Flere som sliter med temperamentet??

min engel

Forelsket i forumet
Eg vet ikke hva eg skal gjøre med det. Flyr på mannen min bare noe kommer skeivt ut.
Føler eg ikke tåler noen av de nærmeste noe særlig for tiden. Kjefter på ungen min for ingenting og mannen får virkelig høre det.
Kjenner det virkelig begynner å bli et problem i heimen.Vet eg må skjerpe meg.

Noen tips og råd?? Tar imot alt med stor takknemlighet.
 
Jeg har det akkurat sånn! Stakkars samboeren min Tror ikke det finnes stort å gjøre med det desverre.. Ikke noe jeg har hørt om hvertfall
 
Huff, ja desverre er det sånn her og. :( og så blir jeg så lei meg etterpå, for jeg mener jo ikke å bli så sint.. Tar og gjerne i mot tips om noen har..
 
emoticon jeg er skikkelig sinnataggen også.. i allefall om jeg ikke har fått mat i rett tid...!!!! Vi er også for tiden i en aldri så liiiten krøll med x-n til mannen om sønnen deres... og oppi alt har gutten bynt å lyve for oss, noe han ALDRI gjorde før dette!!!!!
Kjenner jeg blir så sint at jeg rister..... ja, jeg rister faktisk. Blir litt redd meg selv noen ganger :/
 
Min datter gjør.. Akkurat avslutta en kamp for å få ho inn å skifte bleie..

Tror ikke jeg sliter så veldig med det men merker at lunta blir kortere når jeg ikke er i form..
 
Uff, ja. Har virkelig kort lunte om dagen og det er ikke noe særlig ålreit men.. Sånn er det nå bare, når hormonene løper løpsk :-) Merker det hjelper å sove nok og ha en del tid for meg selv!
 
Glad det er flere som meg, fordi begynnte å lure på om det feilet meg noe..
Har en venninne som bare snakker om hvor flott svangerskapet hennes var, hvor flott hun hun har det, hvor flott,mann, hus, jobb, unge.....ja alt

Kjenner det bobler inni meg når hun skryter sån...Arg!!
 
Slit ikke med sinne, men begynner å gråte for alt og ingenting.
Har akkurat sotte her for mæi sjøl i sofan å grått over at æi ikke har så mye energi som æi skulle ønske, at æi ikke vet om alt e bra med den lille i magen, at æi ikke vet helt kor langt æi e på vei... Ja også har æi grått for at æi gråt...
Huff hormonell som bare fy....
 


laise skrev:
Slit ikke med sinne, men begynner å gråte for alt og ingenting.
Har akkurat sotte her for mæi sjøl i sofan å grått over at æi ikke har så mye energi som æi skulle ønske, at æi ikke vet om alt e bra med den lille i magen, at æi ikke vet helt kor langt æi e på vei... Ja også har æi grått for at æi gråt...
Huff hormonell som bare fy....


Huff. Sender deg en klememoticon
 
Huff, sliter litt eg og ja ;) Skramlet nettopp unødig mye med kjøkkenskuffene for eg ikkje fant ostehøvelen straks ;) Men - forsøker å bite i meg om jeg merker sinne, særlig overfor ungen såklart... Er nå jammen ikke hans feil prøver jeg da å si til meg selv ;) Men er jo tøft om ettermiddagene etter en lang dag på jobb når kvalmen og trøttheten kommer... merker at om jeg biter i meg og er som jeg skal - gir gode beskjeder, ros og prater med han, så funker det bedre. Er jeg stressa og småsur så tar ting bare lengre tid, han blir vrien å stelle osv.. så i lengden ser eg at eg  vinne på å bite i meg og heller puste ekstra dypt ut og inn ;) Men overfor mannen merke eg likevel at eg ikkje e sååå flink å hente meg inn ;) hihi :) Så han mener jeg er "mer gravid denne gangen" - altså mere symptomer. Og det er det jo - siden jeg ikke var kvalm sist gang... 
 
