Folk som tror seg vite bedre...

[Mrs White]

Jeg har en svigerinne som har en ettåring og jeg sliiiiter med at hun legger seg i hvordan jeg gjør ting med min sønn.

Det begynte med at jeg en gang hjemme hos dem slet med å få på han en dress, den var litt for liten og jeg var forferdelig trøtt - en dårlig kombinasjon. Men ettersom vi ikke skulle så langt så bestemte jeg meg for at det var godt nok at han hadde på seg dressen litt sånn halvveis. Han fikk tross alt varme fra voksi posen også. Men da tar nesten hun sønnen ifra meg for at hun skulle gjøre et forsøk.. Uten at hun først spør om jeg vil ha hjelp. Det endte opp med at jeg sa "slutt" og tok sønnen min å la han i vogna og sa hadet fortere enn fort.

I går så ammet jeg når vi var hjemme hos dem og etterpå tok samboern min opp sønnen vår og bar han for å få han til å rape. Da spør svigerinnen om hun får holde han og samboern min gir han til henne. I det hun får han så spør hun om han har rapet og så begynner hun å få han til å rape. Unnskyld meg! Det syntes jeg var upassende rett og slett.

Det er ikke lett å få frem hvordan hun går frem, men det er noe med hvordan hun tilnærmer seg sønnen vår og hvordan hun sier ting som gjør at jeg reagerer. Det føles ut som at hun tar han ifra oss og at hun skal vise at hun er bedre på ting enn det alle andre er.

Vi er veldig forskjellige, og det er sikkert derfor jeg reagerer litt mer på henne enn andre. Jeg har observert at hun sliter ofte datteren deres fra samboern sin hvis f.eks hvis datteren gråter og han prøver å trøste. Det skulle aldri jeg gjøre mot min samboer - han må kunne trøste sønnen vår like mye som meg.

 

[Fire-må-det-være!]

Sårbart når andre legger seg oppi, og "overtar" babyen din ja.. Jeg tror faktisk jeg ville tatt det opp i en lett tone med henne - dersom det byr seg en slik anledning igjen - der du føler at hun tråkker over dine grenser.. "Jeg skjønner at du gjerne vil hjelpe til, men jeg vil gjerne gjøre dette selv..." Kort og konsist! Det synes jeg helt ærlig talt hun må kunne tåle... 

 

[Cosacita]

Sniker litt inn her fra mars-forumet ;)

Høres ut som svigerinnen din lider av det-er-bare-jeg-som-kan-dette-syndromet :P Ihvertfall når du skriver at hun tar over trøstinga av barnet sitt når barnefaren allerede er igang. Man ser ikke på andre som likeverdige omsorgspersoner fordi man er mor selv og tror man kan ting best ;)
Skjønner at dette er utrolig plagsomt! Har dessverre ikke noen råd til deg :S

Håper det går seg til :)

 

[Mrs White]

Ja det er slitsomt, og jeg føler også at jeg blir lei meg fordi at jeg reagerer. Jeg vil jo ha et godt forhold til henne (vi er de eneste i familjen som bor nære hverandre - alle andre bor 7 timer med bil - samt at hennes datter er jo hans nærmeste kusine), men jeg sliter når disse tingene skjer. Jeg er ellers trygg på meg selv som mor og jeg opplever ikke dette hos noen andre. Jeg gir gladeligen min sønn over til andre - synes bare det er veldig koselig å se at han trives hos andre og at han og den som holder ham knytter bånd. Men med henne er det annerledes fordi at hun er som hun er. Får se om jeg får tatt det opp med henne på en fornuftig måte en gang!

 

[lnie]

Uff, nei, så slitsomt!!!
Jeg hadde en person som jeg følte var veldig sånn da jeg fikk toåringen min.. Jeg begynte heller å tviholde mer på han, "nei jeg gjør det selv" og ha full kontroll på alt selv :P Nå høres det sikkert ut som jeg virka litt teit på dette, men det hjalp!! Det ble bedre og nå som jeg har fått en til, så er det mye mindre og er det noe så blir det spørsmål fremfor at den personen skal fikse alt og få til alt og sånne ting. Det som var verst med at ho holdt på sånn, var jo at jeg følte meg udugelig, jeg klarte ikke å få det  ordentlig bånd til sønnen min og følte meg ikke sikker på nooe lenger, selv om jeg visste at det jeg gjorde var mer enn bra nok.

 

[Mrs White]

---

blafre skrev:

Uff, nei, så slitsomt!!!
Jeg hadde en person som jeg følte var veldig sånn da jeg fikk toåringen min.. Jeg begynte heller å tviholde mer på han, "nei jeg gjør det selv" og ha full kontroll på alt selv :P Nå høres det sikkert ut som jeg virka litt teit på dette, men det hjalp!! Det ble bedre og nå som jeg har fått en til, så er det mye mindre og er det noe så blir det spørsmål fremfor at den personen skal fikse alt og få til alt og sånne ting. Det som var verst med at ho holdt på sånn, var jo at jeg følte meg udugelig, jeg klarte ikke å få det  ordentlig bånd til sønnen min og følte meg ikke sikker på nooe lenger, selv om jeg visste at det jeg gjorde var mer enn bra nok.

---

Huff! Det hørtes slitsomt ut, godt at det har blitt bedre med nr 2!

Det vanskelige er jo akkurat det å si ifra på en ok måte - jeg blir liksom litt sjokkert og reagerer med at jeg blir litt sint og lei meg på en og samme gang. Jeg kan liksom ikke selv forestille meg å noensinne gjøre det mot noen annens baby så jeg skjønner ikke hvor det kommer fra. Så det blir fort litt kleint når jeg sier ifra, slik det ble første gangen når jeg bare sa "Slutt" :-)

Nå blir det sånn at jeg unngår henne hvis jeg kan. Jeg får vondt i magen ved tanken på at vi kanskje skal feire 17. mai sammen så jeg prøver å få samboern min med på tanken at vi skal feire med noen andre. Og akkurat dette er jo ikke ok, vi vil jo egentlig ha god kontakt med dem ettersom det hadde vært gøy om sønnen vår og deres datter hadde blitt kompiser når de vokser opp. Dessuten er jo broren (som er sammen med henne) til min samboer veldig ok.

Jeg håper at jeg finner en måte å ta det opp med henne! *sukk*
Det er i alle fall en trøst for meg at også min samboers pappa og hans kjæreste har reagert på akkurat det samme. Da vet jeg i alle fall at det ikke bare er jeg som er overbeskyttende eller noe.

 

[jentami*]

Høres ut som hun har behov for å vise hvor ærfaren og flink hun er..Det kan fort bli ganske slitsomt. Lær deg å si ifra, det er det beste tipset jeg kan gi deg:)