Foreldre til besvær

[Solbolle]

Hva ville dere gjort i en slik situasjon?
Foreldrene mine ser kun seg selv. Det er tendenser som grenser til sosiopatiske trekk og da spesielt hos min mor som elsker å styre hele showet. Hun har helst kontakt med dem hun får overtak på og de som har mer selvtillit eller sterkere meninger skyr hun som pesten. Hun er god på å baksnakke, har faktisk aldri hørt hun si et godt ord om noen og jeg har på det rene at hun også snakker om meg bak min rygg. Jeg har valgt å sette ned foten og ta litt avstand, det er mange årsaker til det- kan blant annet nevne at de ønsket jeg skulle abortere det barnet jeg nå bærer på og de skulle gjerne kjøre meg til sykehuset og passe mine to andre barn slik at det ble lett for meg å gjennomføre en abort. Kjæresten min kan de ikke fordra og de vil helst ha kontakt med meg og barna uten å involvere han. Min eldste datter fra et tidligere forhold blir favorisert og nå har det gått over streken med at de manipulerer henne. Jeg har nettopp lest hennes meldingsutveksling med dem hvor de forteller om filmer de har kjøpt som de håper hun vil komme å se med dem, de frister med godterier og turer til stranda blant annet. Hun er vanligvis ikke så opptatt av dem, men når hun kjeder seg vil hun så gjerne dra dit (må kjøres) og hun kan ikke forstå at jeg sier nei. Hun blir skuffa og lei seg. Alt jeg vil er å beskytte barna mine fra det giftige miljøet foreldrene mine sitter i midten av, da jeg mener det skaper utrygghet.

De stiller seg uforstående til at jeg ønsker å ta avstand, det er såklart i deres øyne alle andre det er noe galt med.

Jeg ønsker såklart at alle skal komme overens, men det har gått opp for meg at det ikke kommer til å skje på mine premisser. Det koker over for meg nå og det er egentlig godt å bare få luftet dette med noen andre.
Hva ville dere gjort? Skal jeg bite tennene sammen for barna sin skyld eller skal jeg stå på mitt?

 

[Vanillaflower]

Hva ville dere gjort i en slik situasjon?
Foreldrene mine ser kun seg selv. Det er tendenser som grenser til sosiopatiske trekk og da spesielt hos min mor som elsker å styre hele showet. Hun har helst kontakt med dem hun får overtak på og de som har mer selvtillit eller sterkere meninger skyr hun som pesten. Hun er god på å baksnakke, har faktisk aldri hørt hun si et godt ord om noen og jeg har på det rene at hun også snakker om meg bak min rygg. Jeg har valgt å sette ned foten og ta litt avstand, det er mange årsaker til det- kan blant annet nevne at de ønsket jeg skulle abortere det barnet jeg nå bærer på og de skulle gjerne kjøre meg til sykehuset og passe mine to andre barn slik at det ble lett for meg å gjennomføre en abort. Kjæresten min kan de ikke fordra og de vil helst ha kontakt med meg og barna uten å involvere han. Min eldste datter fra et tidligere forhold blir favorisert og nå har det gått over streken med at de manipulerer henne. Jeg har nettopp lest hennes meldingsutveksling med dem hvor de forteller om filmer de har kjøpt som de håper hun vil komme å se med dem, de frister med godterier og turer til stranda blant annet. Hun er vanligvis ikke så opptatt av dem, men når hun kjeder seg vil hun så gjerne dra dit (må kjøres) og hun kan ikke forstå at jeg sier nei. Hun blir skuffa og lei seg. Alt jeg vil er å beskytte barna mine fra det giftige miljøet foreldrene mine sitter i midten av, da jeg mener det skaper utrygghet.

De stiller seg uforstående til at jeg ønsker å ta avstand, det er såklart i deres øyne alle andre det er noe galt med.

Jeg ønsker såklart at alle skal komme overens, men det har gått opp for meg at det ikke kommer til å skje på mine premisser. Det koker over for meg nå og det er egentlig godt å bare få luftet dette med noen andre.
Hva ville dere gjort? Skal jeg bite tennene sammen for barna sin skyld eller skal jeg stå på mitt?

