Flytte eller ikke flytte?

[Ninni]

Vi har i snart syv år bodd i en bydel som jeg i utgangspunktet ikke ønsket å flytte til. Mye av familien min (flere søsken og tantebarn) bor på andre siden av byen og vi har ingen tilknytning til bydelen vi bor i nå, bortsett fra bekjentskaper vi har fått i løpet av disse syv årene (hvorav flere svært hyggelige). Begge barna våre er født og oppvokst her, og den eldste går nå i første klasse hvor hun stortrives. Jeg trodde jeg endelig hadde slått meg til ro, men hendelser den siste tiden har gjort at drømmen om å flytte til "min" side av byen har blitt vekket til live igjen. Samboer er villig til å gjøre det under visse forutsetninger. Problemet nå er selvfølgelig at dette er barnas hjem, og at de har vennene sine her. Seksåringen sier rett ut at hun ikke vil flytte fra vennene sine og måtte bytte skole, noe jeg selvfølgelig har forståelse for.
Er det fryktelig egoistisk av meg hvis jeg bestemmer at vi skal flytte allikevel? Jeg føler meg mye mer hjemme i "min" bydel og synes det er trist hver gang vi må dra derfra for å dra "hjem". Jeg savner rett og slett å bo der. Samtidig får jeg vondt inni meg av å se for meg jenta mi på en ny plass uten vennene sine og de kjente, trygge voksne. Spørsmålet er altså: Sette mine egne behov foran ungenes eller ikke?

 

[Maddieh]

Med ett så stort barn er jeg usikker. Vi tok og flyttet 8 timer vekk fra der vi bodde, for jeg trivdes ikke.
Nå er vi nærme min familie og stortrives i ny leilighet, men min datter er bare 19 mnd gammel, så kan ikke sette meg inn i det.
Hva er forutsetningene for å flytte?

 

[:)Solsikke:)]

Tenker skal dere flytte hopp i det nå før hun blir eldre. Hun vil helt sikkert finne nye venner

 

[dagosi]

Vi har i snart syv år bodd i en bydel som jeg i utgangspunktet ikke ønsket å flytte til. Mye av familien min (flere søsken og tantebarn) bor på andre siden av byen og vi har ingen tilknytning til bydelen vi bor i nå, bortsett fra bekjentskaper vi har fått i løpet av disse syv årene (hvorav flere svært hyggelige). Begge barna våre er født og oppvokst her, og den eldste går nå i første klasse hvor hun stortrives. Jeg trodde jeg endelig hadde slått meg til ro, men hendelser den siste tiden har gjort at drømmen om å flytte til "min" side av byen har blitt vekket til live igjen. Samboer er villig til å gjøre det under visse forutsetninger. Problemet nå er selvfølgelig at dette er barnas hjem, og at de har vennene sine her. Seksåringen sier rett ut at hun ikke vil flytte fra vennene sine og måtte bytte skole, noe jeg selvfølgelig har forståelse for.
Er det fryktelig egoistisk av meg hvis jeg bestemmer at vi skal flytte allikevel? Jeg føler meg mye mer hjemme i "min" bydel og synes det er trist hver gang vi må dra derfra for å dra "hjem". Jeg savner rett og slett å bo der. Samtidig får jeg vondt inni meg av å se for meg jenta mi på en ny plass uten vennene sine og de kjente, trygge voksne. Spørsmålet er altså: Sette mine egne behov foran ungenes eller ikke?

Kan ikke ta et valg for deg. For dette er det nok du som må ta selv. Jeg vil iallefall ikke ta ansvaret for at du lever ulykkelig i feil bydel eller å rive datteren din ut av skolen hun har startet på. Personlig ville ikke jeg flyttet. Da jeg som voksen har mye lettere for å dra til den andre delen av byen fremfor at min datter må gjøre det samme. Jeg vurderte å flytte frem til at snipp starter i barnehagen. Etter det så må jeg bare finne meg i å leve her, med mindre han blir mobbet, da åpner jeg igjen muligheten for å flytte herfra. Jeg bor ikke på drømmeplassen jeg heller. Men trøster meg med at det er et godt skolemiljø her og ungene som går her er kjent for å være høflige fine ungdommer. Det er i tillegg nært flere byer, noe som er ganske fint når man ikke har råd til å bo i en by. Vi har også sol hele dagen og mangler derfor bare sol fra 22:00-08:00 og derfor omentrent like heldig som alle som bor sør for polarsirkelen. Så det er mine begrunnelser for å bli. Og tenker du må nesten gjøre deg opp en for å i mot liste også. Hvorav eldste barnet bør få telle mot.

 

[Miss_30]

Jeg bor heller ikke der jeg vil bo, men nå har jeg bodd her i over 8 år og det er for sent å flytte nå som ene gutten går på skole og den andre på det tredje året i bhg. Ingen av de er spesielt tilpasningsdyktige heller og er generelt usikre på ukjente plasser/folk. Min skolegutt er så heldig å gå i klasse med alle han har gått i bhg med( pluss noen nye) og har vært mye med de på fritiden også i forbindelse med fotball, svømming, osv. Dette er grunnen til at skolestart gikk så bra som den gjorde og jeg tror han hadde blitt «ødelagt» av å flytte. Det kunne jeg ikke levd med bare fordi jeg ønsker å bo der jeg kommer ifra. Det er heller ikke snakk om mer enn 12-15 min med kjøring og jeg jobber også i kommunen «min».

Jeg hadde skjønt det hvis det var snakk om andre siden av landet og man ikke hadde familie og venner i nærheten. Eller det er eneste mulighet for å få jobb. Samtidig så er det noe en bør tenke på før en får barn. Det er ikke bare å flytte med barna fordi en selv vil. Dessverre er det mange som setter seg selv først.