Merker heldigvis lite til det, men kan fortere bli oppgitt over noe typen sier eller gjør, men da ser jeg bare dumt på han ;p
 
åhh det er på mange måter godt det ikke bare er meg, men jeg jobber i barnehage så det er SKIKKELIG uheldig når termostatten fyker til værs her. Forrige graviditet var jeg bare lei meg og gråt hele tiden nå er jeg sinne som FY!!!!!
 
Hehe! Nei, det er jammen ikke enkelt å være hormonell!! Her er lunta en smule kortere, alt går i slow motion fordi jeg er kvalm og trøtt og sambo er MILDT sagt sexuelt frustrert!! Får håpe det går over om noen uker. :)
 
Oh yes- er et aldri så lite hissig hormontroll for tiden! Godt mannen har vært gjennom det her før med meg.... ;)
 
Det som er det verste er at jeg blir så sløv med å fortelle ham hvor fantastisk han egentlig er, fordi jeg er så kvalm at jeg ikke har lyst til å snakke i det hele tatt.. Jeg blir så innadvendt og tenker bare på meg selv føles det som, også får jeg så dårlig samvittighet for den kjernekaren jeg venter barn med, som må holde ut ned en krevende misfornøyd klagende KJERRING.. Jeg klager ikke på ham altså, bare over at jeg er kvalm og trøtt og slapp og sulten og kvalm igjen... Jeg går jo meg selv på nervene, så stakkars han.. Han er veldig tålmodig.. Jeg må huske å fortelle ham det etterpå! Ungene fikk merke at tålmodigheten tok slutt her en dag, da jeg våknet av et smell på kjøkkenet kl 01.15.. De hadde visst tenkt å steke PØLSER, etter å ha sett ferdig en film.. Da kom krokodillen trampende ned trappa, og det ble ikke noe pølsesteking for å si det sånn.. Grrr... De skjønte at de hadde tråkket litt over streken da, og tuslet pent opp og la seg.. (de er 15 år altså)
 
kan ikke le lenger for da begynner jeg å gråte! I tillegg fikk jeg høre fra mannen at han ikke turte å snakke til meg lenger for jeg klikker for ingenting... så sliter litt med hele følelsesregisteret her!! 
 


Baby4us skrev:
Det som er det verste er at jeg blir så sløv med å fortelle ham hvor fantastisk han egentlig er, fordi jeg er så kvalm at jeg ikke har lyst til å snakke i det hele tatt.. Jeg blir så innadvendt og tenker bare på meg selv føles det som, også får jeg så dårlig samvittighet for den kjernekaren jeg venter barn med, som må holde ut ned en krevende misfornøyd klagende KJERRING.. Jeg klager ikke på ham altså, bare over at jeg er kvalm og trøtt og slapp og sulten og kvalm igjen... Jeg går jo meg selv på nervene, så stakkars han.. Han er veldig tålmodig.. Jeg må huske å fortelle ham det etterpå! Ungene fikk merke at tålmodigheten tok slutt her en dag, da jeg våknet av et smell på kjøkkenet kl 01.15.. De hadde visst tenkt å steke PØLSER, etter å ha sett ferdig en film.. Da kom krokodillen trampende ned trappa, og det ble ikke noe pølsesteking for å si det sånn.. Grrr... De skjønte at de hadde tråkket litt over streken da, og tuslet pent opp og la seg.. (de er 15 år altså)



hehehehe, bra du avklarte alderen. såg for meg en 5 og 8 åring som skulle lage pølser..Det hadde sett vittig ut, og ikke minst siden det var midt på natten.emoticon
 
Håper dette forsvinner gradvis under svangerskapet. Min søster mislikte virkelig mannen sin og sin sønn de tre/fire første månedene.
Men no er hon så blid at det ikke er måte påSå har troen på at vi også slipper taket på hormonene ( les demonene ) ettervert også..
 
Back
Topp