Flere som føler seg litt ensomme?

[Carrie96]

Føler at alle som bor i blokken her har besøk av venner/familie eller har fest, mens her sitter jeg alene på lørdagskvelden (sambo jobber stort sett hver helg) ‍ Ikke for det, har 7+ gode venner, skal møte to av dem i morgen, men likevel føler jeg meg litt ensom. + samboeren vil vi skal vente med å fortelle at jeg er gravid til senere, så føler ikke jeg har noen særlig å snakke med om graviditeten heller, og er jo det som er viktig for meg å prate om nå om dagen..

Har også hatt et par "bestevenner" oppigjennom som jeg har kunnet snakke om alt mulig med og som jeg har hatt veldig mye til felles med.. Føler ikke at jeg har det akkurat nå og savner den kontakten med noen..

Flere som føler det sånn iblant?

 

[ElskerJesus♡]

Du er absolutt ikkje aleine om slike følelser trur også at når det skjer slike store ting i livet som å bli gravid, så får ein også så store følelser og kjenner mykje meir på detta at me er skapt til å leve i fellesskap og dele liv på både godt og vondt
For min del har det vært skifter i livet som har gjort at eg i perioder ikkje har hatt mange nære venner når ting har stått enormt på. Det var ein av hovedgrunnene til at eg havna her inne. De fleste av mine venner takla dårlig at eg blei kristen, me var jo alle ateister og "verdensmestere" i livet, og så fekk livet ny meining og retning for min del og vennene fortsatte på sin retning. Så når eg mista i 2020 i uke 19 så sto eg i eit veiskille. Fann enormt med støtte i forumet her, og fått venner for livet også. Men det gode er at slike skifter ofte også bringer med ein positiv forandring. Nå har eg mange skikkelig gode venninner, mennesker eg aldri hadde møtt hadde ikkje livet tvunget meg til å tenke nytt

Eg håper ting faller på plass for deg også, å føle seg ensom er veldig vondt. Og så håper eg i mellomtida at forumet kan være ein god plass for deg å lufte tanker og følelser her kan du komme og være akkuratt slik du er, me tåle alle så mykje og har så mykje rom og toleranse, støtte og kjærlighet å gi. Eg kan ikkje få skrytt nok av babyverden forumet, heilt unikt

 

[Carrie96]

Du er absolutt ikkje aleine om slike følelser trur også at når det skjer slike store ting i livet som å bli gravid, så får ein også så store følelser og kjenner mykje meir på detta at me er skapt til å leve i fellesskap og dele liv på både godt og vondt
For min del har det vært skifter i livet som har gjort at eg i perioder ikkje har hatt mange nære venner når ting har stått enormt på. Det var ein av hovedgrunnene til at eg havna her inne. De fleste av mine venner takla dårlig at eg blei kristen, me var jo alle ateister og "verdensmestere" i livet, og så fekk livet ny meining og retning for min del og vennene fortsatte på sin retning. Så når eg mista i 2020 i uke 19 så sto eg i eit veiskille. Fann enormt med støtte i forumet her, og fått venner for livet også. Men det gode er at slike skifter ofte også bringer med ein positiv forandring. Nå har eg mange skikkelig gode venninner, mennesker eg aldri hadde møtt hadde ikkje livet tvunget meg til å tenke nytt
Eg håper ting faller på plass for deg også, å føle seg ensom er veldig vondt. Og så håper eg i mellomtida at forumet kan være ein god plass for deg å lufte tanker og følelser her kan du komme og være akkuratt slik du er, me tåle alle så mykje og har så mykje rom og toleranse, støtte og kjærlighet å gi. Eg kan ikkje få skrytt nok av babyverden forumet, heilt unikt

Du har nok rett i at det er mange store følelser i graviditeten Det må ha vært vanskelig å miste vennene sine på den måten. Bra du kom deg igjennom det og har det bedre nå. Takk for et fint svar! Så fint at forumet har hjulpet deg i vanskelige perioder.
Det ordner seg nok.. Blir nok bedre når jeg kan fortelle det til flere også. Men føler litt på at jeg alltid er den som tar initiativ i vennegjengen, og ikke dem tilbake på en måte. Føler at dersom jeg ikke hadde spurt så hadde vi aldri møttes Tror det bare har blitt sånn at det er jeg(og ei til), som alltid tar initiativ og dem andre bare blir med.

 

[DinaD]

Føler at alle som bor i blokken her har besøk av venner/familie eller har fest, mens her sitter jeg alene på lørdagskvelden (sambo jobber stort sett hver helg) ‍ Ikke for det, har 7+ gode venner, skal møte to av dem i morgen, men likevel føler jeg meg litt ensom. + samboeren vil vi skal vente med å fortelle at jeg er gravid til senere, så føler ikke jeg har noen særlig å snakke med om graviditeten heller, og er jo det som er viktig for meg å prate om nå om dagen..

Har også hatt et par "bestevenner" oppigjennom som jeg har kunnet snakke om alt mulig med og som jeg har hatt veldig mye til felles med.. Føler ikke at jeg har det akkurat nå og savner den kontakten med noen..

Flere som føler det sånn iblant?

Ja, du er ikke alene om å kjenne på det. Jeg har hatt en lang vei for å bli gravid og har nå holdt på i 4 år, samt 2,5 år med ivf.. å har aldri følt meg så alene i hele verden som den perioden. Det er blitt litt bedre nå.. men forumet her har hjulpet meg så mye

 

[Carrie96]

Uff, det må ha vært en utrolig vanskelig prosess å gå igjennom. Bra at forumet har hjulpet deg i utfordrende perioder

 

[B2024]

Føler at alle som bor i blokken her har besøk av venner/familie eller har fest, mens her sitter jeg alene på lørdagskvelden (sambo jobber stort sett hver helg) ‍ Ikke for det, har 7+ gode venner, skal møte to av dem i morgen, men likevel føler jeg meg litt ensom. + samboeren vil vi skal vente med å fortelle at jeg er gravid til senere, så føler ikke jeg har noen særlig å snakke med om graviditeten heller, og er jo det som er viktig for meg å prate om nå om dagen..

Har også hatt et par "bestevenner" oppigjennom som jeg har kunnet snakke om alt mulig med og som jeg har hatt veldig mye til felles med.. Føler ikke at jeg har det akkurat nå og savner den kontakten med noen..

Flere som føler det sånn iblant?

Hvis det er viktig for deg å dele dette med noen av dine nærmeste forstår jeg ikke hvorfor samboeren din sin preferanse for å vente skal gå foran. Det er mye mellom å annonsere det på instagram og å snakke fortrolig med noen få, liksom.

Første trimester er så ensomt, og den "regelen" om at man ikke skal snakke om det tror jeg er skikkelig hemmende for mange. Hva skal man snakke om hvis man ikke kan snakke om det som opptar en, liksom? Jeg merker i hvert fall selv at ingenting annet egentlig betyr noe for meg nå.

Jeg har senket terskelen for hvem som er "nære nok" til å få vite det denne gangen. Forteller det ikke til alle, men deler det med dem jeg møter der det er naturlig. kanskje du kan åpne deg for de to du skal møte, selvom du tenker at de kanskje ikke er sååå nære? Det er jo sånn man blir bestevenner - ved å dele av sine gleder og sorger og vise tillit til hverandre.