldri skje.

Også er det besteforeldre som snakker om skrikekur, det er såklart uaktuelt for oss, men de mener jo at ingen tok skade av det. Er det sant? Er det feil å følge barnet og dulle så mye? Også blir man usikker. De med lettlagte barn er jo raskt ute og uttaler seg om at det var de gode rutinene som gjorde at barna sov natta gjennom ved 7 mnd og sovnet alene på rommet innen 12 mnd. At man aldri har vugget eller bært eller ammet i søvn - og dét har vært bevisst for ikke å gi barna uvaner. Men hva med mitt barn da - som slettes ikke sov bare jeg la han ned, som ville vekselvis ammes og bysses i søvn en halvtime eller mer før han sovnet ved 4 mnd, som slettes ikke sov gjennom natta ved ett år og vel så det. Var rutinene mine ikke strenge nok? Var det for mye kos og dulling? Ødela vi mulighetene for å lære barnet vårt å sove selv? Var det vår feil at vi ved 18mnd brukte 60 til 90 min på legging - hveeer kveld?

Selvfølgelig ikke, og det er selvfølgelig bare fint for de som har babyer som roer seg raskt uten mye hjelp fra tidlig alder - de har vært heldige . For jeg forsøkte virkelig det jeg også. Stresset og styret med rutiner, både på dag og natt slik at det skulle bli riktig og lett for babyen å sovne. Men det hjalp ikke så sykt mye.

Men NÅ - etter bare å ha latt alt seile sin egen sjø en god stund (utenom å legge til ca fast tidspunkt) har han på litt over 2,5 år sagt at han vil legge seg i senga si for å sove og at vi skal være i rommet ved siden av. Også har han sovnet innen 15 min
Ikke sikkert dette vil gjelde hver kveld, men nå har jeg sett selv med egne øyne at han gjør det selv når han er klar og det kommer til å skje igjen. Og sånn er det, barna vil en gang trenge mindre nærhet og støtte for å sovne - men at de kan få ta den tiden de trenger for å komme dit betyr ikke at man gjør noe galt.

Så til deg som er bekymra for at babyen/barnet våkner masse, må ammes i søvn, vugges og bæres. ALT ordner seg til slutt og ingenting blir ødelagt av at man ikke har en baby som sovner alene på eget rom ved 8 mnd Man kan såklart alltid forsøke å støtte mindre, men funker det ikke så bra så gjør det ingenting.

Neste gang kommer jeg til å nattamme mye lenger om babyen vil(stoppet ved 10 mnd for å få bedre søvn, og det hjalp ingenting, kan sikkert ha funka for noen andre da) og ikke styre med innsovning alene eller i egen seng om det tar unødvendig mye tid eller krefter. For alt det jeg prøvde førte ikke egentlig til at det gikk veldig mye raskere. Han sov natta gjennom da det passet han (stabilt fra 20 mnd, men med gradvis bedring før det såklart) og han la seg i senga si når den var trygg nok.

Og til det med utålmodig baby på dagtid, så vil det helt sikkert endre seg når babyen blir mer mobil og kan bevege seg. Og at de ikke vil ligge masse alene og leke er ikke så uvanlig det heller. Etter babyen var blitt 6 mnd, bar jeg han mye på ryggen - det kan anbefales. Da får du lagd middag og rydda i huset mens den lille følger med på alt sammen.

https://bufdir.no/Foreldrehverdag/Baby/Babyer_og_sovn/

Synes det står mye fint her - selv om jeg ikke er helt enig i at 6-12 mnd er en alder hvor babyen skal begynne å sove masse, det er virkelig så individuelt. Min sov bedre ved 4 mnd enn ved 8 og 12 mnd men det var igjen bare min baby. Det står også så fint nederst at så lenge man unngår skrikekurer så er det opptil hver familie hvordan man vil ha det. Er det viktig at babyen skal sovne og sove i egen seng, så kan man fint bruke tid på det. Her brukte jeg tid på at han skulle bli trygg i egen seng ved 8 mnd feks, fordi han da hadde lært å krype og begynte å krype rundt i vår seng og nesten falle ut midt på natta før jeg rakk å våkne. Våknet han på natta ammet jeg og la han i senga som sto inntil vår etter han sovnet, det var ikke så farlig at han ikke sovnet der akkurat da. Samtidig sikkert litt tilfeldig at det gikk såpass greit, for andre babyer våkner om de ikke får samsove fordi de behøver enda mer nærhet også etter innsovning. Mitt barn har også vært sånn at etter 5 min søvn kan jeg løfte han opp og legge han nesten hvor som helst også sover han videre. Det har jeg ikke gjort noe som helst for at skulle skje, sånn var han bare født.
Men utenom det var ikke eget rom så viktig for meg ved 8 mnd for eksempel - og det er samtidig helt greit at noen andre vil gjøre det på en annen måte likevel og man kommer til målet en eller annen gang uten at de finnes noe rett eller galt. Det er jo mange eksperter der ute, og ingen av dem har vel funnet opp kruttet for søvn som vil funke for ALLE familier og alle babyer. Det må man bestemme selv. Jeg er feks veldig imot Karin Naphaug som har ganske hyppig solgte søvnbøker, da jeg synes det handler om å se på babyen som en trengende og nærmest plagsom greie som ikke skal ha det for koselig eller få for mye nærhet - for det vil ødelegge mulighetene for god søvn for både voksne og barn. Likevel kan det kjennes helt rett ut for en annen familie, og det må være greit Gjør det som er rett for dere, jeg tror du allerede vet hva det er, men at du blir litt usikker av å bli sammenlignet med en baby som fra naturens side er mer bedagelig.

