Ja, men vi var aldri sammen i utgangspunktet.. og bodde allerede 1,5 time unna hverandre. Da hadde vi samvær omtrent hver 6 uke.. en lørdags formiddag, et par timer, når det passet bf.
Han syns det var langt at jeg skulle flytte ytterligere 20 mil, men forsto hvorfor jeg ønsket å gjøre det. Jeg var tidlig ute med å lufte tankene, i februar samme året - vi flyttet i august. I Mars/April så han ungen for siste gang, da ble det plutselig stille.
I mars er det da 4 år siden han sist så han.
Det ble ikke noe krangling, vi pratet bare normalt rundt temaet - jeg la fram mine synspunkter og han sa det han mente.. men både han og jeg visste at jeg hadde bestemmelsesrett, men om han virkelig hadde lagt viljen til og stilt opp og krevd samværsavtale på papir og vist at han brydde seg om ungen hadde jeg ikke kunnet flytte. Men det gjorde han altså ikke, så for meg var det ikke spesielt vanskelig å velge mellom det livet jeg hadde der jeg bodde, eller et liv med en ny mann et annet sted.