Nå har jeg snart gått en uke med diverse tegn på at fødselen ikke er langt unna (regelmessige ubehagelige kynnere, nedpress, vondt i lysken, kvalme, dårlig mage osv.), noe som gjør at jeg sover dårlig og er generelt litt sliten.
Midt oppi dette skal svigerfamilie og egen familie mase så innmari - det forventes at jeg som har fri skal være veldig interessert i å være med på kaffeslaberas på formiddagstid (siden jeg jo er alene); at det skal være greit å komme innom i tide og utide; at det er greit å spørre og grave om formen min ("får du noen tegn?", "skjer det noe snart?") og at jeg/vi skal ringe alle og gi beskjed når vi er på vei til sykehuset.
Jeg blir helt sprø!! Jeg har mest lyst til å være alene; jeg er overhode ikke interessert i å legge ut for andre hvordan min kropp endrer seg disse dagene og hvilke plager jeg har (det har aldri vært aktuelt for meg å legge ut i det lengste om plager jeg har hatt før jeg ble gravid, og det er like lite aktuelt nå - og har vært uaktuelt gjennom hele svangerskapet); jeg har ikke lyst til å gi beskjed om når vi har dratt på sykehuset, da det er vår tid som par og ikke den perifere familiens (de skal da sannelig få beskjed når lillegutt har kommet og få masse tid med ham etterpå) og jeg hater å få meldinger som "skjer det noe snart?". Alt sammen gjør at jeg får lyst til å flytte fra byen, for å få litt avstand til både hans og min familie!
Termin er ikke før til helga, og selvom jeg har drøssevis av tegn så kan det jo fint gå et par uker til (gurimalla, det håper jeg ikke!). Er det flere som opplever denne tida sånn, eller er det jeg som er veldig sær? Jeg er nok en såkalt introvert person, langt ifra asosial, men jeg henter energi når jeg er alene. Har dere noen tips til hvordan man kan gi beskjed om sånt på en skånsom måte?
Midt oppi dette skal svigerfamilie og egen familie mase så innmari - det forventes at jeg som har fri skal være veldig interessert i å være med på kaffeslaberas på formiddagstid (siden jeg jo er alene); at det skal være greit å komme innom i tide og utide; at det er greit å spørre og grave om formen min ("får du noen tegn?", "skjer det noe snart?") og at jeg/vi skal ringe alle og gi beskjed når vi er på vei til sykehuset.
Jeg blir helt sprø!! Jeg har mest lyst til å være alene; jeg er overhode ikke interessert i å legge ut for andre hvordan min kropp endrer seg disse dagene og hvilke plager jeg har (det har aldri vært aktuelt for meg å legge ut i det lengste om plager jeg har hatt før jeg ble gravid, og det er like lite aktuelt nå - og har vært uaktuelt gjennom hele svangerskapet); jeg har ikke lyst til å gi beskjed om når vi har dratt på sykehuset, da det er vår tid som par og ikke den perifere familiens (de skal da sannelig få beskjed når lillegutt har kommet og få masse tid med ham etterpå) og jeg hater å få meldinger som "skjer det noe snart?". Alt sammen gjør at jeg får lyst til å flytte fra byen, for å få litt avstand til både hans og min familie!
Termin er ikke før til helga, og selvom jeg har drøssevis av tegn så kan det jo fint gå et par uker til (gurimalla, det håper jeg ikke!). Er det flere som opplever denne tida sånn, eller er det jeg som er veldig sær? Jeg er nok en såkalt introvert person, langt ifra asosial, men jeg henter energi når jeg er alene. Har dere noen tips til hvordan man kan gi beskjed om sånt på en skånsom måte?
Jeg ville jo aldri gjort det, uansett hvilken setting vi var i...
