Flere som sitter igjen med "skrekken"?

Linenni

Linenni

Flørter med forumet
Jeg er jo førstegangsfødende, og har alltid vært bestemt på at jeg vil ha 2 eller flere barn, fordi jeg selv vokste opp "alene", da brødrene mine er 15 og 18 år eldre enn meg.. Har savna å ha søsken på min egen alder..

Meen! Nå! Jeg hadde jo en ganske ukomplisert fødsel, det bare tok litt tid.. Hadde planer om vannfødsel, og ville ha minst mulig medisinsk påvirkning, epidural var liksom siste utvei om det skulle bli helt forferdelig eller dra ut skikkelig.. Etter 24 timer med harde, vonde og tette rier som resulterte i kun 4 cm. åpning fikk jeg satt epidural for å få sovet og spist litt, lada opp til pressrier.. Fikk også satt drypp for å få fortgang i åpninga.. Epiduralen var fantastisk, fikk virkelig slappa av, kjente bare såvidt litt murring nederst i magen da jeg hadde kraftige rier, men kunne godt sove mens murringene sto på, så de er egentlig ikke verdt å nevne!:) Gikk ca. 7 timer før jeg hadde 10 cm. åpning og pressriene begynte å melde seg.. Hadde pressrier i ca. 1 time og 3 kvarter før jenta var ute, fikk èn litt komplisert rift som måtte sys, men som sagt, en rimelig ukomplisert og normal fødsel.. Men de pressriene glemmer jeg aldri.. Det er det mest smertefulle jeg har vært med på i hele mitt liv, jeg trodde jeg skulle besvime hver gang de ba meg stoppe å presse og holde igjen til neste rie.. Jeg kjente en angst helt inn til margen, jeg var rett og slett skrekkslagen, og følte meg helt alene! Enda jeg hadde verdens snilleste jordmødre og mannen var en enorm støtte, likevel følte jeg noe jeg aldri har følt på før, og jeg kjenner at det er noe jeg ikke vil oppleve igjen.. Gleden over å føde barnet mitt kom aldri, og morsfølelsen kom ikke før dagen etter.. Det var en trøst å ha henne på brystet mens jeg ble sydd, for å ha noe annet å tenke på, men egentlig ville jeg bare krølle meg sammen og være helt alene, kanskje til og med bare forsvinne..
Mammahjertet mitt blør og jeg gråter når jeg tenker og setter ord på følelsene jeg hadde, for jeg elsker lillejenta mi over alt på jord, og det svir i hjertet bare ved tanken på at jeg ikke følte det umiddelbart etter fødsel.. Det gjør også at jeg er livredd allerede for å måtte gjennomgå en hel fødsel enda en gang, med de følelsene jeg lå med, samtidig som jeg ønsker meg flere barn, og ønsker at barna mine skal ha søsken..

Blir jo helt tappa av å drive å tenke på dette allerede, men vanskelig å la være..


Sent from my iPhone using BV Forum
 
Uff så fælt for deg å ha det sånn. Jeg fikk fødselsdep etter nr 1. Og tok lang tid før morsfølelsen kom..
Men tror også tid vil lege sår. Du trenger ikke ta stilling til om du vil ha flere barn nå.
Det kan sikkert være godt for deg å snakke med jordmoren el legen om hvordan du opplevde pressriene, slik at du får jobbet deg igjennom de vonde minnene..


Sent from my iPhone using BV Forum
 
Så fælt at du sitter igjen med slike følelser. Jeg tror også at å snakke med noen hadde hjulpet. Jeg følte en slags fødselsangst nå når jeg skulle føde for andre gang, dette var menst jeg gjekk gravid. Men da fødselen virkelig var i gang klarte jeg å overbevise meg selv om at dette skulle jeg klare. Det er viktig å ha tro på seg selv. Noe annet som hjalp meg masse når jeg hadde pressrier i ambulansen som jeg måtte holde tilbake, var riktig pusteteknikk. Du kan jo førebu deg selv med yoga og når du er gravid igjen, med fødselsforberedende kurs. Ellers vil jeg sende deg en god klem❤️ og det at morsfølelsen lar vente på seg er helt normalt. Det er veldig mye følelser i sving etter en fødsel, men håper du får tilbake lysten til å føde igjen!


Sent from my iPhone using BV Forum
 
Så leit å høre at du har det sånn :( Men helt enig med de over her, tror du trenger noen å snakke med så du får snakket deg "gjennom fødselen" på en måte... Jeg hadde en ganske fin og rask fødsel, så får ikke kommet med råd dessverre... Annet enn å snakk med noen ;)

♥Lille prinsen 17/4-14♥
 
Tror dere har helt rett i at jeg burde snakke med noen, men har egentlig ikke turt å sette ord på alle følelsene før nå, har tenkt at det kanskje er noe feil med meg, at jeg "overdriver", en fødsel skal jo være smertefull, det er jo ingen som ønsker seg sånne smerter, man er bare inneforstått med at det er det som må til hvis man vil ha barn..

Men takk for gode ord og råd, det hjalp mye å bare dele det med dere, det blir liksom ikke så overveldende som om jeg skulle sette meg ned å snakke med noen ansikt til ansikt nå med en gang..:) Greit å få samla tankene litt og få satt ord på alle de merkelige følelsene som dukker opp før jeg eventuelt tar det opp med en profesjonell..:)

Det er jo også en stor trøst og veldig god terapi å faktisk sitte med et velskapt, friskt og vakkert barn i hendene, som uansett "tar meg som den jeg er", og som ikke hadde vært her hvis det ikke hadde vært for smertene!:) Kan hende det er bare det som skal til også, at jeg bare trenger litt tid..:)

Men takk, jenter, det var godt å dele tankene med dere:)


Sent from my iPhone using BV Forum
 
Jeg hadde også veldig vanskelige følelser under og etter fødselen, fordi det ble så mye mer om meg enn om barnet, selv om jeg ikke hadde store komplikasjoner. Det ble bare så annerledes enn planlagt. DEt hjalp godt å snakke med mannen min, og skrive et laaaangt blogginnlegg om det. Følte på en måte at jeg ikke hadde helt "lov" til å være skuffa, fordi man "skal" være så betatt av de nyfødte at ingenting annet betyr noe, men jeg gjorde det likevel. Og jeg var ærlig med jordmor på ettersamtalen, og med helsesøster, og jeg svarer ærlig når folk spør, at det gikk bra, men at det var vanskelig at ting ble så annerledes.

Og helsesøster poengterte flere ganger at det er lov å ta kontakt for å snakke for mor også, ikke bare angående babyen. De er blitt veldig obs på det med fødselsdepresjon, heldigvis. Er ikke sikkert du har det, altså, men det som er vanskelig kan fort bli mye større og overveldende, min opplevelse er at det å sette ord på følelser uskadeliggjør dem. Når jeg hører meg selv fortelle om vanskelige ting, får jeg liksom sortert det mer, og ofte er det det som må til for at jeg skal skjønne at det ikke er så ille som det virket da alt var inni hodet mitt.

Lykke til med den lille, ta godt var på deg selv!
 
Sniker.. Jeg hadde ingen lykkefølelse av å ha født barnet mitt første gangen. Alt gikk veldig fort for meg, og jeg var i en sjokktilstand i et par dager etterpå. Jeg hadde ingen følelser i kroppen min i d hele tatt, ikke lettelse over å være ferdig engang.. Jeg slet en del etterpå me dette, for dette tomme, kalde menneske skremte meg.. Jeg tror at dette er mer vanlig enn folk vil innrømme, for d er litt tabu.. Skulle ønske folk kunne vært mer ærlige.. Like vanlig å ikke få den følelsen umiddelbart som d er å få den, ifølge jordmødre jeg har snakket med. Jeg trodde heller ikke jeg ville ha lyst på flere barn med det første, men her sitter jeg igjen og skal føde om noen uker.. Kan ikke si at jeg har bearbeidet så voldsomt mye, men jeg er veldig bevisst hva som skremte meg sist og håper at fødselssamtalen jeg skal på til onsdagen hjelper meg gjennom de siste tankene.. Lykke til og kos deg med den lille. Ikke tenk på at du var sjokka og sliten rett etter fødsel, du fikk jo følelsene når du kom deg til deg selv igjen.. :)



Sent from my iPhone using Tapatalk
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp