Flere som føler seg alene i forholdet i bekymringene frem til uke 12?

[*Håpefull*]

Det er nok ikke bare jeg her inne som er litt shaky og urolig for svangerskapet frem til uke 12. Er partneren deres imøtekommende og forståelsesfull i dette eller tar han litt lettere på det? Jeg ble ganske frustrert i går når jeg delte bekymringene mine og han svarte at " Ja men det er ikke verdens undergang, om det går gale nå så bare prøver vi igjen" Jeg har jo en tendens til å bekymre meg for ting, det er "stadig nye ting jeg bekymrer meg for" som han sa. Og den ser jeg, jeg har bekymret meg en del den siste tiden for ulike ting. Men det er frustrerende å ikke bli møtt i den "verden" jeg er i nå på en varm og forståelsesfull måte av han som står meg nærmest.

Hvordan er deres partner i denne perioden? Forståelsesfull eller litt mer som min mann?

 

[ims]

Så leit å høre Skjønner at du er skuffet.
Kjenner at jeg er roligere og tryggere nå enn i starten av første svangerskap heldigvis, men kjenner jo på en viss usikkerhet og bekymring for at alt skal gå bra og at lille er frisk osv. Samboeren her er ganske lik som meg på det jeg har skrevet ovenfor, men tror nok ikke han tenker så mye på det fordi det ikke er hans kropp som bærer lille.
Er ikke så gira på å snakke så mye med han om det heller, men det er mer fordi jeg føler jeg jinxer det ved å snakke for mye om det Men er ganske sikker på at jeg hadde fått støtte og trøst

 

[Sunshiine92]

Det er nok ikke bare jeg her inne som er litt shaky og urolig for svangerskapet frem til uke 12. Er partneren deres imøtekommende og forståelsesfull i dette eller tar han litt lettere på det? Jeg ble ganske frustrert i går når jeg delte bekymringene mine og han svarte at " Ja men det er ikke verdens undergang, om det går gale nå så bare prøver vi igjen" Jeg har jo en tendens til å bekymre meg for ting, det er "stadig nye ting jeg bekymrer meg for" som han sa. Og den ser jeg, jeg har bekymret meg en del den siste tiden for ulike ting. Men det er frustrerende å ikke bli møtt i den "verden" jeg er i nå på en varm og forståelsesfull måte av han som står meg nærmest.

Hvordan er deres partner i denne perioden? Forståelsesfull eller litt mer som min mann?

Min mann er nok litt sånn, det har han vært med de to andre også. Litt sånn at det er så lenge til, så han klarer liksom ikke å tenke så mye over alt som skjer. Jeg deler litt, men hører på han at det er liksom ikke så veldig interessant. Men sånn er han, når fødsel nærmer seg begynner han å stresse med alt rundt. Da plutselig skal alt være på stell tenker mange mannfolk er sånn, de kjenner ikke alt som vi kjenner. Kvalme, engeriløs og kroppen i endring.

 

[Moren]

Både jeg og samboeren er redd for spontanabort. Vi prater litt om det, men føler vi begge prøver å unngå å tenke på det. Er det noen som har tips på hvordan ikke uroe seg over det?

 

[Zonnestraaltje]

Jeg var nok langt mer bekymret for prøverørsbarnet mitt og førstemann, enn denne. Nå er jeg litt mer sånn "Det som skjer, det skjer. Jeg vil ikke miste, men det kom jo litt brått på uansett".

 

[Blomsterbed]

Prøver å distansere meg fra hele svangerskapet (utover det å henge her inne ), pga tidligere erfaringer. Tror kanskje det gjør meg litt flat i humøret for tiden. Prøvde å ta opp med mannen at jeg synes dette er litt vanskelig. Føler ikke jeg møtte så mye varme akkurat

 

[tolilla]

Det er nok ikke bare jeg her inne som er litt shaky og urolig for svangerskapet frem til uke 12. Er partneren deres imøtekommende og forståelsesfull i dette eller tar han litt lettere på det? Jeg ble ganske frustrert i går når jeg delte bekymringene mine og han svarte at " Ja men det er ikke verdens undergang, om det går gale nå så bare prøver vi igjen" Jeg har jo en tendens til å bekymre meg for ting, det er "stadig nye ting jeg bekymrer meg for" som han sa. Og den ser jeg, jeg har bekymret meg en del den siste tiden for ulike ting. Men det er frustrerende å ikke bli møtt i den "verden" jeg er i nå på en varm og forståelsesfull måte av han som står meg nærmest.

Hvordan er deres partner i denne perioden? Forståelsesfull eller litt mer som min mann?

Vil si at partner er støttende, men han klarer nok ikke å sette seg inn i alt jeg tenker uansett.. Jeg er ganske åpen om at ja, første sikkerhetssted var tul, så er det fosterdiagnostikk og etter det kan vi slippe jubelen løs.

Jeg synes det tidligere har hjulpet litt å dra ham med, vi leser ukentlige oppdateringer sammen, enten fra den svangerskapsboken eller fra app. Ofte ber jeg ham om å lese, for da vet jeg at han hører etter Kanskje det involverer ham litt mer til å kunne kjenne og føle litt han også?

 

[Mamima]

Min tar også litt "lett" på det. Det han sier selv er at det er vanskelig for han å sette seg inn i det når han ikke kjenner noe på kroppen selv.

(Utenom maset mitt om å hente ditt å gjøre datt å kjøre i butikken for ente gang, fordi NÅ, NÅ vet jeg helt sikkert hva jeg har lyst på som ikke gjør meg kvalm)

Han sier at når magen begynner å komme, å han han kjenne spark han også, så blir det brått mer ekte. Sånn har han vært med de to andre også, å jeg tenker det er helt greit.
Alle har sin prosess.

 

[Krølle88]

Min er nok litt som din mann. Samtidig som han holder litt igjen siden vi har mistet tidlig før. Han tar lett på det. Men igår hadde vi litt samtaler om fremtiden, navn osv. Men vi holder nok begge litt igjen frem til tidlig ul.

Jeg tenker at jeg kan ikke bruke unødvendig mye krefter på å bekymre meg. For det første er det ekstremt utmattende, og for det andre så kan jeg ikke kontrollere det som kroppen gjør. Hvis jeg mister nå blir det uendelig trist, men mest sannsynlig da er det ikke liv laga

Så nå blir det å dypdykke inn i juleforberedelser og andre ting. Så går tiden fortere frem mot uke 12

 

[Heidetermeg]

Min partner er støttende, og er god på å berolige meg, MEN han har litt tendenser til å ha «the secret»-tankegang og sier at vi skal ha positivt mindeset og at ham da har troa på at det går bra. Litt lett å få dårlig samvittighet de gangene jeg blir bekymra da, men heldigvis er vi gode på å snakke om det, og han stiller heldigvis opp når jeg sier at «det er ikke det jeg trenger å høre i dag». Så føler jeg heldigvis ikke det er noe utfordring. Men er tydelig at det ikke er like lett for han å føle på alt jeg føler på.

 

[Elefantmamma]

Her er det omvendt grunnen er nok at jeg er pesimist. Går det bra så bra det bra, og da blir jeg overlykkelig. Jeg er eldre og har barn fra før var kanskje litt ferdig, men dette er min bedre halvdel's første baby. Så tror nok det ekstra følsomt på grunn av det.
Jeg kjenner litt på at går det ikke bra, så blir det ikke å prøve flere gang. Det er en veldig kjip tanke så håper jo virkelig at dette går bra!

 

[Chevron]

Det er nok ikke bare jeg her inne som er litt shaky og urolig for svangerskapet frem til uke 12. Er partneren deres imøtekommende og forståelsesfull i dette eller tar han litt lettere på det? Jeg ble ganske frustrert i går når jeg delte bekymringene mine og han svarte at " Ja men det er ikke verdens undergang, om det går gale nå så bare prøver vi igjen" Jeg har jo en tendens til å bekymre meg for ting, det er "stadig nye ting jeg bekymrer meg for" som han sa. Og den ser jeg, jeg har bekymret meg en del den siste tiden for ulike ting. Men det er frustrerende å ikke bli møtt i den "verden" jeg er i nå på en varm og forståelsesfull måte av han som står meg nærmest.

Hvordan er deres partner i denne perioden? Forståelsesfull eller litt mer som min mann?

Derfor man har forumet

Neida, men det er nok en kjent følelse at man er litt alene om det. Tror ikke det er fordi de ikke vil, men at det blir for abstrakt å forholde seg til, kanskje.
Jeg skjønner det jo på en måte, for de kjenner ikke til noe av det fysiske, ingen symptomer, ingen sjekk av toalettpapir, ingen ansvar for å ta vare på kroppen/ta hensyn. Så tenker at om man får forståelse og lytting, så er det kanskje det beste man kan forvente

Jeg selv klarer ikke helt å forholde meg til det denne gang, ikke før uke 12 og etter første UL-kontroll hos lege. Så er nok kanskje den som ikke vil snakke for mye om det, bygge forventninger osv. Han tar nok mer lett på det, men respekterer mine behov denne gang. Glad for det Hjelper nok at vi har vært gjennom det før og vet hvor vi har hverandre

 

[Sjof]

Lite støtte å hente for bekymringene.

 

[Zonnestraaltje]

Her er det omvendt grunnen er nok at jeg er pesimist. Går det bra så bra det bra, og da blir jeg overlykkelig. Jeg er eldre og har barn fra før var kanskje litt ferdig, men dette er min bedre halvdel's første baby. Så tror nok det ekstra følsomt på grunn av det.
Jeg kjenner litt på at går det ikke bra, så blir det ikke å prøve flere gang. Det er en veldig kjip tanke så håper jo virkelig at dette går bra!

Er det du som ikke vil prøve igjen hvis det ikke går, eller ham?

 

[Elefantmamma]

Er det du som ikke vil prøve igjen hvis det ikke går, eller ham?

Det er nok meg. Kan nok bli overtalt men kjenner litt på det med alder. Skulle dette gå galt, må vi vente ca 1,5 år før neste prøving.

Men krysser fingrene for at det går bra, etter dagens ul sto alt perfekt til med frøet. Gleder meg såå til å bikke 12 uker og kan tenke fremover.

 

[Totoro]

Tror ikke han går rundt og er bekymret hele tiden, men det er egentlig ikke jeg heller. Men vi gleder oss begge veldig til de 12 ukene er overstått Var jo litt redd for at en spontanabort var i gang her om dagen, og da ble han også lei seg og var veldig forståelsesfull. Har aldri følt at han bryr seg mindre enn meg

 

[Fiiol]

Jeg er nok kanskje mest engstelig, jeg får jo stadige påminnelser, siden det er i min kropp det skjer. Men, jeg vet at alt er like krevende for ham også, når alt kommer til alt. Jeg er opptatt av at mannen skal anerkjennes for den belastningen det er for vår del (ivf, aborter, lang prøvetid, osv), for selv om sprøyter, smerter, osv., skjer med min kropp, er den psykiske belastningen over alle nederlag like vond for ham, som står og kanskje føler seg hjelpesløs på sidelinjen. Den fysiske belastningen er (for min del) ingenting, sammenlignet med den psykiske belastningen. Jeg merker at han også holder tilbake entusiasmen selv foreløpig. Senest i dag tok jeg opp tankene jeg har hatt om enda en ul rett før vi skal til jordmor for første gang i slutten av denne uken (har allerede hatt 2 ul), og da klarte vi å komme frem til at det er mer fornuftig å ta opp dette med ny ul så tidlig med jordmoren først og fremst. Her er det altså forståelse å hente, føler meg i det minste heldig, sånn sett.

Hva med å be mannen laste ned en av appene for å følge graviditeten? Eller? Da står det daglig info om alt som skjer, om engstelse og om hvordan det kan være for dere som par. Noen av appene henvender seg jo også til partneren.

 

[Sesamfrø93]

Har følt meg veldig alene med kvalme og dårlig form. men hadde en blødning i natt, og enda litt utpå dagen i dag. Ringte mannen i dag for å få han hjem fra øvelse siden jeg er alene med en unge, og trenger avlastning. Da ble han veldig bekymret og kom fort på banen, så det setter jeg pris på
Heldigvis hadde jeg time hos jordmor i dag, så hun sendte avgårde en henvisning til tidlig ul. Sa ikke til jm at jeg har bestilt privat til om ei uke, får heller avbestille den private hvis de kommer veldig nært i tid. Mannen ville også gjerne være med på UL. Vondt, men godt å kunne dele bekymringen

 

[*Maya*]

Føler meg absolutt ikke alene nå heldigvis. Med mine 3 store barn var jeg alene om stort sett alt da barnefar var mer opptatt av seg selv og sitt.

Denne gang venter jeg et veldig ønska barn med ny kjæreste og vi har det veldig bra sammen. Vi deler alt på godt og vondt og lytter og viser forståelse uansett. Alt fungerer veldig bra. Han er deltagende og viser at han bryr seg om hvordan jeg har det med bekymringer og dårlig form. Så denne gangen får jeg virkelig merke hvordan ting egentlig bør være for at jeg skal trives og ha det trygt

 

[*Håpefull*]

Tusen takk for så mange fine svar, det hjelper på å høre at det ikke bare er her det ikke kan forventes like mye støtte. Det er jo vi damene som kjenner det på kroppen og får kanskje sånn sett et litt annerledes forhold til dette Da skal jeg la mann være mann og godta at dette ofte kan være en noe mer emosjonelt ladet periode for oss kvinner enn mennene