Flere som irriterer seg over mødrene sine?

[Babykos<3]

Føler dette er noe jeg ikke kan snakke høyt om uten at folk syns jeg er avskyelig, men jeg mener det: Min mor irriterer meg!!
Jeg har nå i så mange år prøvd å overse ting, men alle når sitt metningspunkt.

Hun fokuserer alltid på det negative, det er aldri noe som er bra nok, selv i en vanligvis munter situasjon. Ikke lytter hun når man snakker og føler det er som å snakke til en vegg. Hun er ikke flink til å gi kommentarer, hun kan heller finne på å si ufine kommentarer til de rundt seg.

Ellers er hun også litt sjuskete og jeg blir til tider flau av å ha henne med meg på ting.

Er det andre som har det slik? Er det totalt uakseptabelt å irritere seg så mye over sin egen mor? 

 

[kailin]

---

Babykos<3 skrev:

Føler dette er noe jeg ikke kan snakke høyt om uten at folk syns jeg er avskyelig, men jeg mener det: Min mor irriterer meg!!
Jeg har nå i så mange år prøvd å overse ting, men alle når sitt metningspunkt.

Hun fokuserer alltid på det negative, det er aldri noe som er bra nok, selv i en vanligvis munter situasjon. Ikke lytter hun når man snakker og føler det er som å snakke til en vegg. Hun er ikke flink til å gi kommentarer, hun kan heller finne på å si ufine kommentarer til de rundt seg.

Ellers er hun også litt sjuskete og jeg blir til tider flau av å ha henne med meg på ting.

Er det andre som har det slik? Er det totalt uakseptabelt å irritere seg så mye over sin egen mor? 

---

føler veldig med deg når det gjelder dette: Hun fokuserer alltid på det negative, det er aldri noe som er bra nok, selv i en vanligvis munter situasjon. Ikke lytter hun når man snakker og føler det er som å snakke til en vegg. Hun er ikke flink til å gi kommentarer, hun kan heller finne på å si ufine kommentarer til de rundt seg.

men samtidig så er det sånn at, sier jEG noe negativt, så skal hun snakket mot meg og være ooooover-positiv ! nærmest for å provosere meg virker det som! 

dessverre må vi bare bite det i oss, og la mødre være mødre. vet hvert fall hvordan jeg selv skal være mot mitt barn, og det er ikke å være sånn. :) 

vi får se på det som læring og erfaring :)

 

[Skogtrollet86]

Min mor har virkelig gått meg på nervene de siste årene. Jeg klarer omtrent ikke å være på besøk hos foreldrene mine, for hun provoserer meg så ille! Snakker KUN om seg selv, og prøver jeg å nevne noe om meg, så klarer hun alltid å få det over på seg selv igjen. Irriterende! Det er HVER gang. Hun spør sjeldent om hvordan det går med meg, men om sønnen min. Jeg klarer ikke det. Og er vi på besøk hos foreldrene mine, så prøver de alltid å overstyre sønnen vår til å høre på det DE sier. Sier jeg noe imot de da, så blir jeg sett på som den overbeskyttende, bitchye mora. Baksnakker om meg til søstra mi. Og ho forteller meg åssen jeg skal oppføre meg hos foreldra mine! Føler at hele familien min er imot meg og min oppførsel. Men det er verst når det gjelder mamma. Jeg klarer ikke være alene med henne. Jeg klarer det bare ikke. Ho er rett og slett håpløs..

 

[Babykos<3]

Så godt å høre at det er flere!! Syns det er så vanskelig når man ikke kan snakke med noen om dette, så å høre at flere kjenner det likens, det hjelper iallefall litt;)

Kjenner meg også igjen i mye av det du skriver Skogtrollet, slik er det her også:/ Frustrerende ##

 

[sommerfuglimagen]

Mamma er verdens beste for meg, men PAPPA derimot har jeg styre meg for. Han er ekstremt selvopptatt, han har alltid rett, har ikke sosiale antenner og kan ikke fordra barn som bråker... (nokså spesielt når han har 7 barnebarn som er gutter i alderen 2-11 år)

Jeg unngår pappa så godt det går. Jeg oppsøker aldri foreldrene mine dersom mamma ikke er hjemme, helst drar jeg dit på besøk når jeg vet at pappa er borte. Jeg blir i skikkelig dårlig humør av å være i samme rom som han over lenger tid :(

 

[lysengeln]

Nå har jeg og mamma ett veldig godt forhold oss mellom :)

Men når jeg fikk jenta mi for 9 år siden, så ble det så mye kræsj mellom oss at jeg dro inn barneværnet tilslutt bare for å få flytte hjemmefra, for jeg var ikke myndig enda da.
Da var hun bedrevitende, best i alt, og drev med psykisk terror, for å få sin vilje..
Og det som gjorde at begeret rant over til meg var at hun fikk meg til å knekke ihop psykisk og føle at jeg hadde absolutt INGENTING jeg skulle sagt ang MIN datter..

Men nå har mamma forandret seg siden da, og hun lærte av det der, det gjorde jeg og :P
Så nå har vi verdens beste mor/datter forhold føler jeg :)

 

[Enitsirhc]

Mamma og jeg fikk et mye bedre forhold etter at jeg flytta hjemmefra,før så kranglet vi om absolutt alt. Nå trenger jeg bare si at hun minner meg om mormor,så tar hun seg i hva hun sier. Jeg er pappajente til tusen,så det er vel kanskje litt derfor hun har markert seg litt også. Men en ting som hun fortsatt må kommentere er vekten min og hva jeg spiser/drikker osv. DET er jeg lei av,og har planer om å ta opp i plenum med både min og samboer sin familie. Om mitt barn er litt lubben osv,så er det INGEN grunn til å skulle kommentere det. For jeg vet hvordan begge sider kan være,og jeg kommer til å forsvare barnet mitt for alt det er verdt.