Lykke til videre med babyen, synes du høres ut som den beste mammen ditt barn kan ha

 

[B]

Hei, dere.

Jeg håper jeg klarer å forklare det jeg lurer på.

Vi har en datter på fem måneder. Hun er verdens nydeligste, men også svært bestemt og generelt mer krevende enn for eksempel min kusine sin sønn på samme alder. Min mor mente fram til i dag at hun er fornøyd hele tiden og lite krevende - men i dag har hun vært barnevakt, og skjønte nå hva jeg mener.

Hun mener imidlertid at det meste av det vi opplever som krevende er noe vi selv har «skyld» i. Hun mener for eksempel at vi skal la henne ligge skrikende ved babygymmen mens vi gjør noe annet, for å venne henne til å være mer alene, og at vi ikke alltid skal respondere når hun søker kontakt.

Hun er en liten frøken som gir veldig tydelig uttrykk for at hun vil vi skal være der, og hun vil ha underholdning. Hun kjeder seg fort, og blir da ganske sutrete. Hun reagerer positivt på faste rutiner.

Søvn er et eget kapittel som jeg ikke orker å gå særlig inn på, men hyppige oppvåkninger og vanskelig legging er greie stikkord.

Jeg føler vi gjør alt vi kan for at hun skal ha det bra samtidig som hun har rutiner og vaner som passer inn i vår lille familie. Jeg lar henne ligge litt for seg selv når humøret tilsier at det går greit, og snakker for eksempel til henne mens jeg er i et annet rom, for å vise at jeg ikke er borte. Jeg svarer alltid på kontaktforsøk, men ikke alltid med én gang. På natta står vi ikke opp før jeg bestemmer at det er morgen. På dagen har vi gått fra hylskriking i vogn til at alle dagduppene skjer i vogn uten masse gråt først.

Men jeg kan ikke forvente at hun skal ligge ved babygymmen og kose seg i mangfoldige minutter, eller sovne der! Jeg kan ikke legge henne i senga og tro at da sovner hun uten hjelp. Jeg kan ikke overhøre skriking og la det gå over (det eskalerer og går ikke over før hun er utslitt etter ca 1,5 time - og det er MED all verdens trøst). Det er rett og slett ikke en så harmonisk og søvnglad baby vi har - og det er egentlig greit, selv om det hadde vært deilig. Hun har aldri vært en sånn som sovner fint på egenhånd eller som liker å ligge alene våken.

Mamma mener at det er måten vi behandler henne på som fører til at hun krever en del av oss. Jeg har egentlig hele veien ganske selvsikkert blåst av henne og støttet meg på utsagn om at du ikke kan skjemme bort en baby og at det er viktig å prate, synge, og gi oppmerksomhet og nærhet, samtidig som man også øver på å være alene innen rimelighetens grenser og så lenge det er ok for mini. Men har hun rett? Er det fordi jeg instinktivt ganske kjapt løfter henne opp eller synger en sang/sier en regle når hun skriker at hun skriker og sutrer så mye? Er jeg for hyggelig å våkne til på natta (selv om jeg bare slenger ut puppen og sier «så, så, mamma er her. Sove nå»)? Skal jeg ikke være oppmerksom på de sosiale behovene hennes, smilene og blikkene, eller den begynnende sutringen, så lenge hun er tørr og mett? Det ser ut som jeg stiller retoriske spørsmål, men jeg gjør ikke det. Jeg er jo litt sliten, for det er krevende å være på 24/7, og det hadde virkelig vært deilig om hun trivdes mer i eget selskap. Har mamma rett - gjør vi det feil hvis målet er at hun skal føle seg mer harmonisk og trives uten å få stimuli hele tiden?

Sniker,men tenker at dere gjør riktig som foreldre. Noen babyer vil bare være mer sammen,andre godtar å ligger mer alene. Men det er ikke naturlig for babyer å ligge timevis nærmest for seg selv å leke. Det betyr ikke at man ikke skal la baby ligge litt på golvet selv når det er ok, de trenger selvstendighet men aller mest å stimuleres i sitt eget tempo og ikke i det tempoet vi velger for dem gjennom å være med dem.

I tillegg tror jeg motsatt av det folk rundt dere sier. Babyer som ignoreres mye eller som får ligge og gråte, gråter ofte mer og mer høylydt enn de som tas opp tidlig. Det er pga at barnet på et eller annet tidspunkt må tas opp når de gråter, og da erfarer de som fikk gråte lenge og måtte bli veldig intense i sin gråt at det er det er såpass som må til for å få dekket sine behov. Barn som blir tatt opp før lærer at de blir sett, og ikke trenger hyle før de blir hentet. Dermed vil også ofte barn nr 2 gråte mer og kraftigere enn den første, fordi oftere må de vente lengre på å hentes fordi man ikke bare kan sette fra seg den eldste med en gang det er lyd fra babyen. Dette er i alle fall mine tanker.

I tillegg gråter babyer fordi de har udekkede behov. Nærhet og trøst, selskap og sosial kontakt er også behov, og bør tas på alvor heller enn å ses på som forstyrrende.

 

[Perleonske_94]

Jeg tror det er en mellomting. De er fremdeles små, under utvikling og trenger oss, samtidig som de er i ferd med å utvikle sin egen personlighet.

Jeg startet tidlig med å legge lillegutt i lekegrind om morgenen mens jeg spiste frokost og så litt tv ifred. Nå ligger han stort sett fint alene der eller på gulvet og koser seg. Gir ham litt oppmerksomhet for å vise at han ikke er alene. Blir han sutrete/klagete prøver jeg å snakke litt med ham for å prøve få litt feeling på hva han egentlig vil. Hjelper ikke det tar jeg ham selvfølgelig opp. Reagerer alltid på gråt/klaging eller hva det måtte være, men noen ganger kan det være jeg gjør meg ferdig med det jeg holder på med først. Spørs hvilke lyder det er.

Med søvn på dagtid la vi oss i sengen og lot ham ligge å sprelle en stund for å se om han fant søvnen selv. Strøk ham på kroppen og lagte litt koselyder. Gikk ofte langt over sovetid, men så lenge han var i greit humør stresset jeg ikke. Måtte hjelpe med litt gynging eller amming til slutt noen ganger. Nå sovner han mye lettere og litt raskere uten at jeg må bysse i evigheter.

Får ofte høre hvor rolig og blid gutt vi har, men han har sine dager hvor han krever mye han også. Selvom han er blid, kan det være slitsomt.

Jeg synes det er viktig å møte behovene, samtidig som de lærer seg at vi ikke alltid kan komme på sekundet. Og lære seg at å ligge alene er helt greit noen ganger, sålenge de er i humør til det.

Du gjør nok en strålende jobb og gjør det som føles rett for dere

 

[Sitronjenta]

Dette er - med små justeringer - som å lese om sønnen min som også er fem måneder. Og jeg må si at jeg har begynt å lure på de samme tingene selv...

Han er veldig søt og blid når han får oppmerksomhet, og mange kommenterer at jeg er heldig som har en så tilfreds og «enkel» baby. Mens jeg bare blir mer og mer sliten

Jeg har ikke egentlig noen gode innspill her. På den ene siden tenker jeg at dette er hans personlighet, og at det ikke nytter å prøve å påvirke atferden hans når han er så liten (fem måneder er jo tross alt veldig lite!). På den andre siden er jeg litt bekymret for hvordan det kommer til å bli fremover.

Jeg bet meg også merke i at helsesøster på tremånederskontrollen sa at «dette er åpenbart et barn som får mye stimuli» (eller noe liknende). Jeg oppfattet det som en hyggelig kommentar til at han var så blid mot henne, men har lurt på i ettertid hva hun egentlig mente med det

Godt å lese at jeg ikke er helt alene i denne båten! Synes absolutt at dine egne erfaringer her var nyttige for meg å lese

 

[Sitronjenta]

Sniker
Jeg leste dette og må bare si at det mammaen din sier er godt gammaldags pølsevev fra en generasjon som på et visst tidapunkt var blitt hjernevasket til å tro at "babyene har ikke vondt av å skrike litt/ganske mye" og at "de blir bortskjemte av kos og trøst og pupp hele tiden" og som kjørte skrikekurer hvor babyen hives i egen seng og må vær så god skrike i 10min før den får trøst. Så den "lærer" å sovne selv, så kan man gå inn etter 10 min men bare være der i 1 min også gå inn hvert 5 min osv. Bare tull som skaper babyer med skyhøye stresshormonnivåer i kroppen etter innsovning. Det har det også vært forsøkt å gjøre målinger av. Etter 3-5 kvelder med dette opplegget sovner babyen raskere - og mor tror at alt er fint og hennes kortisolnivåer synker betraktelig. Og babyen? Sovner på kanskje på 5-10 min alene på rommet sitt - med like høye verdier stresshormonnivåer som den første kvelden da den hylte i 30 min. Den har bare allerede gitt opp alt sammen, ingen kommer når den gråter og ingen mamma responderer når den sier "hei, jeg trenger jo trøst og nærhet for å sovne". Så fort kan det altså gå.
Fantastisk magi sier de som ikke vet de faktiske konsekvensene. Dette er en måte å behandle babyer på som er raskt gir behagelige løsninger for de voksne, men som ikke akkurat setter babyens behov i fokus.

Jeg begynte å skrive et innlegg i et annet underforum her i igår, men så droppa jeg å poste det. Nå fikk jeg lyst til å dele det med deg likevel med fare for at dette blir alvorlig langt kan jeg oppsummere essensen kort her først: Du gjør ingenting feil det er bare sånn babyen din er akkurat nå, og det er helt riktig å lytte til hva den behøver.

Jeg aner ikke hvor mange timer jeg har brukt på å prøve å gjøre gutten min trygg på å sovne i egen seng, og finne søvnen selv, altså uten at vi er der. Stadig vekk har han etter gode perioder fått tilbakefall hvor han tydelig har vist at nei, han vil ligge i armkroken og vugges litt, ligge i vår seng, eller at vi ligger ved siden av han. Og det har vi såklart alltid lyttet til, men så i rolige perioder forsøkt mer selvstendig innsovning igjen - for hva skjer egentlig om vi ikke prøver det, vil han plutselig på magisk vis begynne med det selv? Det strider jo i mot en del råd og såkalte søvneksperter som mener det er viktig og noe som skal læres fort som F ellers vil det aldri skje.

Også er det besteforeldre som snakker om skrikekur, det er såklart uaktuelt for oss, men de mener jo at ingen tok skade av det. Er det sant? Er det feil å følge barnet og dulle så mye? Også blir man usikker. De med lettlagte barn er jo raskt ute og uttaler seg om at det var de gode rutinene som gjorde at barna sov natta gjennom ved 7 mnd og sovnet alene på rommet innen 12 mnd. At man aldri har vugget eller bært eller ammet i søvn - og dét har vært bevisst for ikke å gi barna uvaner. Men hva med mitt barn da - som slettes ikke sov bare jeg la han ned, som ville vekselvis ammes og bysses i søvn en halvtime eller mer før han sovnet ved 4 mnd, som slettes ikke sov gjennom natta ved ett år og vel så det. Var rutinene mine ikke strenge nok? Var det for mye kos og dulling? Ødela vi mulighetene for å lære barnet vårt å sove selv? Var det vår feil at vi ved 18mnd brukte 60 til 90 min på legging - hveeer kveld?

Selvfølgelig ikke, og det er selvfølgelig bare fint for de som har babyer som roer seg raskt uten mye hjelp fra tidlig alder - de har vært heldige . For jeg forsøkte virkelig det jeg også. Stresset og styret med rutiner, både på dag og natt slik at det skulle bli riktig og lett for babyen å sovne. Men det hjalp ikke så sykt mye.

Men NÅ - etter bare å ha latt alt seile sin egen sjø en god stund (utenom å legge til ca fast tidspunkt) har han på litt over 2,5 år sagt at han vil legge seg i senga si for å sove og at vi skal være i rommet ved siden av. Også har han sovnet innen 15 min
Ikke sikkert dette vil gjelde hver kveld, men nå har jeg sett selv med egne øyne at han gjør det selv når han er klar og det kommer til å skje igjen. Og sånn er det, barna vil en gang trenge mindre nærhet og støtte for å sovne - men at de kan få ta den tiden de trenger for å komme dit betyr ikke at man gjør noe galt.

Så til deg som er bekymra for at babyen/barnet våkner masse, må ammes i søvn, vugges og bæres. ALT ordner seg til slutt og ingenting blir ødelagt av at man ikke har en baby som sovner alene på eget rom ved 8 mnd Man kan såklart alltid forsøke å støtte mindre, men funker det ikke så bra så gjør det ingenting.

Neste gang kommer jeg til å nattamme mye lenger om babyen vil(stoppet ved 10 mnd for å få bedre søvn, og det hjalp ingenting, kan sikkert ha funka for noen andre da) og ikke styre med innsovning alene eller i egen seng om det tar unødvendig mye tid eller krefter. For alt det jeg prøvde førte ikke egentlig til at det gikk veldig mye raskere. Han sov natta gjennom da det passet han (stabilt fra 20 mnd, men med gradvis bedring før det såklart) og han la seg i senga si når den var trygg nok.

Og til det med utålmodig baby på dagtid, så vil det helt sikkert endre seg når babyen blir mer mobil og kan bevege seg. Og at de ikke vil ligge masse alene og leke er ikke så uvanlig det heller. Etter babyen var blitt 6 mnd, bar jeg han mye på ryggen - det kan anbefales. Da får du lagd middag og rydda i huset mens den lille følger med på alt sammen.

https://bufdir.no/Foreldrehverdag/Baby/Babyer_og_sovn/

Synes det står mye fint her - selv om jeg ikke er helt enig i at 6-12 mnd er en alder hvor babyen skal begynne å sove masse, det er virkelig så individuelt. Min sov bedre ved 4 mnd enn ved 8 og 12 mnd men det var igjen bare min baby. Det står også så fint nederst at så lenge man unngår skrikekurer så er det opptil hver familie hvordan man vil ha det. Er det viktig at babyen skal sovne og sove i egen seng, så kan man fint bruke tid på det. Her brukte jeg tid på at han skulle bli trygg i egen seng ved 8 mnd feks, fordi han da hadde lært å krype og begynte å krype rundt i vår seng og nesten falle ut midt på natta før jeg rakk å våkne. Våknet han på natta ammet jeg og la han i senga som sto inntil vår etter han sovnet, det var ikke så farlig at han ikke sovnet der akkurat da. Samtidig sikkert litt tilfeldig at det gikk såpass greit, for andre babyer våkner om de ikke får samsove fordi de behøver enda mer nærhet også etter innsovning. Mitt barn har også vært sånn at etter 5 min søvn kan jeg løfte han opp og legge han nesten hvor som helst også sover han videre. Det har jeg ikke gjort noe som helst for at skulle skje, sånn var han bare født.
Men utenom det var ikke eget rom så viktig for meg ved 8 mnd for eksempel - og det er samtidig helt greit at noen andre vil gjøre det på en annen måte likevel og man kommer til målet en eller annen gang uten at de finnes noe rett eller galt. Det er jo mange eksperter der ute, og ingen av dem har vel funnet opp kruttet for søvn som vil funke for ALLE familier og alle babyer. Det må man bestemme selv. Jeg er feks veldig imot Karin Naphaug som har ganske hyppig solgte søvnbøker, da jeg synes det handler om å se på babyen som en trengende og nærmest plagsom greie som ikke skal ha det for koselig eller få for mye nærhet - for det vil ødelegge mulighetene for god søvn for både voksne og barn. Likevel kan det kjennes helt rett ut for en annen familie, og det må være greit Gjør det som er rett for dere, jeg tror du allerede vet hva det er, men at du blir litt usikker av å bli sammenlignet med en baby som fra naturens side er mer bedagelig.

Lykke til videre med babyen, synes du høres ut som den beste mammen ditt barn kan ha

Wow, tusen takk!! Dette trengte jeg å lese. Både mannen og jeg er jo egentlig enig i måten vi gjør det på, jeg blir bare usikker av min egen mor sine kommentarer.

Det er så fint å lese om hvordan veien har vært for dere, at sønnen din har kommet et godt stykke på vei til å ville sove alene og sovne alene, selv om du ikke har gått inn for det - selv om han ikke var klar for dette da han var en del mindre

Jeg tror du har rett i at det vil hjelpe når hun kan krype rundt på gulvet selv - verden blir litt mer spennende da! Og det med å bære på ryggen var nok et godt råd! Gleder meg veldig til å prøve det

Igjen, tusen takk for et veldig oppløftende innlegg!

 

[Sitronjenta]

Jeg tror det er en mellomting. De er fremdeles små, under utvikling og trenger oss, samtidig som de er i ferd med å utvikle sin egen personlighet.

Jeg startet tidlig med å legge lillegutt i lekegrind om morgenen mens jeg spiste frokost og så litt tv ifred. Nå ligger han stort sett fint alene der eller på gulvet og koser seg. Gir ham litt oppmerksomhet for å vise at han ikke er alene. Blir han sutrete/klagete prøver jeg å snakke litt med ham for å prøve få litt feeling på hva han egentlig vil. Hjelper ikke det tar jeg ham selvfølgelig opp. Reagerer alltid på gråt/klaging eller hva det måtte være, men noen ganger kan det være jeg gjør meg ferdig med det jeg holder på med først. Spørs hvilke lyder det er.

Med søvn på dagtid la vi oss i sengen og lot ham ligge å sprelle en stund for å se om han fant søvnen selv. Strøk ham på kroppen og lagte litt koselyder. Gikk ofte langt over sovetid, men så lenge han var i greit humør stresset jeg ikke. Måtte hjelpe med litt gynging eller amming til slutt noen ganger. Nå sovner han mye lettere og litt raskere uten at jeg må bysse i evigheter.

Får ofte høre hvor rolig og blid gutt vi har, men han har sine dager hvor han krever mye han også. Selvom han er blid, kan det være slitsomt.

Jeg synes det er viktig å møte behovene, samtidig som de lærer seg at vi ikke alltid kan komme på sekundet. Og lære seg at å ligge alene er helt greit noen ganger, sålenge de er i humør til det.

Du gjør nok en strålende jobb og gjør det som føles rett for dere

Det høres ut som du gjør det på en god måte Jeg lar lille ligge litt for seg selv her også, i forbindelse med frokostlaging og eventuelt spising. Hun orker ikke så lenge, men nå rekker jeg i hvert fall stort sett å lage meg mat/smøre brødskiver!

Skjønner godt at det kan være slitsomt selv om han er blid. Her er det tårer og snørr og full pakke, så ikke like lett å la henne ligge for seg selv, da. Og sånn har det alltid vært, ikke noe godt humør her i gården, om hun ikke får sovne på den måten hun ønsker (med puppen i munnen)

 

[Anine91]

Jeg tenker at dere gjør en god jobb, og ingen andre kjenner babyen bedre enn dere selv gjør.

Babyer er forskjellige, på samme måte som vi er forskjellige, så gi blaffen i sammenligninger

Her har jeg ammet i søvn hver natt, men plutselig en natt sovnet hun av seg selv (jeg var utslitt etter ammingen, og måtte legge henne fra meg i sengen sin). Godt å vite at det går an Men vi ammer fremdeles i søvn, og ingen netter er like. Hvis vi har hatt en dag med mange inntrykk, blir kanskje natten ganske tung. Noen netter sover hun bare 1-2 t av gangen, mens andre netter er det 3-5 t. Man skal jo ikke skåne babyer fra inntrykk på dagtid for å få bedre nattesøvn. Her roer vi ned timen før leggetid

Jeg får også kommentarer fra både svigermor og mamma om at jeg er litt rask på å respondere, og i starten var jeg nok for rask. Nå føler jeg at jeg venter akkurat lenge nok til at jeg vet at det ikke bare en en fjert eller noe som plutselig ordner seg, men kort nok til at hun føler seg sett og hørt uten å stresse. Det går på magefølelsen, og ikke hva andre mener. Veldig lett å bli usikker med førstemann, og jeg jobber mye med å bli mer sikker på meg selv som mamma.

Hva i alle dager får man egentlig ut av å la baby skrike i babygymmen? Ikke nysgjerrighet, glede og tålmodighet i alle fall Knøttet mitt koser seg i babygymmen, men ikke til enhver tid. De er jo sosiale vesener, som ønsket å bli sett og hørt! Noen ganger holder det at jeg prater med hun innimellom, og da klarer hun seg lenge helt selv. Mens andre ganger er det helt uaktuelt å ligge der mens jeg spiser frokost. Da blir gjerne frokosten spist i et jafs, med et knøtt på fanget som gjerne også vil smake

Ble et rotete svar dette, men det jeg ville si et i alle fall at du har din fulle rett til å drite i hva andre mener at du burde gjøre. Du gjør nok en god jobb, og får et barn som vokser opp med mye kos og kjærlighet. Tenk hvor heldig babyen din er!

