For eller imot provosert abort

S

solstråla08

Forelsket i forumet
Jeg har alltid vært en stor motstander av provosert abort(beklager de som føler seg truffet) Jeg har 3 nydelige barn jeg aldri kunne vært foruten,+ 3 spontan aborter bak meg fra et tidligere forhold. Grunnen for at eg lurer nå, er fordi vi venter 4.mann (10 uker på vei) og formen har praktisk talt vore elendig. Ikkje kraft i kroppen i det heile, ligger 24/7. :( Dette tærer jo selvfølgelig på samvittigheten min overfor de barna eg har fra før. Mannen begynner også å bli nokså lei, og har diskutert gjentatte ganger om vi virkelig skal beholde dette. Jeg vet at jeg innerst inne ikke klare å ta abort, og at mannen mener at vi burde ta det vekk siden det ikke var planlagt. Jeg reagerer selvsagt (for min del) i sinne og fullstendig såret over at han i det hele tatt kan foreslå det når han vet hvor stor motstander eg er. Hvordan hadde dere reagert? Er jeg tåpelig om jeg ikke hører på han?
 
Jeg er for, men synes man bør stå ansvarlig for sine handlinger så lenge man faktisk har ressurser til det.
10 uker ja, da blir det nemdsak og senabort mest sannsynlig, det går fort til 12 uker. Uff, vanskelig situasjon! Men jeg hadde nok ikke klart det jeg heller. <3
 
Jeg har vært på UL i uke 11+noe og hatt provosert abort etter dette. Grunnene til at det ble sånn er mine å vite og mine å leve med - heldigvis er det slik i Norge at valgene er der! Jeg er for et fritt valg, og er glad vi kan bestemme over egen kropp. Det er ingen selvfølge ute i verden.

Har selv hatt flere SA og har to barn, og ut fra min situasjon angrer jeg ikke på valget som ble tatt den gang da.
 
Mamma'n til J&M :) skrev:
Jeg mener at alle må gjøre det som er riktig for seg.. Sier ikke at abort skal brukes som prevensjonsmiddel,men jeg syntes ikke folk skal sette unger til verden for en hver pris heller..
Klikk for å utvide …
Sign.
 
Det kan jo hende at du får energien tilbake, og et svangerskap er jo egentlig ikke så lenge, så syns mannen din kan holde ut, jeg vil di at det er verdt det <3
 
Jeg er imot og vet at jeg hadde angret resten av livet hvis jeg hadde valgt det.. Og tenker at du også ville angret veldig hvis du egentlig er veldig motstander som du sier? Vanskelig situasjon, sender en klem.
 
Jeg er ikke i mot abort, det er bra at de som ikke kan/vil ta vare på ett barn av ulike årsaker kan ta det bort. Men abort er ikke ett prevansjonsmiddel. Og personlig kunne jeg nok aldri tatt abort.

Som noen over her sier er det jo mulig at formen din blir bedre snart :) uansett lykke til med valget!
 
Jeg har desverre tatt to aborter da jeg var ung. Det er ikke lett å leve med. Jeg hadde aldri klart å gjort det igjen. Og kunne jeg gjort det om så ville jeg ha gjort det.
Pro liv er jeg <3
 
Jeg skjønner ikke hva som er galt med abort. Om man ikke har tid, energi og/eller ressurser til å ta seg av et barn syns jeg det er mer egoistisk å beholde. Jeg syns ikke abort skal brukes som "prevensjon."
 
Jeg hadde reagert som du. Jeg er imot det jeg også, og hadde blitt veldig såret om noen hadde foreslått noe sånt.
 
Jeg var også veldig dårlig. Inn og ut på sykehuset i begge svangerskapene. Var dårlig frem til uke 21. Jeg bestilte time til abort, men lå innlagt på sykehuset og var for svak til å møte opp på avdelingen. Jeg er veldig glad for at jeg valgte å beholde. Hvis det ikke er skade på fosteret som gjør at det vil lide resten av livet ville jeg beholdt. Det er tungt nå, men blir lettere etter hvert. God bedring! ❤️

Og nei, jeg ville også blitt sint på mannen!
 
For abort. Et uønsket barn kommer ikke til å få det godt. Også hvis enkelte sykdommer påvises under kontroller, så mener jeg at det kan være for alles beste å ta abort da barnet ikke vil få et godt liv, og foreldre kan få det ekstremt dårlig selv.

Og joda, det finnes solskinnshistorier om slike barn og foreldre, men dette er noe en mor og far må tenke godt over.
 
Jeg er imot abort i tilfeller hvor det ikke er helt opplagt at foreldrene ikke kan ta vare på barnet selv, eller ved voldtekt. Jeg tenker at om to mennesker, som attpåtil er i et forhold og har sex, blir gravide, så står man for det ansvaret. Helt enig med deg, hadde aldri tatt abort selv. Ble tvunget en gang som ung, og den opplevelsen sitter stuck, aldri aldri aldri mer!!!
 
SpinnVill skrev:
For abort. Et uønsket barn kommer ikke til å få det godt. Også hvis enkelte sykdommer påvises under kontroller, så mener jeg at det kan være for alles beste å ta abort da barnet ikke vil få et godt liv, og foreldre kan få det ekstremt dårlig selv.

Og joda, det finnes solskinnshistorier om slike barn og foreldre, men dette er noe en mor og far må tenke godt over.
Klikk for å utvide …

Om et barn er uønsket før og under svangerskapet, så er det veldig sjeldent uønsket etter det er født! Man angrer sjelden på et barn... ( under normale omstendigheter...)
 
|Frosken| skrev:
Om et barn er uønsket før og under svangerskapet, så er det veldig sjeldent uønsket etter det er født! Man angrer sjelden på et barn... ( under normale omstendigheter...)
Klikk for å utvide …
Det er forskjell på å virkelig ikke ville ha barn og å være usikker/redd/sjokket :)
 
Jeg er for selvvalgt abort, men selvsagt ikke som prevensjonsmetode. Folk bør være ansvarlig og ta forhåndsregler for å få det slik man vil, men uhell kan skje, og hver bør være i stand til å velge hva som er best for dem.

Jeg vet ikke om jeg hadde klart å velge abort selv, men i noen situasjoner hvor jeg har vært redd for å være gravid hadde jeg nok vurdert det. Hadde en skremmer da jeg var 15, og da vesla var lita og jeg slet med depresjon og var helt utslitt, hadde jeg nok også lent den veien om uhellet skulle være ute.
 
Jeg er imot abort, men likevel åpen for at andre velger "denne utveien". For meg er en del av det å være klar for sex å kunne ta seg av konsekvensene.

Dog hadde jeg sex første gang da jeg var 13, og vet ikke helt hva jeg hadde gjort da om det hadde resultert i en graviditet. Og jeg er sjeleglad det ikke endte slik for hadde ikke orket å forholde meg til den familien. Jeg ble "heldigvis" klok nok til å vente flere år til jeg hadde sex neste gang og det gikk over 5 år mellom første og andre partner.

Jeg kjenner selv at jeg blir frustrert over historier som TS sin, hvor mannen/kjæresten ikke vil ha et barn dere begge har skapt. Og er veldig takknemlig (og stolt) over at min kjære aldri ville ha gjort eller sagt noe sånt. Vi er begge enige om å stå for våre handlinger.
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp