Foreldre som flytter fra ungdommen

Det er dette jeg tenker også. De under 18 er i særstilling,men også senere kan det være et signal om at foreldrene nå er ferdige med å være forelder og nøkkelpersoner i livet til avkommet,og da blir vel forholdet mellom foreldre og barn deretter. Selvsagt finnes det gode grunner for at noen flytter, og en forståelse mellom foreldre og barn,men tror mange som ikke vil foreldrene skal flytte opplever seg sviktet og nærmest "foreldreløs". Det finnes liksom ingen base å komme hjem til.
Nei, du har ikke noen base eller noe «hjem» lenger. Det er stor forskjell på om det er barnet som flytter langt vekk, eller om det er forelderen. Jeg opplevde det som en forsterket beskjed om at jeg ikke betydde så mye. Nå var forholdet mitt til mamma såpass dårlig på den tiden at barnevernet var involvert, og det var kun pga barnevernet at jeg fikk mulighet til å flytte ut. De skrev brev til Lånekassen om at jeg skulle få borteboerstipend, selv om jeg ikke bodde langt nok unna mamma på det tidspunktet. Mamma hadde også kastet meg ut flere ganger, valgte kjæresten sin over meg. Når de fikk en mannlig venn på besøk, og han begynte å antaste meg og prøve å komme inn på soverommet mitt, så mente mamma at jeg bare hadde meg selv å takke fordi hun hadde nok sett at jeg flørtet med han. Så da måtte jeg dra igjen, fordi hun nekta å kaste ut vennen og jeg følte meg ikke trygg der. Så bodde en stund hos venner, og mora til en venn jobbet i barnevernet. Så slik gikk det til. Når mamma så flyttet vekk, så var det liksom kroken i døra for min del.
Det gikk mange år, men jeg har et godt forhold til min mor nå. Ikke som mor og datter, for det tror jeg ikke hun evner, og jeg har følt meg sviktet gang på gang. Men vi er venner. Og jeg vet at hun gjør sitt beste, hun bare skjønner ikke helt dette her med å prioritere barna sine.
Hadde du spurt meg som 16-åring hva jeg syntes om at hun skulle flytte, ville jeg sikkert sagt at det spilte ingen rolle. Med en gang jeg var flyttet ut, pakket hun jo vekk barndommen min og brukte rommet som kontor. Så jeg hadde ikke noe å returnere til og følte meg ikke velkommen der. Som voksen synes jeg at det var egoistisk av henne å stille egne behov foran sine barns. Hun fikk oss av fri vilje, og da burde hun ta på seg det ansvaret som medfølger. Det burde ikke være min jobb som 15-åring å ta det ansvaret fordi hun ikke ville.
Jeg vil aldri flytte vekk fra mine fremtidige barn, med mindre det er overhengende grunner for det. Og da vil jeg i så fall diskutere det med de, ikke bare annonsere det i forbifarten. Og når de flytter ut hjemmefra vil jeg la de beholde rommet sitt, eller ihvertfall snakke med de om å pakke ned rommet deres. Det handler litt om å holde døra åpen så de har et sted å komme tilbake til, en trygg ramme. Det å tilhøre en plass, og ikke minst fortsatt få være en del av familien selv om de er flyttet ut. Det er noe annet med en 20-åring enn en 16-åring.
 
Mine foreldre flytta til utlandet da ene bror min var 17 og andre 15 år. Funka det.
 
Jeg tenker at denne mammaen og barnet hennes sikkert har snakket om dette før avgjørelsen ble tatt. :) Det vet vi ingenting om og er ikke verdt for oss å synse i..
Helt enig! :) Synes ikke noe om å synse i andres privatliv, og attpåtil lage en diskusjonstråd om det på internett.
 
Enig. Det er lett å meina noko om andres liv men me har ingenting med det i grunn.
Nja. På et tidspunkt har jo noen noe med det, feks at det kan være en barnevernssak å flytte fra sine mindreårige barn i noen tilfeller. Tror de fleste er enige om at det ikke er greit å flytte fra en 13åring feks.
 
Nja. På et tidspunkt har jo noen noe med det, feks at det kan være en barnevernssak å flytte fra sine mindreårige barn i noen tilfeller. Tror de fleste er enige om at det ikke er greit å flytte fra en 13åring feks.

Men me her inne er ikkje barnevernet. Barnevernet synser ikkje.. Dei har noko med det, for barnas ve og vel er viktig.

Men me her inne har ikkje noko med det. Eg syns ikkje denne saka burde tas opp på eit forum. Er ts bekymra, så får hun melde det til barnevernet.
 
Men me her inne er ikkje barnevernet. Barnevernet synser ikkje.. Dei har noko med det, for barnas ve og vel er viktig.

Men me her inne har ikkje noko med det. Eg syns ikkje denne saka burde tas opp på eit forum. Er ts bekymra, så får hun melde det til barnevernet.
Hvis ikke enkeltsituasjoner som folk kjenner til kan være utgangspunkt for en diskusjon på et forum, så blir det ikke mange tråder her. Oppfatter ikke at så mange dømmer over den konkrete situasjonen, men ser det fra flere ulike vinkler.
 
Jeg kjenner ikke dattera, og aner ikke hva de har blitt enig om smeller ei.
Bare tenker litt høyt, og ble veldig sår på 17 åringens vegne.. derfor jeg lurer på hva dere tenker om denne problemstillingen..
også generelt sett.

Jeg hadde blitt lei meg nå som voksen om mamma plutselig flyttet langt unna.
 
Hvis ikke enkeltsituasjoner som folk kjenner til kan være utgangspunkt for en diskusjon på et forum, så blir det ikke mange tråder her. Oppfatter ikke at så mange dømmer over den konkrete situasjonen, men ser det fra flere ulike vinkler.
Haha, jeg skulle også til å si det. Det hadde vært ganske dødt og stille her om folk ikke diskuterte temaer som kommer opp i hverdagen. Om det handler om noen andre ser jeg ikke på som et problem når dette er anonymt forum, og den nevnte saken er jo utgangspunktet for en diskusjon. Hva med alle de andre her inne som diskuterer andre mennesker, skal vi skrive at de må slutte med det? Å klage på svigermor for eksempel? For det er det mange som har sine meninger om, uten at de kjenner disse menneskene.
 
Haha, jeg skulle også til å si det. Det hadde vært ganske dødt og stille her om folk ikke diskuterte temaer som kommer opp i hverdagen. Om det handler om noen andre ser jeg ikke på som et problem når dette er anonymt forum, og den nevnte saken er jo utgangspunktet for en diskusjon. Hva med alle de andre her inne som diskuterer andre mennesker, skal vi skrive at de må slutte med det? Å klage på svigermor for eksempel? For det er det mange som har sine meninger om, uten at de kjenner disse menneskene.

Enig! Klart en kan diskutere og dele meninger og erfaringer.. de fleste som skriver her inne har meninger om svigerforeldre, foreldre, søsken, venner, helsesøstre osv.
Positivt å få andres syn og tanker på det du selv undrer deg over.
Det er jo et diskusjonsforum
 
Nei, du har ikke noen base eller noe «hjem» lenger. Det er stor forskjell på om det er barnet som flytter langt vekk, eller om det er forelderen. Jeg opplevde det som en forsterket beskjed om at jeg ikke betydde så mye. Nå var forholdet mitt til mamma såpass dårlig på den tiden at barnevernet var involvert, og det var kun pga barnevernet at jeg fikk mulighet til å flytte ut. De skrev brev til Lånekassen om at jeg skulle få borteboerstipend, selv om jeg ikke bodde langt nok unna mamma på det tidspunktet. Mamma hadde også kastet meg ut flere ganger, valgte kjæresten sin over meg. Når de fikk en mannlig venn på besøk, og han begynte å antaste meg og prøve å komme inn på soverommet mitt, så mente mamma at jeg bare hadde meg selv å takke fordi hun hadde nok sett at jeg flørtet med han. Så da måtte jeg dra igjen, fordi hun nekta å kaste ut vennen og jeg følte meg ikke trygg der. Så bodde en stund hos venner, og mora til en venn jobbet i barnevernet. Så slik gikk det til. Når mamma så flyttet vekk, så var det liksom kroken i døra for min del.
Det gikk mange år, men jeg har et godt forhold til min mor nå. Ikke som mor og datter, for det tror jeg ikke hun evner, og jeg har følt meg sviktet gang på gang. Men vi er venner. Og jeg vet at hun gjør sitt beste, hun bare skjønner ikke helt dette her med å prioritere barna sine.
Hadde du spurt meg som 16-åring hva jeg syntes om at hun skulle flytte, ville jeg sikkert sagt at det spilte ingen rolle. Med en gang jeg var flyttet ut, pakket hun jo vekk barndommen min og brukte rommet som kontor. Så jeg hadde ikke noe å returnere til og følte meg ikke velkommen der. Som voksen synes jeg at det var egoistisk av henne å stille egne behov foran sine barns. Hun fikk oss av fri vilje, og da burde hun ta på seg det ansvaret som medfølger. Det burde ikke være min jobb som 15-åring å ta det ansvaret fordi hun ikke ville.
Jeg vil aldri flytte vekk fra mine fremtidige barn, med mindre det er overhengende grunner for det. Og da vil jeg i så fall diskutere det med de, ikke bare annonsere det i forbifarten. Og når de flytter ut hjemmefra vil jeg la de beholde rommet sitt, eller ihvertfall snakke med de om å pakke ned rommet deres. Det handler litt om å holde døra åpen så de har et sted å komme tilbake til, en trygg ramme. Det å tilhøre en plass, og ikke minst fortsatt få være en del av familien selv om de er flyttet ut. Det er noe annet med en 20-åring enn en 16-åring.

Så trist..
når en får barn så er en mor hele livet.. ikke bare til den dagen de fyller 18.
Når du er tenåring er du fortsatt ung, usikker og trenger trygghet og en base å komme hjem til.
Mye kan skje i ungdomstiden, både når det gjelder alkohol, gutter, venner, skole osv.
Da jeg var 18 år var jeg fortsatt ung og trengte foreldrene mine.

Jeg bodde også på hybel, men kom hjem i helgene. Fikk omsorg, mat og rene klær.
( ja, jeg kunne vaske selv) men det ligger mye omsorg i en god middag og rene klær.

Jeg er voksen, men har fortsatt en mamma som kommer innom og hjelper meg med både barnepass, og andre ting.

Alle familier er forskjellige, men en mottar barnetrygd til barna er 18 år.. og en har ansvar for barna til de er 18.
 
Jeg hadde ikke bydd meg om mamma flytta langt bort da jeg var 17 år. Jeg flytta hjemmefra da jeg var 16år, og lenger vekk da jeg ble 17. Var hjemme i jula, påsken og sommerferien.
 
Jeg hadde aldri gjort det, og vet jeg hadde blitt såret om foreldrene mine hadde gjort noe slikt da jeg var 17. Flyttet selv hemmefra, 30 mil unna, som 19-åring, men det er helt annerledes den veien enn at foreldrene drar, syns jeg. Men det er klart at 17-åringer kan være både modne og umodne. Likevel tenker jeg at man fortsatt er i en noe usikker fase av livet da, hvor foreldrene har ansvaret. Håper de har snakket godt sammen om det på forhånd :)
 
Enig! Klart en kan diskutere og dele meninger og erfaringer.. de fleste som skriver her inne har meninger om svigerforeldre, foreldre, søsken, venner, helsesøstre osv.
Positivt å få andres syn og tanker på det du selv undrer deg over.
Det er jo et diskusjonsforum
Det er jeg enig i, men det er forskjell på å diskutere en situasjon man selv er en del av og en situasjon man ikke har noe med i det hele tatt.
Slik jeg oppfatter det handler de fleste tråder her inne om egne problem med svigers, kjæreste, barn osv. Det blir noe helt annet når man starter en tråd om noen man kjenner til som har gjort et eller annet, men som man ikke kjenner hele historien til.
 
Back
Topp