Mange mennesker evner ikke å se ut av sin egen personlige lille boble
Utrolig synd å høre at det som skal være en av dine beste relasjoner ikke fungerer.

På en merkelig måte høres det ut som dem på sin rare måte vil de beste for deg?
Har du prøvd å sette deg ned alene og snakke med dem? Er pappaen din like ille?
Vanskelig å vurdere, men om man ikke kommer noe sted er det noen ganger bedre for seg selv og barna og kutte all kontakt.
Kunne dere vurdert en time med "familieterapi" ? Er moren din villig til å ofre en del av sin egen stahet/stolthet for å få ting mer i balanse for dere alle tro?

 

[Solbolle]

Mange mennesker evner ikke å se ut av sin egen personlige lille boble
Utrolig synd å høre at det som skal være en av dine beste relasjoner ikke fungerer.

På en merkelig måte høres det ut som dem på sin rare måte vil de beste for deg?
Har du prøvd å sette deg ned alene og snakke med dem? Er pappaen din like ille?
Vanskelig å vurdere, men om man ikke kommer noe sted er det noen ganger bedre for seg selv og barna og kutte all kontakt.
Kunne dere vurdert en time med "familieterapi" ? Er moren din villig til å ofre en del av sin egen stahet/stolthet for å få ting mer i balanse for dere alle tro?

Ja du har nok rett i at de har sin egen oppfatning av hva som er best for meg, det nytter ikke at jeg prøver å formidle at jeg er lykkelig i det livet jeg har skapt meg. Har forsøkt å snakke med dem, men det er utrolig vanskelig da de overkjører meg. De er vant til at de kan fortelle meg hvordan jeg skal tenke og gjennomføre ting og det er vanskelig for meg å snu om på det. Når jeg skal snakke med dem får jeg som oftest følelsen av å bli helt blank i hodet, uansett hvor godt forberedt jeg er.
Jeg ser på foreldrene mine som like ille begge to. De troppet uanmeldt opp på døra hos oss for et par uker tilbake, de var truende, respektløse og ville inn å snakke. Jeg måtte be dem om å gå grunnet sin oppførsel og når jeg sa at de måtte gi beskjed på forhånd om de ønsket en samtale (fordi jeg må forberede meg) så lo de av meg. Totalt respektløst. Jeg er bare så lei og ønsker oss langt vekk.

 

[K+N=ML]

Sånn er svigerforeldrene mine og ene tanta til samboer, vi har bare kutta kontakten med de. Det gjorde alt så mye lettere. Det å se den tydlige forskjellsbehandlingen mellom barn og etterhvert barnebarn, er noe samboer ikke orker og ikke vil utsette guttungen for. Han hadde uansett ikke noe særlig forhold til de. De har i alle år konsekvent bare invitert samboer og guttungen på middag osv, noe som ikke er aktuelt for samboer, så det har aldri blitt til at han har fått et særlig forhold til dem.

 

[Solbolle]

Sånn er svigerforeldrene mine og ene tanta til samboer, vi har bare kutta kontakten med de. Det gjorde alt så mye lettere. Det å se den tydlige forskjellsbehandlingen mellom barn og etterhvert barnebarn, er noe samboer ikke orker og ikke vil utsette guttungen for. Han hadde uansett ikke noe særlig forhold til de. De har i alle år konsekvent bare invitert samboer og guttungen på middag osv, noe som ikke er aktuelt for samboer, så det har aldri blitt til at han har fått et særlig forhold til dem.

Helt utrolig at familie kan holde på sånn?! Dette med middagsinvitasjoner som ekskluderer enkelte kjenner jeg så altfor godt igjen. Jeg merker også hvor mye lettere jeg føler meg nå som jeg har valgt å ta avstand til dem, det er rett og slett befriende. Mitt håp er at de vil komme med litt ydmykhet når de forstår hva de går glipp av. Men tror det kan bli lenge til. Høres ihvertfall ut som dere tok det beste valget for dere.

 

[B]

Hva ville dere gjort i en slik situasjon?
Foreldrene mine ser kun seg selv. Det er tendenser som grenser til sosiopatiske trekk og da spesielt hos min mor som elsker å styre hele showet. Hun har helst kontakt med dem hun får overtak på og de som har mer selvtillit eller sterkere meninger skyr hun som pesten. Hun er god på å baksnakke, har faktisk aldri hørt hun si et godt ord om noen og jeg har på det rene at hun også snakker om meg bak min rygg. Jeg har valgt å sette ned foten og ta litt avstand, det er mange årsaker til det- kan blant annet nevne at de ønsket jeg skulle abortere det barnet jeg nå bærer på og de skulle gjerne kjøre meg til sykehuset og passe mine to andre barn slik at det ble lett for meg å gjennomføre en abort. Kjæresten min kan de ikke fordra og de vil helst ha kontakt med meg og barna uten å involvere han. Min eldste datter fra et tidligere forhold blir favorisert og nå har det gått over streken med at de manipulerer henne. Jeg har nettopp lest hennes meldingsutveksling med dem hvor de forteller om filmer de har kjøpt som de håper hun vil komme å se med dem, de frister med godterier og turer til stranda blant annet. Hun er vanligvis ikke så opptatt av dem, men når hun kjeder seg vil hun så gjerne dra dit (må kjøres) og hun kan ikke forstå at jeg sier nei. Hun blir skuffa og lei seg. Alt jeg vil er å beskytte barna mine fra det giftige miljøet foreldrene mine sitter i midten av, da jeg mener det skaper utrygghet.

De stiller seg uforstående til at jeg ønsker å ta avstand, det er såklart i deres øyne alle andre det er noe galt med.

Jeg ønsker såklart at alle skal komme overens, men det har gått opp for meg at det ikke kommer til å skje på mine premisser. Det koker over for meg nå og det er egentlig godt å bare få luftet dette med noen andre.
Hva ville dere gjort? Skal jeg bite tennene sammen for barna sin skyld eller skal jeg stå på mitt?

Jeg hadde nok ut fra alt du forteller kuttet de ut. Hvor gammel er dattera di? Jeg tenker at du nok ble fortelle henne noe av grunnen til at du ikke vil hun skal være der alene, du må faktisk forklare litt av de tingene som har skjedd, men velg med omhu. Hun vil nok kunne få en motreaksjon mot deg først, men det vil også være historier hun husker. Men er de normale besteforeldre overfor barna dine? I så fall kan du jo vurdere hva du skal gjøre, men jeg hadde aldri sendt barn alene til dem. Og hvis de heller ikke kan oppføre seg overfor deg og nå mannen din kan heller ikke barna dine ha kontakt med besteforeldrene.

 

[K+N=ML]

Helt utrolig at familie kan holde på sånn?! Dette med middagsinvitasjoner som ekskluderer enkelte kjenner jeg så altfor godt igjen. Jeg merker også hvor mye lettere jeg føler meg nå som jeg har valgt å ta avstand til dem, det er rett og slett befriende. Mitt håp er at de vil komme med litt ydmykhet når de forstår hva de går glipp av. Men tror det kan bli lenge til. Høres ihvertfall ut som dere tok det beste valget for dere.

Ja, jeg har faktisk ikke ord lengre jeg. Det er rundt 3 år siden vi gradvis har kutta de mer og mer ut, jeg så de vel sist for 2 år siden.
Samboer har det veldig mye lettere med seg selv og har det bedre, så den følelsen du har kjenner jeg igjen.
Absolutt ingen ydmykhet her, de kan heller ikke forstå hvorfor han ikke vil ha noe med dem å gjøre
Ja, absolutt. Jeg vil ikke anbefale noen å kutte ut nære familiemedlemmer, men samtidig så er det ikke alle som er like bra for en.

 

[Solbolle]

Jeg hadde nok ut fra alt du forteller kuttet de ut. Hvor gammel er dattera di? Jeg tenker at du nok ble fortelle henne noe av grunnen til at du ikke vil hun skal være der alene, du må faktisk forklare litt av de tingene som har skjedd, men velg med omhu. Hun vil nok kunne få en motreaksjon mot deg først, men det vil også være historier hun husker. Men er de normale besteforeldre overfor barna dine? I så fall kan du jo vurdere hva du skal gjøre, men jeg hadde aldri sendt barn alene til dem. Og hvis de heller ikke kan oppføre seg overfor deg og nå mannen din kan heller ikke barna dine ha kontakt med besteforeldrene.

Jeg har helt klart aller mest lyst til å kutte dem helt ut. Jeg syns det er vanskelig å snakke med datteren min om det, hun er 10 år så hun ser nok ting hun også som du sier. Hun har vært mye der siden hun var liten, og hvordan hun til tider snakker om andre er direkte konsekvens av hva hun har "lært" hos besteforeldrene sine oppigjennom.
Mannen min vil ikke at vårt felles barn skal ha noe kontakt med dem. For min del blir det derfor mest riktig å holde igjen kontakten mellom dem og datteren min også, hvis ikke vil jo forskjellsbehandlingen såklart underbygges..

 

[Solbolle]

Ja, jeg har faktisk ikke ord lengre jeg. Det er rundt 3 år siden vi gradvis har kutta de mer og mer ut, jeg så de vel sist for 2 år siden.
Samboer har det veldig mye lettere med seg selv og har det bedre, så den følelsen du har kjenner jeg igjen.
Absolutt ingen ydmykhet her, de kan heller ikke forstå hvorfor han ikke vil ha noe med dem å gjøre
Ja, absolutt. Jeg vil ikke anbefale noen å kutte ut nære familiemedlemmer, men samtidig så er det ikke alle som er like bra for en.

Hvordan forholder øvrig familie seg til atbdere har kuttet dem ut? I mitt tilfelle følger resten av min familie etter, da de holder parti med mine foreldre. Så vi merker kalde skuldre fra tanter/ onkler osv.

 

[Lykkekløver]

Min mor er psykopat og har ingen kontakt med to av tre barn, yngstemann ser henne veldig lite men det er fryktelig vanskelig for han.

Jeg kuttet all kontakt etter en forferdelig hendelse i 2015 hvor jeg fryktet for livet mitt og har per idag kun kontakt med mormor som også er psykisk feil men ikke så ille og mine bonus foreldre .

det er uaktuelt å la mine barn ha noe med de å gjøre og det er jeg som forelder heldigvis som bestemmer dette.

gjør det som dere mener er best.

 

[K+N=ML]

Hvordan forholder øvrig familie seg til atbdere har kuttet dem ut? I mitt tilfelle følger resten av min familie etter, da de holder parti med mine foreldre. Så vi merker kalde skuldre fra tanter/ onkler osv.

Nei, de er sure på oss da, og skjønner ikke hvorfor. De har mer eller mindre samme være måte og oppførsel, (litt varierende hvor tydelig og hva) så vi har minimal kontakt med noen av de. Dette har skjedd mer gradvis de siste 2 åra, (ikke et standpunkt fra våres side)vi møtte søstrene hans og onkelen hans ukentlig, nå snakker han litt med de på telefonen. Søstra begynte med å ikke invintere meg fordi foreldrene ikke likte meg, og da har det sklidd mer og mer den veien.

 

[Pisil]

Det høres ikke bra ut for deg i det hele tatt

Jeg kjenner igjen mye av det du skriver, det kunne vært om min egen familie. For nesten ett år siden fikk vi nok av hva mine forelder og steforelder mente om meg og mitt liv med min mann, og forskjellsbehandling av mine, dine og våre barn (altså, deres sine barn). Det hele eskalerte i en enorm krangel (etter mange år med jatting for fredens skyld) og vi har kuttet de ut. Har heller ingen kontakt med mine (voksne) søsken som virker både hjernevasket og veldig styrt av de. Det var vondt, det er fortsatt sårt (spesielt nå som jeg er gravid igjen), men det var helt nødvendig for at jeg og vi skulle få et bedre liv. Det livet jeg vil leve med mannen min og vårt barn. Treåringen er heldigvis for liten til å forstå, og snakker ikke lenger om de. Husker de neppe etter dette året uten kontakt. Heldigvis har jeg fantastiske svigerforeldre som også er de beste besteforeldrene for sitt barnebarn.

Det er beintøft å bryte med familie. Men når familien drar en ned og aldri er støttende, er det ikke mye glede å finne i familiebåndene altså.

 

[Vinterbarn16]

Ikke helt lik situasjon, men min mor er en falsk drittkjærring som alltid har forskjellsbehandlet meg og min søster, feier for alles dør, men kan ikke feie for sin egen, og hun har brutt min tillit alt for mange ganger med å dele sensitive opplysninger om meg til folk som absolutt ikke har noe med det. I fjor høst ga jeg hun klar beskjed og besluttet å kutte kontakten så mye det lar seg gjøre, men mamma og pappa bor sammen. Jeg ønsker også at barna skal få ha kontakt med de, men det er veldig vanskelig, for mamma klarer ikke å la være å henvende seg til meg, hun liksom bare måååå snakke, og når hun kikker på meg og åpner kjeften så kjenner jeg det koker noe så inderlig. Jeg blir altså sååå sur, at for meg har det eneste rette vært å snakke så lite som mulig med hun. Eneste jeg ser hun er når vi henter eller leverer ungene og i sammenkomster, men det ødelegger dagen.. veldig. Jeg har det mye bedre uten, og tror det kan være det eneste rette i mange situasjoner.

 

[Solbolle]

Det høres ikke bra ut for deg i det hele tatt

Jeg kjenner igjen mye av det du skriver, det kunne vært om min egen familie. For nesten ett år siden fikk vi nok av hva mine forelder og steforelder mente om meg og mitt liv med min mann, og forskjellsbehandling av mine, dine og våre barn (altså, deres sine barn). Det hele eskalerte i en enorm krangel (etter mange år med jatting for fredens skyld) og vi har kuttet de ut. Har heller ingen kontakt med mine (voksne) søsken som virker både hjernevasket og veldig styrt av de. Det var vondt, det er fortsatt sårt (spesielt nå som jeg er gravid igjen), men det var helt nødvendig for at jeg og vi skulle få et bedre liv. Det livet jeg vil leve med mannen min og vårt barn. Treåringen er heldigvis for liten til å forstå, og snakker ikke lenger om de. Husker de neppe etter dette året uten kontakt. Heldigvis har jeg fantastiske svigerforeldre som også er de beste besteforeldrene for sitt barnebarn.

Det er beintøft å bryte med familie. Men når familien drar en ned og aldri er støttende, er det ikke mye glede å finne i familiebåndene altså.

Takk for at du deler, det er godt å høre fra andre i samme situasjon. Jeg har også en voksen bror som virker å være fullstendig hjernevaska. Han hadde en kjæreste som var en fantastisk, utadvendt dame med egne meninger og bein i nesa, et forhold min mor klarte å sette stopper for. Jeg forstår ikke at min bror ikke kan se hvor ille det er.
Har som deg en fantastisk svigerfamilie som i tillegg til å være supre besteforeldre også er fantastiske bonusbesteforeldre for min eldste datter. Jeg har virkelig lært i det siste at definisjonen av ordet familie er opp til hver enkelt og for vår del handler det om å være i det miljøet som er positivt og støttende. Jeg føler meg mye tryggere på avgjørelsen om å kutte dem helt ut nå.

 

[Solbolle]

Ikke helt lik situasjon, men min mor er en falsk drittkjærring som alltid har forskjellsbehandlet meg og min søster, feier for alles dør, men kan ikke feie for sin egen, og hun har brutt min tillit alt for mange ganger med å dele sensitive opplysninger om meg til folk som absolutt ikke har noe med det. I fjor høst ga jeg hun klar beskjed og besluttet å kutte kontakten så mye det lar seg gjøre, men mamma og pappa bor sammen. Jeg ønsker også at barna skal få ha kontakt med de, men det er veldig vanskelig, for mamma klarer ikke å la være å henvende seg til meg, hun liksom bare måååå snakke, og når hun kikker på meg og åpner kjeften så kjenner jeg det koker noe så inderlig. Jeg blir altså sååå sur, at for meg har det eneste rette vært å snakke så lite som mulig med hun. Eneste jeg ser hun er når vi henter eller leverer ungene og i sammenkomster, men det ødelegger dagen.. veldig. Jeg har det mye bedre uten, og tror det kan være det eneste rette i mange situasjoner.

Kjenner meg litt igjen i det du skriver, den konstante sladringa, fasadebygginga og null evne til å holde for seg selv det som blir sagt i fortrolighet. Du er tøff som klarer å stå opp før deg selv og si ifra at nok er nok. Det er det jeg sliter litt med selv, fordi de i min situasjonen har hatt overtaket så innmari lenge. Jeg føler meg litt kua, og det at de holder mot meg all hjelp jeg har fått fra dem i alle år gjør at jeg føler at jeg skylder dem.

 

[Solbolle]

Nei, de er sure på oss da, og skjønner ikke hvorfor. De har mer eller mindre samme være måte og oppførsel, (litt varierende hvor tydelig og hva) så vi har minimal kontakt med noen av de. Dette har skjedd mer gradvis de siste 2 åra, (ikke et standpunkt fra våres side)vi møtte søstrene hans og onkelen hans ukentlig, nå snakker han litt med de på telefonen. Søstra begynte med å ikke invintere meg fordi foreldrene ikke likte meg, og da har det sklidd mer og mer den veien.

Så vondt å oppleve å ikke bli likt. Jeg kan ikke forstå hvorfor noen foreldre ikke kan være fornøyd med at sønn eller datter er lykkelige i valgene de har tatt selv. Kjæresten min opplever det samme og jeg der hvor mye det sliter på han. Nå har saken eskalert her hvor min mor helt tydelig har vært ute og luftet sin side av saken med flere fjerne familiemedlemmer. Meldingene tikker inn fra fjern og nær om hvordan jeg kan gjøre noe sånt mot henne, hun som er så glad i barnebarna sine og har gjort så mye for meg i alle år. De ekskluderer seg selv tenker nå jeg. Så blir det opp til meg å finne de gode kontaktene å ha fremover.

 

[Pisil]

Takk for at du deler, det er godt å høre fra andre i samme situasjon. Jeg har også en voksen bror som virker å være fullstendig hjernevaska. Han hadde en kjæreste som var en fantastisk, utadvendt dame med egne meninger og bein i nesa, et forhold min mor klarte å sette stopper for. Jeg forstår ikke at min bror ikke kan se hvor ille det er.
Har som deg en fantastisk svigerfamilie som i tillegg til å være supre besteforeldre også er fantastiske bonusbesteforeldre for min eldste datter. Jeg har virkelig lært i det siste at definisjonen av ordet familie er opp til hver enkelt og for vår del handler det om å være i det miljøet som er positivt og støttende. Jeg føler meg mye tryggere på avgjørelsen om å kutte dem helt ut nå.

Så godt at svigerfamilien er super! Det hjelper masse når familiesituasjonen er vanskelig. Familiebånd er ikke det viktigste har jeg funnet ut. Selvfølgelig er det til tider sårt å ikke ha kontakt med min biologiske forelder, men jeg minner meg selv på hvorfor jeg ikke har kontakt. Det blir bedre med tiden, og så lenge vi har et godt liv, kjennes det helt greit å være uten de som drar meg/oss ned.

Alt det beste til deg

 

[K+N=ML]

Så vondt å oppleve å ikke bli likt. Jeg kan ikke forstå hvorfor noen foreldre ikke kan være fornøyd med at sønn eller datter er lykkelige i valgene de har tatt selv. Kjæresten min opplever det samme og jeg der hvor mye det sliter på han. Nå har saken eskalert her hvor min mor helt tydelig har vært ute og luftet sin side av saken med flere fjerne familiemedlemmer. Meldingene tikker inn fra fjern og nær om hvordan jeg kan gjøre noe sånt mot henne, hun som er så glad i barnebarna sine og har gjort så mye for meg i alle år. De ekskluderer seg selv tenker nå jeg. Så blir det opp til meg å finne de gode kontaktene å ha fremover.

Var veldig tøft i starten. Føler liksom ikke jeg er så grusom etterhvert har det nesten blitt komisk, for det er så tydelig. Bare samboer og guttungen som ble invitert til bestefaren når han ble 80, det ble så kleint om jeg kom å han dro så klart ikke, for han godtar ikke oppførselen og utestengelsen fra dem.
Her er det meste samboer som synes det er vanskelig, jeg har aldri blitt særlig kjent med dem, de har egentlig aldri latt meg bli kjent med dem. Så kjenner ikke sånn på det, men synes jo så klart det er veldig leit. Guttungen kommer ikke til å kjenne fars siden av familien sin.

Det er jo så absolutt ikke greit å holde på sånn. Ingen andre som har noe med det, og i tillegg sette deg i en sånn situasjon med å komme med sånne kommentarer.