Linenni
Flørter med forumet
Jeg er jo førstegangsfødende, og har alltid vært bestemt på at jeg vil ha 2 eller flere barn, fordi jeg selv vokste opp "alene", da brødrene mine er 15 og 18 år eldre enn meg.. Har savna å ha søsken på min egen alder..
Meen! Nå! Jeg hadde jo en ganske ukomplisert fødsel, det bare tok litt tid.. Hadde planer om vannfødsel, og ville ha minst mulig medisinsk påvirkning, epidural var liksom siste utvei om det skulle bli helt forferdelig eller dra ut skikkelig.. Etter 24 timer med harde, vonde og tette rier som resulterte i kun 4 cm. åpning fikk jeg satt epidural for å få sovet og spist litt, lada opp til pressrier.. Fikk også satt drypp for å få fortgang i åpninga.. Epiduralen var fantastisk, fikk virkelig slappa av, kjente bare såvidt litt murring nederst i magen da jeg hadde kraftige rier, men kunne godt sove mens murringene sto på, så de er egentlig ikke verdt å nevne!
Gikk ca. 7 timer før jeg hadde 10 cm. åpning og pressriene begynte å melde seg.. Hadde pressrier i ca. 1 time og 3 kvarter før jenta var ute, fikk èn litt komplisert rift som måtte sys, men som sagt, en rimelig ukomplisert og normal fødsel.. Men de pressriene glemmer jeg aldri.. Det er det mest smertefulle jeg har vært med på i hele mitt liv, jeg trodde jeg skulle besvime hver gang de ba meg stoppe å presse og holde igjen til neste rie.. Jeg kjente en angst helt inn til margen, jeg var rett og slett skrekkslagen, og følte meg helt alene! Enda jeg hadde verdens snilleste jordmødre og mannen var en enorm støtte, likevel følte jeg noe jeg aldri har følt på før, og jeg kjenner at det er noe jeg ikke vil oppleve igjen.. Gleden over å føde barnet mitt kom aldri, og morsfølelsen kom ikke før dagen etter.. Det var en trøst å ha henne på brystet mens jeg ble sydd, for å ha noe annet å tenke på, men egentlig ville jeg bare krølle meg sammen og være helt alene, kanskje til og med bare forsvinne..
Mammahjertet mitt blør og jeg gråter når jeg tenker og setter ord på følelsene jeg hadde, for jeg elsker lillejenta mi over alt på jord, og det svir i hjertet bare ved tanken på at jeg ikke følte det umiddelbart etter fødsel.. Det gjør også at jeg er livredd allerede for å måtte gjennomgå en hel fødsel enda en gang, med de følelsene jeg lå med, samtidig som jeg ønsker meg flere barn, og ønsker at barna mine skal ha søsken..
Blir jo helt tappa av å drive å tenke på dette allerede, men vanskelig å la være..
Sent from my iPhone using BV Forum
Meen! Nå! Jeg hadde jo en ganske ukomplisert fødsel, det bare tok litt tid.. Hadde planer om vannfødsel, og ville ha minst mulig medisinsk påvirkning, epidural var liksom siste utvei om det skulle bli helt forferdelig eller dra ut skikkelig.. Etter 24 timer med harde, vonde og tette rier som resulterte i kun 4 cm. åpning fikk jeg satt epidural for å få sovet og spist litt, lada opp til pressrier.. Fikk også satt drypp for å få fortgang i åpninga.. Epiduralen var fantastisk, fikk virkelig slappa av, kjente bare såvidt litt murring nederst i magen da jeg hadde kraftige rier, men kunne godt sove mens murringene sto på, så de er egentlig ikke verdt å nevne!
Gikk ca. 7 timer før jeg hadde 10 cm. åpning og pressriene begynte å melde seg.. Hadde pressrier i ca. 1 time og 3 kvarter før jenta var ute, fikk èn litt komplisert rift som måtte sys, men som sagt, en rimelig ukomplisert og normal fødsel.. Men de pressriene glemmer jeg aldri.. Det er det mest smertefulle jeg har vært med på i hele mitt liv, jeg trodde jeg skulle besvime hver gang de ba meg stoppe å presse og holde igjen til neste rie.. Jeg kjente en angst helt inn til margen, jeg var rett og slett skrekkslagen, og følte meg helt alene! Enda jeg hadde verdens snilleste jordmødre og mannen var en enorm støtte, likevel følte jeg noe jeg aldri har følt på før, og jeg kjenner at det er noe jeg ikke vil oppleve igjen.. Gleden over å føde barnet mitt kom aldri, og morsfølelsen kom ikke før dagen etter.. Det var en trøst å ha henne på brystet mens jeg ble sydd, for å ha noe annet å tenke på, men egentlig ville jeg bare krølle meg sammen og være helt alene, kanskje til og med bare forsvinne.. Mammahjertet mitt blør og jeg gråter når jeg tenker og setter ord på følelsene jeg hadde, for jeg elsker lillejenta mi over alt på jord, og det svir i hjertet bare ved tanken på at jeg ikke følte det umiddelbart etter fødsel.. Det gjør også at jeg er livredd allerede for å måtte gjennomgå en hel fødsel enda en gang, med de følelsene jeg lå med, samtidig som jeg ønsker meg flere barn, og ønsker at barna mine skal ha søsken..
Blir jo helt tappa av å drive å tenke på dette allerede, men vanskelig å la være..
Sent from my iPhone using BV Forum
