For tungt for kropp og hode?

1984håp

1984håp

Elsker forumet
Assistert-jentene
Augustmagi 2025
Jeg er utmattet og trist, etter å ha mistet to ganger siden oktober. Vi er utredet for infertilitet og ble godkjent for IVF-behandling grunnet alder og lang tid uten å bli gravide. Jeg blir 40 i år. Jeg har ingen barn fra før.

Samme måned vi skulle ha startet IVF ble vi spontant gravide igjen, men det endte i en medisinsk abort denne uka fordi fosteret sluttet å utvikle seg.

Graviditeten var tung på kropp og hode og jeg ble både veldig kvalm, nedfor og utrolig trøtt. Samboeren sa det var som å leve med et annet menneske.

Den medisinske aborten var veldig fysisk krevende, jeg var kvalm i tre dager, kastet mye og kraftig opp og hadde sterke smerter. Blør ennå og har en del vondt. Hele meg føles som et blåmerke og jeg føler meg … nummen i følelsene?

Det er akkurat som om jeg ikke vet hva jeg vil lenger. Eller hvorfor jeg ville dette. Klarer vi enda en runde med dette?

Jeg vet man ikke skal ta avgjørelser i en krisesituasjon, men jeg vet ikke om jeg klarer mer. Samboer er også usikker.

Mitt spørsmål til dere som allerede er i gang med IVF er om symptomene rundt prosessen. Bivirkning av medisiner før og etter innsett – jeg er redd for å miste meg selv i dette og redd for at det skal være for tungt for kropp og hode. Både IVF-forsøkene og en mulig ny graviditet.
 
Jeg kunne glatt tatt flere forsøk. Har hatt 4 runder og ett frys. Ikke gjort meg sånn mye.
Andre jenta sparker i magen nå.
 
Jeg hadde en lang vei hit. 3 år med 5 uttak og mye styr rett å slett.. sitter idag satt igang å venter på å gå i fødsel. Jeg å mannen hadde mye samtaler underveis og vi hadde på forhånd blitt enige om når vi "sier stopp". Jeg hadde med glede gjort alt igjen! Har aldri vært gravid før og er uforklarlig barnløs, så de fant aldri en årsak.. jeg hadde ikke mye bivirkninger av noe.. annet enn progesteronstøtta man tar etter innsettet.. og såklart litt hetetokter av nedregulering på lang protokoll:) jeg kommer mest trolig til å gjøre det samme igjen for å få nr 2...
 
1984håp skrev:
Jeg er utmattet og trist, etter å ha mistet to ganger siden oktober. Vi er utredet for infertilitet og ble godkjent for IVF-behandling grunnet alder og lang tid uten å bli gravide. Jeg blir 40 i år. Jeg har ingen barn fra før.

Samme måned vi skulle ha startet IVF ble vi spontant gravide igjen, men det endte i en medisinsk abort denne uka fordi fosteret sluttet å utvikle seg.

Graviditeten var tung på kropp og hode og jeg ble både veldig kvalm, nedfor og utrolig trøtt. Samboeren sa det var som å leve med et annet menneske.

Den medisinske aborten var veldig fysisk krevende, jeg var kvalm i tre dager, kastet mye og kraftig opp og hadde sterke smerter. Blør ennå og har en del vondt. Hele meg føles som et blåmerke og jeg føler meg … nummen i følelsene?

Det er akkurat som om jeg ikke vet hva jeg vil lenger. Eller hvorfor jeg ville dette. Klarer vi enda en runde med dette?

Jeg vet man ikke skal ta avgjørelser i en krisesituasjon, men jeg vet ikke om jeg klarer mer. Samboer er også usikker.

Mitt spørsmål til dere som allerede er i gang med IVF er om symptomene rundt prosessen. Bivirkning av medisiner før og etter innsett – jeg er redd for å miste meg selv i dette og redd for at det skal være for tungt for kropp og hode. Både IVF-forsøkene og en mulig ny graviditet.
Klikk for å utvide …
Akkurat dette var noe jeg tenkte mye på før vi startet opp igjen. Alle sorgene denne prosessen kan føre med seg.

