Foreldre som flytter fra ungdommen

M

My heart

Guest
En bekjent av meg har ei datter som nettopp har fylt 17 år. Går første året på VGS og bor på hybel. Nå skal mor flytte 80 mil unna og har lyst å prøve noe nytt.

Datter har ingen kontakt med far.

Synes det er litt trist jeg. St en mor klarer å flytte så langt unna. Hun er jo bare knappe 17 år, og trenger jo fortsatt mamman sin?

Hadde aldri flyttet fra ungdommen og satset på at de klarte seg selv..

Hva tenker dere?
 
Svaret mitt preges nok av at jeg som syttenåring allerede var mor, og hadde hatt ansvar for min egen husholdning siden jeg var femten.

Jeg tenker at om mor ønsker å flytte, står hun fritt til det. Datteren bor ikke hjemme, og mor trenger ikke ta hensyn til om hun ønsker og flytte eller ikke.

Argumentet "hun trenger jo moren sin" kan jo i og for seg brukes til et menneske er 80 år gammelt - jeg vil nok aldri slutte å trenge moren min i hvert fall. Jeg vil tro at mor, om hun ikke er helt håpløs, fint greier å være tilstedeværende nok i datterens liv på tross av avstand.

Om man snur på det, så flyttet broren min til andre siden av landet som sekstenåring for å gå skole, og moren vår flyttet jo ikke med han. Eller mannen min som flyttet til en storby i et annet land på samme alder.

Ved et punkt i livet må veiene til mor og barn skilles tenker jeg, og et barn som er såpass stort vil nok klare seg fint.
 
Jeg hadde aldri gjort det selv, hvertfall ikke bare for å prøve noe nytt
Glad mine foreldre ikke gjorde det
 
Last edited:
Mamma gjorde det faktisk. Broren min gikk siste året vgs og mamma skulle studere.
Bror min flyttet inn hos bestemora våres. Og vi flyttet 6 timer unna. Funka fjell det altså! Og han fikk velge om han ville være med eller bli.
 
Min pappa flyttet 8 timer unna når jeg var 16.. og begynte generelt å være mye borte i pappahelger osv fra jeg var 14.. det er ikke ideelt!
Vi har et godt forhold i dag, men jeg har finni meg i mye
 
Spørs hvorfor mor flytter? Om mor må flytte pga jobb og livssituasjon, så er det ingen ting å utsette på det. Barnet er nesten myndig. Om mor flytter pga andre årsaker er det for min del avhengig av selvstendigheten til datter som avgjør om det er "ok eller ei".
 
Foreldrene til min mann gjorde det. Han bodde hos sin bestemor en stund, så flyttet han etter. Det gikk veldig greit. Men hadde mine foreldre gjort det så hadde det vært veldig sårt for meg.
 
En venninne ble kastet ut hjemmefra da hun var 16 fordi moren heller ville bo med kjæresten. Føler det er mange tilfeller der å flytte er OK og mange der det ikke er det, kommer helt an på situasjonen. Hvis datteren ikke liker det syns jeg mor bør ha god grunn til å flytte.
 
Hadde blitt lei meg hvis mamma flyttet så langt unna. Jeg er 34 og trenger fortsatt mamma (på en annen måte). Da jeg var 17 bodde jeg fortsatt hjemme. Prøvde meg på å bo 60 mil unna hjemme, det holdt i 6 mnd så flyttet jeg tilbake til venner og familie.
 
Jeg flyttet ut som 16åring, når jeg "flyttet hjem igjen" fra skolen ble det til bestemor fordi mamma var i prosessen å flytte halve jorda rundt :p
 
My heart skrev:
En bekjent av meg har ei datter som nettopp har fylt 17 år. Går første året på VGS og bor på hybel. Nå skal mor flytte 80 mil unna og har lyst å prøve noe nytt.

Datter har ingen kontakt med far.

Synes det er litt trist jeg. St en mor klarer å flytte så langt unna. Hun er jo bare knappe 17 år, og trenger jo fortsatt mamman sin?

Hadde aldri flyttet fra ungdommen og satset på at de klarte seg selv..

Hva tenker dere?
Klikk for å utvide …
Hmm, mamma gjorde akkurat det samme. Flyttet på hybel da jeg var 16, og hun valgte å flytte 5 timer unna. Hun tok med seg lillebror som hadde ett år igjen på ungdomsskolen. Han fikk altså ikke gått siste året med vennene sine en gang, og han måtte også flytte ut da han ble 16 pga mamma bodde nå langt unna noen videregående skole. Så han ble jo tvunget til å flytte.

Helt ærlig så synes jeg ikke noe om det. Synes det er egoistisk, og så lenge barna er under 18 har du faktisk ansvar for de. Hun kunne i det minste ha ventet ett år med å flytte, for lillebror sin del. Og vi kunne jo ikke dra hjem til mamma på besøk akkurat, når hun bodde så langt unna. Syntes hun med dette ga klar beskjed om at hun ga litt blanke. Fikk aldri noe hjelp fra henne hverken til å se etter hybel, økonomisk hjelp eller annet.
Det var også ganske sårt når jeg ble med klassekamerater hjem, og de hadde kjærlige foreldre. Eller når andre som også flyttet hjemmefra tidlig skulle «hjem» på besøk. Deres hjem var hos mamma. Mammaen min flyttet jo fra meg, så hennes hjem var aldri mitt hjem. Var alltid bare på besøk når jeg var der. Tingene mine var i pappesker på et loft.

Om din bekjente og hennes datter er enige om dette, og datteren er glad på hennes vegne, så ok. Ellers kan jeg ikke si annet enn at jeg synes hun burde vente med å flytte til datteren er 18.
 
Altså 80 mil syns jeg er mye og vil tro det kan ødelegge mye for forholdet dems om dem har et godt forhold nå. 80 mil er jo avstanden Kristiansand - Trondheim og er ikke lett å ta en kort tur innom eller å sjekke hvordan det går.

Håper hun har et godt nettverk med gode familiemedlemmer og venner så det blir enklere når moren flytter!

Hadde hun flyttet 80 km hadde det derimot hvert noe annet for det er ikke så langt.

Men kjenner de som flytter mye lengre og kjærlige mødre er de ihvertfall ikke
 
Kabakaba skrev:
Hmm, mamma gjorde akkurat det samme. Flyttet på hybel da jeg var 16, og hun valgte å flytte 5 timer unna. Hun tok med seg lillebror som hadde ett år igjen på ungdomsskolen. Han fikk altså ikke gått siste året med vennene sine en gang, og han måtte også flytte ut da han ble 16 pga mamma bodde nå langt unna noen videregående skole. Så han ble jo tvunget til å flytte.

Helt ærlig så synes jeg ikke noe om det. Synes det er egoistisk, og så lenge barna er under 18 har du faktisk ansvar for de. Hun kunne i det minste ha ventet ett år med å flytte, for lillebror sin del. Og vi kunne jo ikke dra hjem til mamma på besøk akkurat, når hun bodde så langt unna. Syntes hun med dette ga klar beskjed om at hun ga litt blanke. Fikk aldri noe hjelp fra henne hverken til å se etter hybel, økonomisk hjelp eller annet.
Det var også ganske sårt når jeg ble med klassekamerater hjem, og de hadde kjærlige foreldre. Eller når andre som også flyttet hjemmefra tidlig skulle «hjem» på besøk. Deres hjem var hos mamma. Mammaen min flyttet jo fra meg, så hennes hjem var aldri mitt hjem. Var alltid bare på besøk når jeg var der. Tingene mine var i pappesker på et loft.

Om din bekjente og hennes datter er enige om dette, og datteren er glad på hennes vegne, så ok. Ellers kan jeg ikke si annet enn at jeg synes hun burde vente med å flytte til datteren er 18.
Klikk for å utvide …
Det er dette jeg tenker også. De under 18 er i særstilling,men også senere kan det være et signal om at foreldrene nå er ferdige med å være forelder og nøkkelpersoner i livet til avkommet,og da blir vel forholdet mellom foreldre og barn deretter. Selvsagt finnes det gode grunner for at noen flytter, og en forståelse mellom foreldre og barn,men tror mange som ikke vil foreldrene skal flytte opplever seg sviktet og nærmest "foreldreløs". Det finnes liksom ingen base å komme hjem til.
 
Vet ikke helt. Kommer ann på hvordan jenta er som person. Jeg flyttet ut hjemmefra som 16åring og klart meg selv siden. Alt er relativt og kommer ann på så mye, men jeg hadde nok personlig ikke gjort det selv. Vil være nær unga mine og kunne støtte dem så godt jeg bare kan. Flyttet fra dk som 14åring opp til pappa i Norge og forlot all familie og alle kjente. Det gikk jo bra, men var veldig tøft og savnet var stort.
 
Jeg var 15-16. Bodde hjemme i huset men min mor hadde pendler leilighet 2 timer unna og var der hele tiden. Min stefar var sjeldent hjemme og var også med min mor hele tiden. Jeg flytta ut når jeg var 18. Jeg gikk ofte tom for mat selv om min mor og stefar sier meg imot den dag i dag. Men naboen som ga meg mat veit bedre. Så kan vel ikke akkurat si at jeg er sjokkert. Når jeg var gravid med nr 2 så flytta min mor til nord mens vi bor i øst. Nr 2 fylte 3 år i januar og min mor har enda ikke feiret hans bursdag. Hun flyttet nærmere i mars og tilbake der hun hadde pendler leilighet når jeg gikk på ungdomsskolen men ikke veldig stort behov for å besøke hu og hu har ikke mye kontakt heller. Jeg er evig glad jeg har pappa som jeg kan stole på hvis jeg trenger det, ikke akkurat at jeg spør. Jeg trur man får ett vanvittig nag til sine foreldre og ved siden av så ble det 100 ganger verre når jeg fikk barn selv, jeg kunne aldri gjort noe sånt mot mine barn.
 
Hehe, her var det omvendt... Jeg var 19 år da jeg flyttet fire timer unna mamma. Jeg har henne jo bare et telefonnummer unna.
 
Det e forskjell på om barna flytter ut av redet og han en trygg plass å komme hjem til.. enn at mor flytter bort..
 
Min gutt er like gammel. Og helt ærlig det hadde vært totalt uaktuelt. Han trenger meg like mye nå og jeg hadde aldri flyttet fra han nå.
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp