Halo
10+1
Har vært med her før når jeg var gravid med mine to andre barn, men det har egentlig alltid holdt for meg å lese, så har ikke engasjert meg noe særlig ut over det.
Denne gangen er situasjonen litt annerledes, da jeg føler meg så vanvittig alene. Og misforstå meg rett.. Jeg har partner, vi har det veldig fint sammen, baby er planlagt og veldig ønsket. Har 2 flotte barn fra tidligere
... problemet er egentlig, tror jeg, at jeg er hjemme. Studerer 50%, men det er bare nett og samlinger en gang i blant. Kan ikke jobbe utover dette pga. kronisk sykdom. Så jeg føler livet mitt akkurat nå er bare; vaske/rydde, lage mat, sørge for at ungene får den oppfølgingen de trenger. Og hvile egentlig, for dette første trimesteret har hittil vært krevende med null energi og masse kvalme. Så har heller ikke orket å legge så mye planer da. Og bekymringer. Kan ikke huske at jeg har vært så bekymret med barn 1 og 2. Det er vel alderen kanskje skal på tidlig UL snart.
Mannen kommer hjem fra jobb og har såklart fylt opp sin sosiale kvote med kolleger for dagen og jeg sitter igjen og føler meg utsultet på prat og kommunikasjon med andre.
Fler som føler seg litt alene eller er jeg bare gæærn blitt? Tips og råd til en som bare går alene i eget hode? Tenkte kanskje det kunne hjelpe å skravle litt her ihvertfall.. kanskje.. litt utenfor komfortsonen, men jeg prøver..
10+1
Har vært med her før når jeg var gravid med mine to andre barn, men det har egentlig alltid holdt for meg å lese, så har ikke engasjert meg noe særlig ut over det.
Denne gangen er situasjonen litt annerledes, da jeg føler meg så vanvittig alene. Og misforstå meg rett.. Jeg har partner, vi har det veldig fint sammen, baby er planlagt og veldig ønsket. Har 2 flotte barn fra tidligere
... problemet er egentlig, tror jeg, at jeg er hjemme. Studerer 50%, men det er bare nett og samlinger en gang i blant. Kan ikke jobbe utover dette pga. kronisk sykdom. Så jeg føler livet mitt akkurat nå er bare; vaske/rydde, lage mat, sørge for at ungene får den oppfølgingen de trenger. Og hvile egentlig, for dette første trimesteret har hittil vært krevende med null energi og masse kvalme. Så har heller ikke orket å legge så mye planer da. Og bekymringer. Kan ikke huske at jeg har vært så bekymret med barn 1 og 2. Det er vel alderen kanskje skal på tidlig UL snart.
Mannen kommer hjem fra jobb og har såklart fylt opp sin sosiale kvote med kolleger for dagen og jeg sitter igjen og føler meg utsultet på prat og kommunikasjon med andre.
Fler som føler seg litt alene eller er jeg bare gæærn blitt? Tips og råd til en som bare går alene i eget hode? Tenkte kanskje det kunne hjelpe å skravle litt her ihvertfall.. kanskje.. litt utenfor komfortsonen, men jeg prøver..