Det er kun dere som kan avgjøre om alle fysiske og mentale vonter er verdt å kanskje ende opp med barn.

Jeg tror det sikkert er lurt å ta en liten stund med pause for å komme ut av krisen og ta avgjørelsen med klart hode.

Selv om du ikke har levende barn, har du vært gravid flere ganger. En stund med pause gjør nok verken fra eller til med deres sannsynlighet for å lykkes, om dere velger det.

Krysser fingrene for dere og håper dere finner et svar dere kan leve med.
 
1984håp skrev:
Jeg er utmattet og trist, etter å ha mistet to ganger siden oktober. Vi er utredet for infertilitet og ble godkjent for IVF-behandling grunnet alder og lang tid uten å bli gravide. Jeg blir 40 i år. Jeg har ingen barn fra før.

Samme måned vi skulle ha startet IVF ble vi spontant gravide igjen, men det endte i en medisinsk abort denne uka fordi fosteret sluttet å utvikle seg.

Graviditeten var tung på kropp og hode og jeg ble både veldig kvalm, nedfor og utrolig trøtt. Samboeren sa det var som å leve med et annet menneske.

Den medisinske aborten var veldig fysisk krevende, jeg var kvalm i tre dager, kastet mye og kraftig opp og hadde sterke smerter. Blør ennå og har en del vondt. Hele meg føles som et blåmerke og jeg føler meg … nummen i følelsene?

Det er akkurat som om jeg ikke vet hva jeg vil lenger. Eller hvorfor jeg ville dette. Klarer vi enda en runde med dette?

Jeg vet man ikke skal ta avgjørelser i en krisesituasjon, men jeg vet ikke om jeg klarer mer. Samboer er også usikker.

Mitt spørsmål til dere som allerede er i gang med IVF er om symptomene rundt prosessen. Bivirkning av medisiner før og etter innsett – jeg er redd for å miste meg selv i dette og redd for at det skal være for tungt for kropp og hode. Både IVF-forsøkene og en mulig ny graviditet.
Klikk for å utvide …
Jeg føler sånn med deg ❤️ Dette er som å lese om min situasjon, og tanker og følelser rundt det. Jeg er like gammel som deg, har ingen barn fra før og har nå holdt på med IVF i 1 år, etter å ha prøvd i nesten 3 år å bli gravide før det. Det siste året har jeg blitt gravid 3 ganger, men mistet alle. En kjemisk i fjor vår, en spontanabort i oktober og sist missed abortion oppdaget 4 dager før julaften, med kirurgisk abort gjennomført i romjula. Jeg er utkjørt, jeg er fortvilet, jeg er nummen.
Har som deg merket graviditetene veldig på kroppen og føler jeg har mistet meg selv fullstendig oppi alt sammen. Det toppet seg da jeg fikk tlf fra sykehuset denne uka om at analysene av graviditetsrestene viste at det var partiell mola. Nå får jeg muligens karantenetid fra å prøve å bli gravid igjen. Det er tid jeg ikke har. Har tenkt mange ganger at jeg ikke vet om jeg klarer mer, men likevel står jeg i det, fordi ønsket om barn er så sterkt. Det vil kjennes forferdelig om jeg har vært gjennom alt dette for så å gi opp og ikke sitte igjen med noe, annet enn en kjørt kropp og hode.

