Jeg kjenner igjen den følelsen, jeg skulle ønske jeg kunne gå tilbake til da å minne meg selv på å puste. Jeg husker at det sprengte noe innmari fra innsiden og at magen var fryktelig tung. Jeg tok glukosebelastning og masse blodprøver som ikke var annet enn normale. Hadde ul på fostermedisin som kunne fortelle at det var to måter å måle fostervannsmengde på, den ene viste fostervann i øvre grensesnitt, den andre viste akkuratt litt for mye fostervann. Hadde totalt tre oppfølginger etter det hvor de ikke fant noe galt med hverken baby eller fostervannet, hun ligger litt over snitt på størrelse. Så her har det antagelig rettet seg ut selv mot slutten. Jeg opplevde at de var veldig flinke til å følge opp og forsikre seg om at ingenting var galt, og de sa også at målene avhenger av hvem som utfører dem, ala flere kokker mere søl. Hvordan er formen din? Håper det går bra med deg også og at de følger opp alt de kan nå som det nærmer seg slutten. Det er ikke noe godt å få en slik beskjed i sluttspurten som kan virke skremmende.