Foreldre som ikke stiller opp

[Sommerbaby19]

Egentlig bare behov for å lufte det litt. Høygravid med nr.3 og foreldrene mine er mer opptatt av ferien sin enn å stille opp for meg og familien. Kjenner jeg blir skikkelig skuffa og lei meg over dette.

Forventer ikke at de skal sette ferien helt på vent,men syns det er veldig trist at ikke de har lyst til å være i nærheten og hjelpe til når det skjer noe.

Merker at jeg må ta meg sammen når jeg prater med de i tlf. Orker ikke å informere de om noe egentlig. Var hos gynekolog i dag og det er bestemt igangsetting i løpet av uka dersom det ikke har startet av seg selv,og jeg har ikke villet fortelle det til de pga hvor lite de engasjerer seg:/.

I går kjøpte vi ny bil(ikke fått den enda da),men det har jeg heller ikke delt med de.

Samboeren jobber 12t skift lørd og sønd og det er ikke deres tanker at det kanskje hadde vært greit for meg å få litt hjelp. Heldigvis i dag hentet svigers barna og de skal være der til sønd så det er jo kjempe god hjelp. Skulle bare ønske mine foreldre hadde et ønske om å stille opp litt også.

Er det noen andre som har «håpløse» foreldre eller er det bare meg.

 

[frk•sillymilly]

Egentlig bare behov for å lufte det litt. Høygravid med nr.3 og foreldrene mine er mer opptatt av ferien sin enn å stille opp for meg og familien. Kjenner jeg blir skikkelig skuffa og lei meg over dette.

Forventer ikke at de skal sette ferien helt på vent,men syns det er veldig trist at ikke de har lyst til å være i nærheten og hjelpe til når det skjer noe.

Merker at jeg må ta meg sammen når jeg prater med de i tlf. Orker ikke å informere de om noe egentlig. Var hos gynekolog i dag og det er bestemt igangsetting i løpet av uka dersom det ikke har startet av seg selv,og jeg har ikke villet fortelle det til de pga hvor lite de engasjerer seg:/.

I går kjøpte vi ny bil(ikke fått den enda da),men det har jeg heller ikke delt med de.

Samboeren jobber 12t skift lørd og sønd og det er ikke deres tanker at det kanskje hadde vært greit for meg å få litt hjelp. Heldigvis i dag hentet svigers barna og de skal være der til sønd så det er jo kjempe god hjelp. Skulle bare ønske mine foreldre hadde et ønske om å stille opp litt også.

Er det noen andre som har «håpløse» foreldre eller er det bare meg.

Mine foreldre var håpløse da jeg gikk gravid med første. Jeg ble fult sykemeldt og ente med å måtte hjelpe mamma da hun opererte skulderen sin, hun klarte ikke kle seg eller noe på flere uker så jeg kjørte 25 min hjem til henne hver dag i nesten 2 uker. Pappa var da i full jobb. Når jeg fødte håpet og forventet jeg hjelp av mamma til litt d samme jeg hjalp hun med, handle, lage middag, vaske/brette klær etc. D var såvidt hun var på besøk, og når hun var, var hun kun opptatt av å holde jenta eller fortelle meg hvor forferdelig det var å ha baby, og at jeg og grein sånn, og at sånn hadde hun d og, og jeg måtte ikke klage på søvnmangel for d var sånn d var og hun hadde d værre da jeg var baby og gråt mer enn alle andre. Nå når vi venter nr to har hun vært mer tilstede og mer hjelpsom, hvertfall med 3 åringen. Fortsatt lite hjelp å få til hussysler, tross for alle i familien vet hvor rævva samboer er på å rydde osv. Men har hjulpet godt at hun har passa jentungen når samboer har jobba mye overtid. Så ja, jeg kjenner godt følelsen av å være skuffet over egne foreldre desverre. Prøvd å snakke med de om det, men blir fort de går i forsvarsposisjon og kommer med allslags unnskyldninger. Har egentlig slått meg til ro med at sånn er d bare.

 

[bimsa]

Tja, håpløse og håpløse foreldre. Jeg har ingen kontakt med noen av mine foreldre, så kan jo ikke forvente noe hjelp heller.
Hadde kontakt med min mor når min eldste ble født 12 år siden, da var det absolutt ikke mye hjelp å få. Hun er av den typen som mener man må klare seg selv når man bestemmer seg for å få barn.

Svigers bor 2,5 timer unna, så det er naturlig at det ikke er så mye hjelp å få der, men det er de som skal komme når jeg går i fødsel.

 

[LilleTeeniesMor]

Har ingen barn fra før, men min far har også ferie nå denne tiden. Han dkal ha ferie neste uke også når jeg starter på min første uke av permisjonen. For min del så tenker jeg at ferien er nok noe som han og damå har planlagt lenge og det passet best for begge disse ukene. Dersom han hadde vært hjemme så hadde han nok ikke hjulpet til noe ekstra, men tror nok han hadde hjulpet dersom jeg hadde spørt etter hjelp. Noen ganger er vi kanskje ikke like flinke å tørre å spør etter hjelp...
Min mor døde for 3 år siden så jeg har bare min far i denne tiden. Så selv om han ikke hjelper til noe så vet jeg han gleder seg til å bli bestefar. Så tenker det er viktig uansett å fortelle de når det skjer nye hendelser i livet. Å holde tilbake sånt kan fort ende i en ond spiral der begge parter begynne å bli litt "småsure" på hverandre fordi hver part føler at den andre parten bør ta mer initiativ.
Vi får gjøre vårt beste med våre foreldre og så får vi eventuelt ta det opp med de (om mulig) dersom vi har noe på hjertet. Da kan de vertfall ikke komme til oss senere og si at vi var så dårlige på å holde kommunikasjonen og prøve å gi oss dårlig samvittighet
Vet det ikke alltid er lett dessverre men

Sender gode tanker

 

[Veslejenta88]

Altid håpløs mor. Med nr 1 så var min mor i Syden når fødselen startet. Hu klarte å kjefte på mannen for mitt bilkjøp. Når jeg var gravid med nr 2 så flyttet vi til andre enden av landet. Han er 3.5 år og hu har enda ikke feiret bursdagen hans. Nå er vi tilbake i samme del av landet men bestilt seg Syden tur i august. Men har svigers. De er på ferie nå men i Norge og de hadde reist på sekundet hjem igjen.

 

[Vifvik]

Må innrømme at det var litt godt å lese innlegget ditt, for jeg har det helt likt. Spot on, bokstavlig talt. Vi har ingen andre til å hjelpe med storebror når fødsel setter igang, allikevel har foreldrene mine valgt å dra på hytta. Greit nok det siden den bare er en time unna, men de tar seg gjerne en øl eller vin allerede rundt lunch, så om noe skjer kan de jo ikke komme før dagen etter... i tillegg har jeg noen komplikasjoner som gjør at vi trolig ikke har så god tid når den tid kommer... ikke har de planer om å komme hjem med det første heller... så håper at det blir bestemt planlagt keisersnitt når jeg skal på sykehuset på tirsdag, for da kan vi levere sønnen i barnehagen først og mannen hente etter snittet... ille å måtte tenke slik, for vil jo egentlig føde, men vet ikke hvordan vi skal få det til ellers....

 

[Sommerbaby19]

Mine foreldre var håpløse da jeg gikk gravid med første. Jeg ble fult sykemeldt og ente med å måtte hjelpe mamma da hun opererte skulderen sin, hun klarte ikke kle seg eller noe på flere uker så jeg kjørte 25 min hjem til henne hver dag i nesten 2 uker. Pappa var da i full jobb. Når jeg fødte håpet og forventet jeg hjelp av mamma til litt d samme jeg hjalp hun med, handle, lage middag, vaske/brette klær etc. D var såvidt hun var på besøk, og når hun var, var hun kun opptatt av å holde jenta eller fortelle meg hvor forferdelig det var å ha baby, og at jeg og grein sånn, og at sånn hadde hun d og, og jeg måtte ikke klage på søvnmangel for d var sånn d var og hun hadde d værre da jeg var baby og gråt mer enn alle andre. Nå når vi venter nr to har hun vært mer tilstede og mer hjelpsom, hvertfall med 3 åringen. Fortsatt lite hjelp å få til hussysler, tross for alle i familien vet hvor rævva samboer er på å rydde osv. Men har hjulpet godt at hun har passa jentungen når samboer har jobba mye overtid. Så ja, jeg kjenner godt følelsen av å være skuffet over egne foreldre desverre. Prøvd å snakke med de om det, men blir fort de går i forsvarsposisjon og kommer med allslags unnskyldninger. Har egentlig slått meg til ro med at sånn er d bare.

Trist at det skal være sånn.

Ja jeg har nok også innsett at det bare er sånn. Det er veldig vanskelig å ta det opp med de da de nok også vil gå veldig i forsvar sånn som du beskriver. De ser nok ikke seg selv på den måten. Jeg må bare prøve å tenke at det er deres tap,men litt vanskelig.

 

[LilleTeeniesMor]

Altid håpløs mor. Med nr 1 så var min mor i Syden når fødselen startet. Hu klarte å kjefte på mannen for mitt bilkjøp. Når jeg var gravid med nr 2 så flyttet vi til andre enden av landet. Han er 3.5 år og hu har enda ikke feiret bursdagen hans. Nå er vi tilbake i samme del av landet men bestilt seg Syden tur i august. Men har svigers. De er på ferie nå men i Norge og de hadde reist på sekundet hjem igjen.

Ja vi har en svigermor som absolutt ikke er interessert. Hver gang hun ringer det kun klaging på hennes liv uten noen spørsmål om svangerskapet. Og dersom det ikke er klaging så er det bare mye klaging på mannen min siden han aldri besøke hu. Men det er ikke så lett for oss å reise 8-10 timer nå når jeg er gravid, mens hun er alene og kan fint reise bort. Så er nok ofte at det er noe grums i familiene våre...

 

[Sommerbaby19]

Tja, håpløse og håpløse foreldre. Jeg har ingen kontakt med noen av mine foreldre, så kan jo ikke forvente noe hjelp heller.
Hadde kontakt med min mor når min eldste ble født 12 år siden, da var det absolutt ikke mye hjelp å få. Hun er av den typen som mener man må klare seg selv når man bestemmer seg for å få barn.

Svigers bor 2,5 timer unna, så det er naturlig at det ikke er så mye hjelp å få der, men det er de som skal komme når jeg går i fødsel.

Trist å høre. Trist at foreldre har sånne holdninger.

Jeg har jo en del kontakt med mine foreldre,men de stiller veldig lite opp for meg og barnebarna sine og det syns jeg er trist.

 

[Sommerbaby19]

Har ingen barn fra før, men min far har også ferie nå denne tiden. Han dkal ha ferie neste uke også når jeg starter på min første uke av permisjonen. For min del så tenker jeg at ferien er nok noe som han og damå har planlagt lenge og det passet best for begge disse ukene. Dersom han hadde vært hjemme så hadde han nok ikke hjulpet til noe ekstra, men tror nok han hadde hjulpet dersom jeg hadde spørt etter hjelp. Noen ganger er vi kanskje ikke like flinke å tørre å spør etter hjelp...
Min mor døde for 3 år siden så jeg har bare min far i denne tiden. Så selv om han ikke hjelper til noe så vet jeg han gleder seg til å bli bestefar. Så tenker det er viktig uansett å fortelle de når det skjer nye hendelser i livet. Å holde tilbake sånt kan fort ende i en ond spiral der begge parter begynne å bli litt "småsure" på hverandre fordi hver part føler at den andre parten bør ta mer initiativ.
Vi får gjøre vårt beste med våre foreldre og så får vi eventuelt ta det opp med de (om mulig) dersom vi har noe på hjertet. Da kan de vertfall ikke komme til oss senere og si at vi var så dårlige på å holde kommunikasjonen og prøve å gi oss dårlig samvittighet
Vet det ikke alltid er lett dessverre men

Sender gode tanker

Ja skjønner hva du mener i fht ferie og forventer som sagt ikke at de skal legge alt på vent,men syns det er trist at ikke de ønsker å være mer tilstede. Trist å høre om mammaen din.

Jeg vet jo at foreldrene mine er glad i meg,og vet også at de har hatt det tøft da begge har hatt kreft over lengre perioder. Derfor har jeg heller ikke spurt noe særlig om hjelp da jeg skjønner de har hatt mye. Syns allikevel det er trist at de ikke ønsker mer kontakt med barnebarna og at de ikke helt ser seg selv.

På en måte enig i det du sier om å ikke holde tilbake informasjon,men er bare så skuffet. Nesten mest skuffet over mammaen min da jeg tenker det er noe spesielt med den morsfølelsen men:/.

Hennes svar når jeg sa at samboer skal jobbe 12t lørd og sønd var bare: Ja da vet han hva han skal i helga. Jeg hadde lyst til å bare legge på. Ikke noe om hvordan det blei for meg.

Takk for gode tanker. Sender gode tanker tilbake og lykke til med fødsel. Det blir spennende.

 

[Lynna19]

Det er trist at foreldre ikke ser at det kan være behov for at voksne barn trenger hjelp og avlastning noen ganger. Hvis man ønsker mer hjelp av foreldrene sine så tenker jeg samtidig at man selv må si ifra hvis foreldrene ikke forstår det selv. Det er kanskje ikke like lett, men kanskje nødvendig noen ganger.

 

[Sommerbaby19]

Altid håpløs mor. Med nr 1 så var min mor i Syden når fødselen startet. Hu klarte å kjefte på mannen for mitt bilkjøp. Når jeg var gravid med nr 2 så flyttet vi til andre enden av landet. Han er 3.5 år og hu har enda ikke feiret bursdagen hans. Nå er vi tilbake i samme del av landet men bestilt seg Syden tur i august. Men har svigers. De er på ferie nå men i Norge og de hadde reist på sekundet hjem igjen.

Trist å høre om alltid håpløs mor og at hun er så lite tilstede i livet ditt. Merkelig å bestille sydentur rett rundt din termin da.

Godt at svigers stiller opp for dere da.

Mine foreldre har ikke alltid vært like håpløse,men føler de bare har blitt verre etter at de begge har vært kreftsyke. Jeg forstår at de har hatt og har mye med seg selv,men det som er trist er at de ikke ser at andre kan ha plager og har blitt veldig i sin egen boble. Skulle tro alvorlig sykdom ville gjøre noe med deg,men i deres tilfelle er det akkurat som de ikke ser at andre også kan ha det tøft:/. For eksempel når jeg sier at samboer har fått et nytt prolaps i ryggen så sier mamma:Nei det kan han ikke ha for da hadde han ligget rett ut. Blir så oppgitt:/.

 

[LilleTeeniesMor]

Ja skjønner hva du mener i fht ferie og forventer som sagt ikke at de skal legge alt på vent,men syns det er trist at ikke de ønsker å være mer tilstede. Trist å høre om mammaen din.

Jeg vet jo at foreldrene mine er glad i meg,og vet også at de har hatt det tøft da begge har hatt kreft over lengre perioder. Derfor har jeg heller ikke spurt noe særlig om hjelp da jeg skjønner de har hatt mye. Syns allikevel det er trist at de ikke ønsker mer kontakt med barnebarna og at de ikke helt ser seg selv.

På en måte enig i det du sier om å ikke holde tilbake informasjon,men er bare så skuffet. Nesten mest skuffet over mammaen min da jeg tenker det er noe spesielt med den morsfølelsen men:/.

Hennes svar når jeg sa at samboer skal jobbe 12t lørd og sønd var bare: Ja da vet han hva han skal i helga. Jeg hadde lyst til å bare legge på. Ikke noe om hvordan det blei for meg.

Takk for gode tanker. Sender gode tanker tilbake og lykke til med fødsel. Det blir spennende.

Ja dersom de ikke viser ekstra oppmerksomhet generelt mtp de barnebarna de allerede har så forstår jeg godt du blir frustrert. Og er som du sier; skulle tro at morsfølelsen kicket litt inn og gjorde at hun var der litt ekstra for deg. Og for oss er det også ekstra godt å ha en mor å prate med uansett om det er den første eller ikke.
Og forstår godt at det er ganske merkelig når hun ikke spør noe om hvordan det blir for deg når han er så mye borte, spesielt når du har et barn fra før...

 

[Moderator Camilla]

Egentlig bare behov for å lufte det litt. Høygravid med nr.3 og foreldrene mine er mer opptatt av ferien sin enn å stille opp for meg og familien. Kjenner jeg blir skikkelig skuffa og lei meg over dette.

Forventer ikke at de skal sette ferien helt på vent,men syns det er veldig trist at ikke de har lyst til å være i nærheten og hjelpe til når det skjer noe.

Merker at jeg må ta meg sammen når jeg prater med de i tlf. Orker ikke å informere de om noe egentlig. Var hos gynekolog i dag og det er bestemt igangsetting i løpet av uka dersom det ikke har startet av seg selv,og jeg har ikke villet fortelle det til de pga hvor lite de engasjerer seg:/.

I går kjøpte vi ny bil(ikke fått den enda da),men det har jeg heller ikke delt med de.

Samboeren jobber 12t skift lørd og sønd og det er ikke deres tanker at det kanskje hadde vært greit for meg å få litt hjelp. Heldigvis i dag hentet svigers barna og de skal være der til sønd så det er jo kjempe god hjelp. Skulle bare ønske mine foreldre hadde et ønske om å stille opp litt også.

Er det noen andre som har «håpløse» foreldre eller er det bare meg.

Håper du får en ordning på det, ikke gøy å ha det sånn

 

[Sommerbaby19]

Må innrømme at det var litt godt å lese innlegget ditt, for jeg har det helt likt. Spot on, bokstavlig talt. Vi har ingen andre til å hjelpe med storebror når fødsel setter igang, allikevel har foreldrene mine valgt å dra på hytta. Greit nok det siden den bare er en time unna, men de tar seg gjerne en øl eller vin allerede rundt lunch, så om noe skjer kan de jo ikke komme før dagen etter... i tillegg har jeg noen komplikasjoner som gjør at vi trolig ikke har så god tid når den tid kommer... ikke har de planer om å komme hjem med det første heller... så håper at det blir bestemt planlagt keisersnitt når jeg skal på sykehuset på tirsdag, for da kan vi levere sønnen i barnehagen først og mannen hente etter snittet... ille å måtte tenke slik, for vil jo egentlig føde, men vet ikke hvordan vi skal få det til ellers....

Jeg er jo ikke glad for å høre at det er flere som har det sånn,men litt godt at det er flere som kjenner seg igjen.

Trist at du må vurdere keisersnitt for å få kabalen til å gå opp og at de ikke kan holde seg unna alkohol akkurat nå en liten periode.

Mine foreldre er også på hytta som er ca 3t unna og ikke snakk om at de har tenkt å komme hjem.

Jeg har heldigvis svigers som stiller opp så de har ungene nå i helga. Det er veldig deilig,men skulle jo gjerne ønsket at mine foreldre stilte opp også:/.

Lykke til.

 

[frk•sillymilly]

Trist at det skal være sånn.

Ja jeg har nok også innsett at det bare er sånn. Det er veldig vanskelig å ta det opp med de da de nok også vil gå veldig i forsvar sånn som du beskriver. De ser nok ikke seg selv på den måten. Jeg må bare prøve å tenke at det er deres tap,men litt vanskelig.

Det er vanskelig, men riktig som du sier, deres tap. Er kjempetris at det skal være sånn. Jeg er glad d har bedret seg litt her. Jeg husker selv hvor godt forhold jeg hadde til min mormor. Og jenta mi har fått et veldig godt forhold til sin mormor nå.

 

[Kobberfruen]

Jeg føler med deg, så trist. Håper det ordner seg til det beste likevel.
Vi har ingen familie her vi bor, og blir avhengige av venner hvis noe skjer nå før 5 august. Har en som blir storebror, og han må ha pass.
Jeg har bare mamma igjen, og hun er halvannen times flytur pluss transport unna, men kommer hvis hun kan. Håper på det beste

 

[Smatte]

Må innrømme at det var litt godt å lese innlegget ditt, for jeg har det helt likt. Spot on, bokstavlig talt. Vi har ingen andre til å hjelpe med storebror når fødsel setter igang, allikevel har foreldrene mine valgt å dra på hytta. Greit nok det siden den bare er en time unna, men de tar seg gjerne en øl eller vin allerede rundt lunch, så om noe skjer kan de jo ikke komme før dagen etter... i tillegg har jeg noen komplikasjoner som gjør at vi trolig ikke har så god tid når den tid kommer... ikke har de planer om å komme hjem med det første heller... så håper at det blir bestemt planlagt keisersnitt når jeg skal på sykehuset på tirsdag, for da kan vi levere sønnen i barnehagen først og mannen hente etter snittet... ille å måtte tenke slik, for vil jo egentlig føde, men vet ikke hvordan vi skal få det til ellers....

Shit! Det er for gale! At du må bestille keisarsnitt fordi du ikkje får barnevakt til ungen! ELENDIG gjort av "familien" din! Eg hadde pina meg sitti barnevakt for deg, hadde eg kjent deg, altså!

 

[Veslejenta88]

Trist å høre om alltid håpløs mor og at hun er så lite tilstede i livet ditt. Merkelig å bestille sydentur rett rundt din termin da.

Godt at svigers stiller opp for dere da.

Mine foreldre har ikke alltid vært like håpløse,men føler de bare har blitt verre etter at de begge har vært kreftsyke. Jeg forstår at de har hatt og har mye med seg selv,men det som er trist er at de ikke ser at andre kan ha plager og har blitt veldig i sin egen boble. Skulle tro alvorlig sykdom ville gjøre noe med deg,men i deres tilfelle er det akkurat som de ikke ser at andre også kan ha det tøft:/. For eksempel når jeg sier at samboer har fått et nytt prolaps i ryggen så sier mamma:Nei det kan han ikke ha for da hadde han ligget rett ut. Blir så oppgitt:/.

Jeg har verdens beste pappa da. Jeg veit han reiser når han kan pga økonomi, han driver også med motorsport i form av motorsykkel så at han reiser er på en måte bare en del av livet mitt. Mine foreldre skilte seg når jeg var veldig liten så husker dem ikke sammen en gang.
Ja noen blir desverre sånn av å være eller ha vært syke. Når man selv er kronisk syk så må man huske på at andres smerte også er reel selv om din egen kanskje er mange ganger verre.

 

[B]

Jeg tenker nok veldig annerledes enn dere. Jeg har foreldre som er noe opp i årene og de bor også to timer unna. Ville aldri bedt de passe han på 1,5 år før fødsel. Jeg har i stedet spurt søstera mi om å se etter ungen, og valget sto mellom å spørre henne og å spørre en god venninne. Jeg forventer ikke at de skal holde seg hjemme rundt termin eller endre noe. Jeg vil heller ikke love at verken de eller svigermor får komme på barselbesøk rett etter fødsel. Det skal sies at dette er barnebarn nr 11 for foreldrene mine,og det er klart at de for det første er blitt eldre og for det andre så tror jeg realistisk sett det blir litt "vanlig" å få barnebarn. Merker jo det samme som tante, det er veldig hyggelig å bli tante men det var mer spesielt de første gangene.

Jeg føler at jeg er voksen og klarer meg selv, jeg trenger ikke hjelp sånn sett. Følelsesmessig engasjement har de, og er gode besteforeldre, for meg er det viktigst. Leser jo her at en del ikke opplever noen interesse, og det synes jeg er trist. Når det gjelder ferier og hjelp så tenker jeg at mange besteforeldre i dag, kanskje de fleste, jo er yrkesaktive selv. De trenger vel fri og hvile de også.

Vi ser vel ting fra litt ulike vinkler, men tror det for de fleste kan være greit å enten formidle sine forventninger til foreldrene sine eller å justere sine forventninger litt slik at ikke det blir så stor skuffelse.