 

[All song]

Jeg har bodd her i 16 år og har ingen familie i Norge.jeg savner de så mye men kunne ikke tenkt meg flytte til Sverige eller en annen by pga mine barn de har sine venner rundt seg og skolen de trivs veldig godt i. De vill ikke flytte og jeg syns ikke det er rettferdig for de att vi sko flytte pga jeg vill og savner familien min.
Så jeg ville ikke flytte.

 

[Tiriltoppen]

Vi har i snart syv år bodd i en bydel som jeg i utgangspunktet ikke ønsket å flytte til. Mye av familien min (flere søsken og tantebarn) bor på andre siden av byen og vi har ingen tilknytning til bydelen vi bor i nå, bortsett fra bekjentskaper vi har fått i løpet av disse syv årene (hvorav flere svært hyggelige). Begge barna våre er født og oppvokst her, og den eldste går nå i første klasse hvor hun stortrives. Jeg trodde jeg endelig hadde slått meg til ro, men hendelser den siste tiden har gjort at drømmen om å flytte til "min" side av byen har blitt vekket til live igjen. Samboer er villig til å gjøre det under visse forutsetninger. Problemet nå er selvfølgelig at dette er barnas hjem, og at de har vennene sine her. Seksåringen sier rett ut at hun ikke vil flytte fra vennene sine og måtte bytte skole, noe jeg selvfølgelig har forståelse for.
Er det fryktelig egoistisk av meg hvis jeg bestemmer at vi skal flytte allikevel? Jeg føler meg mye mer hjemme i "min" bydel og synes det er trist hver gang vi må dra derfra for å dra "hjem". Jeg savner rett og slett å bo der. Samtidig får jeg vondt inni meg av å se for meg jenta mi på en ny plass uten vennene sine og de kjente, trygge voksne. Spørsmålet er altså: Sette mine egne behov foran ungenes eller ikke?

Når det kun er snakk om en annen bydel ville ikke jeg revet barnet mitt bort fra hjemmet sitt og hele sin verden. Vet selv hvor fælt det er å flytte bort fra venner og kjente folk og så komme til en skole jeg ikke trivdes på. Så det ville jeg absolutt ikke gjort med mindre noe var helt totalt krise.

 

[Kengu]

Jeg ville ikke revet opp en skoleelev som trives godt der hun er .

 

[Nøstet]

Vi flyttet, ungene er store og den ene ønsket egentlig ikke å flytte. For oss har det gått veldig bra, begge trives mye bedre på skolene her, og vennemiljøet er MYE bedre enn der vi bodde. Siden dere flytter nærmere familie vil jo barna ha noen de kjenner i nærheten og siden dere snakker om bydeler kan jo venner komme på besøk\din kan reise til venner på besøk. Jeg hadde gjort det igjen.

 

[dagosi]

Vi flyttet, ungene er store og den ene ønsket egentlig ikke å flytte. For oss har det gått veldig bra, begge trives mye bedre på skolene her, og vennemiljøet er MYE bedre enn der vi bodde. Siden dere flytter nærmere familie vil jo barna ha noen de kjenner i nærheten og siden dere snakker om bydeler kan jo venner komme på besøk\din kan reise til venner på besøk. Jeg hadde gjort det igjen.

Men fremdeles mye lettere for de voksne å dra mellom bydelene enn å forvente at første klassinger skal komme på besøk. De vennskapene blir nok dessverre ikke å vare veldig lenge. Familien forblir familie uansett hvor langt unna man bor å man er alltid like velkommen og savnet.

 

[HCS]

Det kommer jo kanskje litt sn på barna, man hvis de er normalt tilpasningsdyktige så er det bare å flytte spør du meg. Enten bruker de en uke eller to på å få seg nye venner, eller så skal du bo et sted du ikke vil bo i ti år til de er ferdige med grunnskolen? Er jo grenser for hva man skal ofre, og det er viktig med en mamma som har det bra også. Lykke til!

 

[Nøstet]

Men fremdeles mye lettere for de voksne å dra mellom bydelene enn å forvente at første klassinger skal komme på besøk. De vennskapene blir nok dessverre ikke å vare veldig lenge. Familien forblir familie uansett hvor langt unna man bor å man er alltid like velkommen og savnet.

Hvis man legger til rette for det ser jeg ikke det som et stort problem. Mistrivsel for den voksne kan medføre minst like store problem for ungene etter min mening.

 

[Kengu]

Men fremdeles mye lettere for de voksne å dra mellom bydelene enn å forvente at første klassinger skal komme på besøk. De vennskapene blir nok dessverre ikke å vare veldig lenge. Familien forblir familie uansett hvor langt unna man bor å man er alltid like velkommen og savnet.

Enig med deg . Vi har diskutert å flytte vi også men med ett barn som har venner og skapt seg et liv her så utgår det

 

[dagosi]

Hvis man legger til rette for det ser jeg ikke det som et stort problem. Mistrivsel for den voksne kan medføre minst like store problem for ungene etter min mening.

Vet ikke hvordan du legger til rette for at barna dine skal klare og holde bedre på vennene sine enn hva du klarer med å holde på familien din. Man må belage seg på at barnet må inn på annen skole og få andre venner. De vennene hen har nå vil leve sine egne liv videre uten ditt barn. Men klart barnet ditt vil forhåpentligvis få nye venner de også. Men man er ikke garantert å få venner eller komme inn i et godt klassemiljø eller på en flott skole. Og den risikoen følger med når man velger å flytte i barnets skolealder. Og hvor ille kan det være for mor å dra til familie om det skal være så lett for barna å gjøre det samme?

 

[Mymlen93]

Siden det kun er snakk om en annen bydel hadde jeg blitt. Det tar ikke lange tiden å reise fra ene enden til den andre for å besøke de man vil.