For rask fødsel?

En tråd i 'Jordmødrene Grethe og Ragna' startet av , 30 Mar 2012.

Endre kallenavn | Kom i gang/Hjelp
  1. Guest

    Hei Jeg venter nå mitt tredje barn. Har fra før en gutt på 7 år, der fødselen varte i syv timer ( fra første rie til han var ute), og en liten gutt på bare 8 Mnd. Den sistnevnte fødselen ble litt av et sjokk. Jeg ante, da vi har raske fødsler i familien, at det kunne gå like raskt som sist, eller enda litt fortere, men ante ikke at jeg så vidt skulle rekke å komme frem til sykehuset. Jeg våknet om morgenen med rier etter å ha fått igangsettingsakkupunktur dagen før, med. Siden pappaen og Evt. Barnevakter skulle på jobb, bestemte jeg meg for at det var best å tilkalle besteforeldrene før de hadde begynt å reise til jobben. De kom etter ti min, jeg ringte fødeavdelingen og fortalte at jeg trodde kanskje det var fødsel på gang. Siden jeg var annengangs fødene, svarte de bare at jeg kunne komme når jeg følte at det var nødvendig. Heldigvis bestemte jeg meg for at vi kunne kjøre mot sykehuset sånn for å være på den sikre siden. Alikevel tok jeg meg tid til å slå av en prat med svigers før vi kjørte. I bilen på vei til sykehuset komanderte jeg samboeren min til å ikke kjøre så fort! Dette ville han ikke høre på, da jeg begynte å lage ukontrollerte lyder,og ikke var mulig å få kontakt med under riene. Da vi var kommet frem var det gått ca 1,5 t siden første rien. Nå var det virkelig ikke mer en 30 sek mellom riene.. Rie ved bilen, på vei inn døren, i mottaksskranken, i heisen, og slik fortsatte det. Jeg følte at dette ikke stemte! Ved forrige fødsel hadde jeg jo vært så rolig og avbalansert, ikke laget en eneste lyd. Nå derimot var det så intenst at jeg ikke fikk hilst ordentlig på jordmora en gang. Riene kom bare etter hverandre uten stopp. Jeg ble undersøkt, og jordmor konstaterte at jeg hadde 6 cm åpning. Hun gikk ut for å finne litt frokost til oss og sa at vi bare måtte ringe om det var noe. Jepp, det var noe...jeg begynte å få panikk, kjente at dette var for intenst, det begynte å presse enormt nedover og jeg klarte ikke la være å presse. Samboeren min dro så hardt i ringeknappen at han løsnet hele boksen fra veggen. Jordmora kom springende inn med skiver og eplejuice, ante fred og ingen fare,men såg fort at her var det bare å handle. Jeg fikk satt meg på kne og vips var gutten vår født. Fra vi parkerte utenfor sykehuset var det gått 45 min. Totalt 2,5 time hadde det gått fra jeg våknet og lurte på om det kunne være noe murring på gang. Puh! Jeg var helt sjokkert over at det var over, og aller mest at jeg overlevde. I etterkant var jeg i god form. Noen etterrier, men måtte så vidt sy i det hele tatt, og reiste hjem morgenen etter. Det var som om vi hadde vert med på en drop-in- fødsel. Alle snakket om hvor heldig jeg var som fødte så raskt og greit. Heldige meg?! Min opplevelse av det hele var skrekk og at jeg følte jeg hadde sett døden i øynene. Slike intense smerter, sjokket over å ha mistet fullstendig kontroll over egen kropp og handlinger. Jeg som trodde at dette skulle bli en rolig affære jeg kunne puste meg igjennom, endte opp med å brøle tidenes urskrik i ukontrollerte smertehiv! Alle, ja til og med samboeren min som var med på det hele, hadde virkelig gått glipp av at en fødsel hadde funnet sted..slik føltes det i allefall. En nydelig gutt var blitt en del av familien, men fødselen, den hadde bare gått forbi... Det jeg nå kjenner veldig på, er angsten for å føde så raskt igjen. Hva skjer om samboeren min tilfeldigvis er på jobben, en time unna? Hva skjer om barnevakten ikke kan stille opp på minuttet? Kommer vi til å i det heletatt rekke frem til sykehuset? Kommer jeg til å takle slike smerter igjen? Er nå 7 uker på vei med nr. 3, Men er allerede livredd for å føde. Har prøvd å snakke med folk jeg stoler på, men det er ingen som forstår meg. Jeg er jo tross alt sååå heldig som hadde en rask fødsel. Har født begge ganger uten noen smertelindring, mest fordi jeg ikke liker hverken nåler, sykehus eller medikamenter. Det ønsker jeg heller ikke denne tredje ( og siste) gang. Men finnes det tilbud til kvinner som meg, som føder for raskt? Er det mulig å få bli innlagt, og få satt igangsettingsakkupunktur f.eks? Det følses som om det er litt tabu å snakke om angst ved raske fødsler. Er det bare meg som synes det er skummelt?
     
  2. Guest

    Kjære deg,

    du er slett ikke den eneste som opplever at det kan være vanskelig å finne forståelse for at en rask fødsel ikke nødvendigvis er en god fødsel - så du er absolutt ikke alene om å kjenne på dette!
    Som jordmor treffer jeg de kvinnene som føler at de ikke "hang med" i det hele tatt, at kroppen bare til de grader tok over kontrollen og at det ble en ganske så kaotisk opplevelse.

    Min erfaring er at det handler veldig, veldig mye om hva man forventer i forkant. Når du var midt oppi i denne raske fødslen, så viste ikke du at det kom til å gå så raskt - du hadde ikke en forventning eller forestilling om at det skulle bli sånn. Og når man opplever en stå stor og intens kraft i riene (som man vanligvis gjør når det går så raskt) kan man lett få følelsen av ikke å henge med...... MEN - nå vet du at du føder raskt og at du har gode "fødegener" - du klarte det jo :)  Og nettopp det at du denne gangen vet at når intensiteten tar seg opp, så er du faktisk veldig snart i mål - det kommer til å hjelpe deg masse!
    Ellers er det flere muligheter ift det å tilrettelegge for deg denne gangen. Ta det opp med jordmoren din og få hjelp til å lage en god plan. Jeg har opplevd kvinner som har valgt å føde hjemme og heller få jordmor hjem til seg, jeg har opplevd kvinner som har fått fødslen satt igang litt før termin, men alleroftest vil kvinner som tidligere har født veldig raskt komme inn i god tid, fordi de er så vare på den minste forandring i kroppen.

    Masse lykke til videre da :)
    Vennlig hilsen jordmor Ragna.
     

Del denne siden