Vet ikke om det jeg kan si om IVF kan hjelpe deg så mye, men skal prøve å si litt om min opplevelse. Først; skal du igang med IVF offentlig eller privat? Vi har hatt et forsøk hvert av stedene og det som gjør at privat funker best for meg er hvor tilgjengelige de. De følger meg opp, også nå etter jeg mistet, og om jeg sender en melding i portalen, så ringer de meg. I det offentlige (Riksen) bidro vanskelighetene med å komme i kontakt med dem til økt stress i situasjonen. Selve prosessen syntes jeg var ganske grei. Det å sette sprøytene venner man seg til. Det kan være litt bivirkninger (varierer etter type medisin man får til stimulering, dose man settes på osv), men for min del gikk det veldig greit. Under stimuleringen synes jeg egentlig det er verst med alle tankene rundt hvor mange egg man får ut, hvor mange som befruktes og hvor mange man sitter igjen med. Egguttak gikk overraskende fint for min del (jeg blødde mer og kjente mer ved det første enn det andre). Fra egguttak begynner man på progesteron, og da kjenner jeg mye mer på kroppen. Har blitt gravid på begge mine siste innsett, og fikk utrolig mye symptomer tidlig. Sist gang ble jeg også overstimulert av å bli gravid og måtte tappes for 4 liter væske fra buken i flere omganger og var sykemeldt i over en mnd (dette er ikke vanlig da). Men alt dette står man liksom i, man tåler det. For meg er det klart tøffest med det mentale i prosessen. Føler meg så innmari ensom. Det er ingen jeg kjenner som kan relatere til det jeg står i, og har derfor trukket meg unna. Alle tankene om at det kanskje ikke kommer til å gå, at tiden går fra meg, at det må være noe galt med meg osv, er det klart tøffeste. Likevel så er det eneste jeg ønsker nå å komme igang med neste innsett.

Vet ikke om dette var til noe hjelp for deg. For meg var det innmari fint å lese noen sette ord på det de står i, som jeg kjente meg veldig igjen i. Jeg sender deg mange varme tanker ❤️
 
Vi begynte ivf april 2019 og har ennå ikke lykkes, men vært gravide til sammen 12 ganger. Tror vi er på 4 eller 5 MA og en EXU? 5 uttak selv og innsett av 3 donoregg så langt. Uansett.

Poenget er:

Alle som lykkes vil si at det er verdt det og at de glatt ville gjort det igjen. Uansett hva så var det verdt det fordi de fikk premien vi alle så inderlig ønsker oss.

De av oss som ikke lykkes vil føle at det ikke er verdt det/hvorfor ga man seg ikke før/jeg hadde hatt nytt kjøkken og ny stue for flere år siden/det gjør så jævla vondt. Alle tårene, Alle vondtene..

MA er fryktelig og ivf vil ikke kunne redusere sjansen din for det. I Norge kan man ikke genteste egg for å se om de er friske. Du må selv føle på hva som er verdt det, og da spesielt hva som er verdt å gå gjennom dersom du ikke lykkes. Samtidig vet man aldri før man prøver.
 
Jeg har hatt 3 heftige aborter med sykehusinnleggelse osv. jeg har akkuratt hatt 1 forsøk nå, to innsett uten resultat. Jeg er klar for å brette opp armene videre for nytt forsøk nå. Mye mye roligere denne gangen fordi nå vet jeg hva jeg går til. Vært litt psykisk ustabil og slitt med angst, men det er nå mye bedre. Jeg vet dessverre så innmari godt hva du står i, men vit at du ikke er alene. IVF for meg har vært easy i forhold til abortene og det tøffe både fysisk og psykisk knyttet til abortene.

Om du vil snakke videre er det bare og sende meg en melding.
 
Står i litr av det samme selv. Livet går i en rasende fart med alt annet rundt oss og vi bare mister igjen og igjen.
Nå er jeg riktignok mye yngre, så jeg får jo høre fra alle kanter at jeg kan jo ta det med ro fordi jeg er ung. Og vi har ett barn gjennom ivf så da forventes det liksom en takknemlighet for det vi har istedenfor det som ikke ble, som om sorgen er mindre vond å bære. Hjelper lite det.
2023 startet med utskrapning i januar, kjemisk i.. april? Og ny utskrapning under en uke før mini hadde bursdag i nov. Altså fy f for et år. Jeg føler ikke jeg klarer å hente meg inn gjennom alle rundene sånn som ting er nå, og jeg er så maks utkjørt at bare blæh.