 

[Lykkekløver]

Sniker
Jeg leste dette og må bare si at det mammaen din sier er godt gammaldags pølsevev fra en generasjon som på et visst tidapunkt var blitt hjernevasket til å tro at "babyene har ikke vondt av å skrike litt/ganske mye" og at "de blir bortskjemte av kos og trøst og pupp hele tiden" og som kjørte skrikekurer hvor babyen hives i egen seng og må vær så god skrike i 10min før den får trøst. Så den "lærer" å sovne selv, så kan man gå inn etter 10 min men bare være der i 1 min også gå inn hvert 5 min osv. Bare tull som skaper babyer med skyhøye stresshormonnivåer i kroppen etter innsovning. Det har det også vært forsøkt å gjøre målinger av. Etter 3-5 kvelder med dette opplegget sovner babyen raskere - og mor tror at alt er fint og hennes kortisolnivåer synker betraktelig. Og babyen? Sovner på kanskje på 5-10 min alene på rommet sitt - med like høye verdier stresshormonnivåer som den første kvelden da den hylte i 30 min. Den har bare allerede gitt opp alt sammen, ingen kommer når den gråter og ingen mamma responderer når den sier "hei, jeg trenger jo trøst og nærhet for å sovne". Så fort kan det altså gå.
Fantastisk magi sier de som ikke vet de faktiske konsekvensene. Dette er en måte å behandle babyer på som er raskt gir behagelige løsninger for de voksne, men som ikke akkurat setter babyens behov i fokus.

Jeg begynte å skrive et innlegg i et annet underforum her i igår, men så droppa jeg å poste det. Nå fikk jeg lyst til å dele det med deg likevel med fare for at dette blir alvorlig langt kan jeg oppsummere essensen kort her først: Du gjør ingenting feil det er bare sånn babyen din er akkurat nå, og det er helt riktig å lytte til hva den behøver.

Jeg aner ikke hvor mange timer jeg har brukt på å prøve å gjøre gutten min trygg på å sovne i egen seng, og finne søvnen selv, altså uten at vi er der. Stadig vekk har han etter gode perioder fått tilbakefall hvor han tydelig har vist at nei, han vil ligge i armkroken og vugges litt, ligge i vår seng, eller at vi ligger ved siden av han. Og det har vi såklart alltid lyttet til, men så i rolige perioder forsøkt mer selvstendig innsovning igjen - for hva skjer egentlig om vi ikke prøver det, vil han plutselig på magisk vis begynne med det selv? Det strider jo i mot en del råd og såkalte søvneksperter som mener det er viktig og noe som skal læres fort som F ellers vil det aldri skje.

Også er det besteforeldre som snakker om skrikekur, det er såklart uaktuelt for oss, men de mener jo at ingen tok skade av det. Er det sant? Er det feil å følge barnet og dulle så mye? Også blir man usikker. De med lettlagte barn er jo raskt ute og uttaler seg om at det var de gode rutinene som gjorde at barna sov natta gjennom ved 7 mnd og sovnet alene på rommet innen 12 mnd. At man aldri har vugget eller bært eller ammet i søvn - og dét har vært bevisst for ikke å gi barna uvaner. Men hva med mitt barn da - som slettes ikke sov bare jeg la han ned, som ville vekselvis ammes og bysses i søvn en halvtime eller mer før han sovnet ved 4 mnd, som slettes ikke sov gjennom natta ved ett år og vel så det. Var rutinene mine ikke strenge nok? Var det for mye kos og dulling? Ødela vi mulighetene for å lære barnet vårt å sove selv? Var det vår feil at vi ved 18mnd brukte 60 til 90 min på legging - hveeer kveld?

Selvfølgelig ikke, og det er selvfølgelig bare fint for de som har babyer som roer seg raskt uten mye hjelp fra tidlig alder - de har vært heldige . For jeg forsøkte virkelig det jeg også. Stresset og styret med rutiner, både på dag og natt slik at det skulle bli riktig og lett for babyen å sovne. Men det hjalp ikke så sykt mye.

Men NÅ - etter bare å ha latt alt seile sin egen sjø en god stund (utenom å legge til ca fast tidspunkt) har han på litt over 2,5 år sagt at han vil legge seg i senga si for å sove og at vi skal være i rommet ved siden av. Også har han sovnet innen 15 min
Ikke sikkert dette vil gjelde hver kveld, men nå har jeg sett selv med egne øyne at han gjør det selv når han er klar og det kommer til å skje igjen. Og sånn er det, barna vil en gang trenge mindre nærhet og støtte for å sovne - men at de kan få ta den tiden de trenger for å komme dit betyr ikke at man gjør noe galt.

Så til deg som er bekymra for at babyen/barnet våkner masse, må ammes i søvn, vugges og bæres. ALT ordner seg til slutt og ingenting blir ødelagt av at man ikke har en baby som sovner alene på eget rom ved 8 mnd Man kan såklart alltid forsøke å støtte mindre, men funker det ikke så bra så gjør det ingenting.

Neste gang kommer jeg til å nattamme mye lenger om babyen vil(stoppet ved 10 mnd for å få bedre søvn, og det hjalp ingenting, kan sikkert ha funka for noen andre da) og ikke styre med innsovning alene eller i egen seng om det tar unødvendig mye tid eller krefter. For alt det jeg prøvde førte ikke egentlig til at det gikk veldig mye raskere. Han sov natta gjennom da det passet han (stabilt fra 20 mnd, men med gradvis bedring før det såklart) og han la seg i senga si når den var trygg nok.

Og til det med utålmodig baby på dagtid, så vil det helt sikkert endre seg når babyen blir mer mobil og kan bevege seg. Og at de ikke vil ligge masse alene og leke er ikke så uvanlig det heller. Etter babyen var blitt 6 mnd, bar jeg han mye på ryggen - det kan anbefales. Da får du lagd middag og rydda i huset mens den lille følger med på alt sammen.

https://bufdir.no/Foreldrehverdag/Baby/Babyer_og_sovn/

Synes det står mye fint her - selv om jeg ikke er helt enig i at 6-12 mnd er en alder hvor babyen skal begynne å sove masse, det er virkelig så individuelt. Min sov bedre ved 4 mnd enn ved 8 og 12 mnd men det var igjen bare min baby. Det står også så fint nederst at så lenge man unngår skrikekurer så er det opptil hver familie hvordan man vil ha det. Er det viktig at babyen skal sovne og sove i egen seng, så kan man fint bruke tid på det. Her brukte jeg tid på at han skulle bli trygg i egen seng ved 8 mnd feks, fordi han da hadde lært å krype og begynte å krype rundt i vår seng og nesten falle ut midt på natta før jeg rakk å våkne. Våknet han på natta ammet jeg og la han i senga som sto inntil vår etter han sovnet, det var ikke så farlig at han ikke sovnet der akkurat da. Samtidig sikkert litt tilfeldig at det gikk såpass greit, for andre babyer våkner om de ikke får samsove fordi de behøver enda mer nærhet også etter innsovning. Mitt barn har også vært sånn at etter 5 min søvn kan jeg løfte han opp og legge han nesten hvor som helst også sover han videre. Det har jeg ikke gjort noe som helst for at skulle skje, sånn var han bare født.
Men utenom det var ikke eget rom så viktig for meg ved 8 mnd for eksempel - og det er samtidig helt greit at noen andre vil gjøre det på en annen måte likevel og man kommer til målet en eller annen gang uten at de finnes noe rett eller galt. Det er jo mange eksperter der ute, og ingen av dem har vel funnet opp kruttet for søvn som vil funke for ALLE familier og alle babyer. Det må man bestemme selv. Jeg er feks veldig imot Karin Naphaug som har ganske hyppig solgte søvnbøker, da jeg synes det handler om å se på babyen som en trengende og nærmest plagsom greie som ikke skal ha det for koselig eller få for mye nærhet - for det vil ødelegge mulighetene for god søvn for både voksne og barn. Likevel kan det kjennes helt rett ut for en annen familie, og det må være greit Gjør det som er rett for dere, jeg tror du allerede vet hva det er, men at du blir litt usikker av å bli sammenlignet med en baby som fra naturens side er mer bedagelig.

Lykke til videre med babyen, synes du høres ut som den beste mammen ditt barn kan ha

Dette!!!

og bæresjal. Jeg har hatt et klistremerke fram til han ble mer mobil som 7 mnd og har brukt bæresjal konsekvent hjemme.

ellers helt enig med alt som Ble skrevet her.

 

[XuperB]

Helt enig i de som sier du ikke gjør noe feil, babyer er forskjellige. Søsken også.

Jeg har en på to år og 3 mnd og en på 9 mnd. De er like på noen områder, men søvn og tålmodighet har de vært forskjellige på. Minste ville bare ligge oppå/tett inntil, sov korte dagdupper etc i flere mnd. Sutra kjapt på gulvet, og gråt mer enn vi var vant til. Storebror var sovebaby, og sov for seg selv i vugge, babynest og bedside fra starten av. Trengte aldri trene på det. Og vi har respondert likt på signaler fra begge, men yngste har trengt mer støtte og nærhet. Det har gradvis blitt mindre, og han ble gradvis mer og mer tålmodig. Nå freser han rundt på gulvet og ordner for seg selv, sovner selv i egen seng og i vogn osv. Og vi har alltid plukket opp kort tid etter gråt. Han har måttet vente innimellom, jeg var alene med han og storebroren stort sett hver dag fra etter de to ukene perm far hadde og frem til sommerferien (storebror gikk ikke i barnehagen da) så ble naturlige ventesituasjoner. Men å la dem gråte alene i babygym for å ikke "skjemme dem bort"? Nope.

Toåringen iler nå til lillebroren om ham begynner å gråte. Lært at om noen er lei seg så trøster man.

 

[Lil-17]

Sniker
Ikke lest alle innleggene.

Jeg har fire barn, bl.a eneggede tvillinger.
De er ulike ift behov for nærhet, ulikt behov for hjelp ift å finne søvnen, ene er veldig tolmodig mens den andre er utolmodig, ene er utadvent, den andre trenger mer tid på å bli "varm i trøyen".. og dette til tross for at de har 100 % like gener og har blitt behandlet helt likt fra dag 1.

Ville bare vise at babyer og barn kan være veldig ulike, til og med de som har 100% likt genmateriale er ulike og har ulikt behov.
Du gjør ingenting galt. Lytt til hjertet ditt, du vet hva ditt barn trenger og hva som er riktig

 

[Desembermamma88]

Enig i alt over! Eneste som kan være greit, er å av og til stoppe opp og tenke etter om man responderer riktig på situasjonene en står i. Det er fort gjort å gå på autopilot, men babyene våre utvikler seg hele tiden, og trenger ikke alltid like mye støtte. Det husket jeg at jeg hadde noen aha opplevelser på med første... Men det kommer kanskje mer litt senere. Og det er snakk om DIN magefølelse, ikke besteforeldres. Partumpsykologen på Instagram har en lagret story om løvemammahjernen som er interessant (anbefaler generelt henne, hun har mye bra).

 

[BK92]

Jeg har ikke lest alle innlegg og rekker ikke skrive så utfyllende, men vi hadde det helt likt her Det høres ut som du gjør masse bra ting for barnet ditt og fortsett med det, stol på instinktet. Jeg ga henne det hun trengte/ønsket, tross litt «kritikk». Nå er hun snart 1 år og vi må fremdeles bysse litt i søvn og slike ting, men det går seg gradvis til (noen utviklingstrinn er tøffe en kort periode men så ordner det seg igjen). Poenget, jeg er nå ikke i tvil om at dette er riktig måte å gjøre det på, selvom jeg ble usikker underveis slik du beskriver. Jeg opplever at vi får gode resultater for innsatsen vår, hun er bl.a. veldig trygg sosialt. Jeg kan fint hente ting i underetasjen uten at hun blir usikker, hun vet at mamma kommer tilbake. Hun forlanger oppmerksomhet og vi øver litt på å vente osv, men uten gråt.

Anbefaler å lese barnepsykologen Hedvig Montgomerys bok «magiens tid», den ga meg litt selvtillit til å stå i kritikken/meningene og konkret informasjon om hvorfor det er riktig som vi gjør

 

[Sitronjenta]

Enig i alt over! Eneste som kan være greit, er å av og til stoppe opp og tenke etter om man responderer riktig på situasjonene en står i. Det er fort gjort å gå på autopilot, men babyene våre utvikler seg hele tiden, og trenger ikke alltid like mye støtte. Det husket jeg at jeg hadde noen aha opplevelser på med første... Men det kommer kanskje mer litt senere. Og det er snakk om DIN magefølelse, ikke besteforeldres. Partumpsykologen på Instagram har en lagret story om løvemammahjernen som er interessant (anbefaler generelt henne, hun har mye bra).

Du har så rett, jeg kan absolutt kjenne meg igjen i at det noen ganger går litt på autopilot og at behovene til vår lille endrer seg hele tida. Jeg trodde for eksempel ikke at hun klarer å sovne uten smokk - men oppdaget i dag at det gikk helt fint da vi mista smokken på tur. Det samme gjelder nok fort mye annet også

Takk for tips om partumpsykologen

 

[Sitronjenta]

Jeg har ikke lest alle innlegg og rekker ikke skrive så utfyllende, men vi hadde det helt likt her Det høres ut som du gjør masse bra ting for barnet ditt og fortsett med det, stol på instinktet. Jeg ga henne det hun trengte/ønsket, tross litt «kritikk». Nå er hun snart 1 år og vi må fremdeles bysse litt i søvn og slike ting, men det går seg gradvis til (noen utviklingstrinn er tøffe en kort periode men så ordner det seg igjen). Poenget, jeg er nå ikke i tvil om at dette er riktig måte å gjøre det på, selvom jeg ble usikker underveis slik du beskriver. Jeg opplever at vi får gode resultater for innsatsen vår, hun er bl.a. veldig trygg sosialt. Jeg kan fint hente ting i underetasjen uten at hun blir usikker, hun vet at mamma kommer tilbake. Hun forlanger oppmerksomhet og vi øver litt på å vente osv, men uten gråt.

Anbefaler å lese barnepsykologen Hedvig Montgomerys bok «magiens tid», den ga meg litt selvtillit til å stå i kritikken/meningene og konkret informasjon om hvorfor det er riktig som vi gjør

Godt å lese at dere hadde det likt og at det går så bra nå! Jeg har faktisk lest den boka - kjempebra!

 

[Den perfekte mor er påan igjen]

Det du skriver om søvn, beskriver lille diktator perfekt. Kan ikke nytte å la han sutre noe videre, han bare eskalerer og blir vanskelig å trøste. Han har stort sett sovnet greit på formiddagen (med pupp, byssing eller trilling/bæring selvsagt), men ettermiddager og kvelder sliter han. Han kan sovne nesten ved puppen, men så oppdager han at det skjer og kvikner til. Altså, jeg tillegger han egenskapen å kunne planlegge dette, jeg vet jo at han ikke kan styre dette. På det meste var han våken 6 timer i strekk før han endelig klarte å sovne, og da gråt han seg i søvn i armene mine. Heldigvis er ikke hver kveld like ille.

På dagtid er han svært mobil, og kan ligge på gulvet i en time og leke. Kryper og «klatrer» og utforsker. Før han klarte det, var det ikke lenge han gadd å ligge alene. Har faktisk satt han i vippestolen foran tv så jeg kunne få spise frokost!

Jeg har også tenkt tanken mange ganger, kunne vi ha gjort noe annerledes for å hjelpe han med å finne søvnen alene? Men når jeg leser om hvordan de gjør det, så vet jeg jo at det ikke funker for vår baby, det har jo vært forsøkt. Med det resultat at han kaver seg opp og sliter enda mer. For å la han ligge og «trygge» han med vår nærhet med snakk og stryking, det driter han fullstendig i. Han vil ha service, og det skal han få.

Hvis man ser det store bildet, så er det ikke lenge de er små. De fleste lærer å sovne selv før de flytter hjemmefra. Og jeg liker egentlig tanken på at han skal være fullstendig trygg på at mamma er der når han trenger meg, selv om jeg skulle ønske at jeg kunne få kose meg med resten av familien, tv og vin på lørdagskveldene. Det blir tidsnok muligheter til det igjen.