Kan ikke love deg at ivf er noe lettere desverre, jeg har ikke prøvd alt dette uten ivf.
Jeg varierer fra dag til dag om vi skal kjøre på eller ikke, men nå har vi faktisk kommet så langt at vi MÅ stoppe for en stund. Vi skal ta henvisning og forsamtale(ny klinikk) men vi går ikke igang umiddelbart. Jeg var like før jeg sa opp min faste jobb i kommunal sektor i affekt fordi følelsene tok helt overhånd.

Jeg prøver å være nøye på å gjøre ting som er godt for meg, meldt meg på turn, dra ut med jobben eller venner når jeg har mulighet, rett og slett gjøre ting.

Det som ihvertfall er sikkert er at sjansene for å lykkes er gode, når du har blitt gravid flere ganger naturlig vil ivf være en sannsynlighetsboost. Du kan rett og slett gange en syklus med uttak med x hvor x er antall sykluser du ville brukt for å få samme resultat, og det er jo nettopp det ivf er for veldig mange - flere muligheter enn en naturlig syklus. Du får ett-to egg hver syklus naturlig og ved ivf får du fler, de har mulighet til å se ann utviklingen og ta bort de som er tydelig at ville blitt syke. En ting er at vi ikke gjør pgt-a i Norge, men de følger med utviklingen av embryoene og hvordan celledelingen ser ut, det er jo konplett umulig i naturlig syklus. Vi vet jo lite om de graviditetene du alt har hatt har hatt unormal eller normal celledeling før implantasjon, og når du er på dag 2 etter befruktning så er det jo bare 4 celler, hvis noen av disse er veldig skadet da så tar de det jo rett og slett bare bort istedenfor å sette det inn og starte kroppen på en graviditet som ikke er liv laga.
Vet ikke om du har hørt noe på podcastene til fertilitetsrådet, men i den ene der så sier Jon hausken at det at man har vært gravid før øker sjansene for å lykkes i stooor grad!

Stor klem til deg!
 
Tusen takk for veldig mange fine og omsorgsfulle svar :Heartbigred Føler meg litt mindre aleine nå. Vi skal til rådgivning og snakke om dette til uka.
 
Sender over en stor klem :Heartred

Min første tanke var at det kanskje kan hjelpe å gen-teste embryoene om dere har råd til å gå privat i utlandet. Vi bor i utlandet, og fikk den muligheten pga historien vår. Over halvparten av embryoene våre var ikke levedyktige pga gen-feil, selv om de fikk perfekt score når de var sett på via et mikroskop. Det gir dessverre ingen garanti men da har man større sannsynlighet for hvert innsett.

Godt dere skal til rådgivning og håper dere finner ut av hva som er riktig for dere :Heartred
 
mamlala skrev:
Sender over en stor klem :Heartred

Min første tanke var at det kanskje kan hjelpe å gen-teste embryoene om dere har råd til å gå privat i utlandet. Vi bor i utlandet, og fikk den muligheten pga historien vår. Over halvparten av embryoene våre var ikke levedyktige pga gen-feil, selv om de fikk perfekt score når de var sett på via et mikroskop. Det gir dessverre ingen garanti men da har man større sannsynlighet for hvert innsett.

Godt dere skal til rådgivning og håper dere finner ut av hva som er riktig for dere :Heartred
Klikk for å utvide …
Det er ikke et alternativ for oss, dessverre. Men takk :Heartpink
 
Liten oppfølging fra denne kanten.
Den medisinske aborten i slutten av januar ble tøff. Tok medisinene 7 om morgenen og kasta opp 40 minutter etter smertestillende og Cytotec. Fortsatte like gjerne med å spy gjennom hele dagen. Blæh! Begynte å blø rundt 10, sov eller satt på do når jeg ikke spydde. Blødde mye, men føltes likevel ikke som om alt kom ut, og jeg fortsatte å blø i fire uker. Ringte sykehuset, og endte med øhjelpstime nå i slutten av februar. Ultralyd med konstatering av rester, og hasteinnleggelse med utskrapning under narkose. Alt gikk heldigvis bra.

Midt oppe i alt dette som har vært tungt og krevende, har jeg opplevd mye mestring, en følelse av at hvis jeg klarer dette, så klarer jeg vel det aller meste? Og hatt små øyeblikk av glede over hverdagen og ting som skjer i livet. Det har gjort meg tryggere på at jeg vil klare en runde IVF, og en mulig graviditet, også hvis det blir tøft. Og at jeg tåler det, tåler mer enn jeg tror.

Vi har blitt enige om å prøve en runde IVF, også fordi vi er redde for å sitte der ti år seinere og angre på at vi aldri prøvde. Så nå venter jeg bare på at kroppen skal stabilisere seg, at blødningen etter inngrepet skal gi seg, og at mensen etter hvert skal komme igjen. Slitsomt å blø så lenge, men hadde blodprosent på 15, så er i grei form.
 
God klem ❤️

Klisjeen er nok at det er verdt det, om man lykkes. Alternativet kan jeg ikke uttale meg om. Men følelsen der og da av å ville gi seg, hvorfor gidde og håpløs elendighet har nok mange følt på :(

Vi hadde 3 år med 4 uttak og noen tidlige aborter før storesøster kom. Alle uttak innen ett år, inkludert en drøy overstimulering. Så var heftig, men verdt det når ting gikk veien. Hodet var innstilt på å bare kjøre på. Med lillebror hadde vi 1 frys før ett uttak. Gravid første frys etter dette.

Som du selv skriver så ikke ta avgjørelser i en sorgprosess. La deg sørge, og ta praten om noen måneder selv om alderen føles som et hinder for dette.
 
Jeg føler med deg, og ble selv en helt annen person i prøveprosessen.. hadde en MA før ivf og deretter en senabort i uke 16 og en tidlig SA etter innsett 2 og 4.. jeg mistet på en måte motet og var langt nede.
Jeg gikk på uante krefter etter å blitt nedbrutt gang på gang, og hadde det skikkelig dårlig psykisk.. samboer var oppriktig bekymret. MEN jeg kunne ikke gi opp. Det hadde blitt enda verre for psyken, føler jeg.. jeg søkte hjelp og gikk til ukentlige samtaler mens prosessen pågikk og fortsatte med ivf.
Så etter disse årene og abortene, kom storebror og i fjor kom lillesøster.
Jeg tenker tilbake på den tiden nå og får en blandet følelse. Først og fremst ser jeg hvor syk jeg egentlig var. Og jeg synes synd på hun jeg var da… at jeg burde tatt det litt mer med ro. Jeg var nesten litt besatt. Jeg har for egen skyld, beklaget overfor mannen min i ettertid. Men også tenker jeg tilbake på hvor sterk og tøff jeg var og alt jeg ga for å få de to fantastiske barna jeg har idag. Litt stolt..
slår meg til ro med at denne prosessen kan gjøre noe med en og det er ikke noe jeg får gjort noe med nå. Åsså fikk jeg de barna jeg ikke ville vært foruten!
Jeg ville angret om jeg ikke fortsatte og ga alt.

Mitt råd er å først og fremst tenk gjennom om du klarer og se en framtid uten barn.. for noen kan leve fint uten og slippe og EVENTUELT dra seg gjennom en kamp for å få barn.. men hvis du vil fortsette, så har jeg ville søkt hjelp (terapi etc.) og vær flink til å stopp opp og ta en pust i bakken innimellom, snakk me partner og gjør ting som er godt for dere innimellom:-)
 
Back
Topp