Hei og kondolerer så masse for ditt tap
MA er utrolig tungt og vanskelig å komme seg igjennom og alle må vel på en måte finne sin egen vei ut av sorgen.
Jeg selv har hatt 3 MA etter hverandre og det kan se ut som om jeg nå går igjennom min 4.
Første ble oppdaget i uke 9, nummer 2 i uke 7 og nummer 3 i uke 10. Den siste hadde jeg ultralyd uke 7, 8,9 og da tilslutt 10 der hjertet hadde stoppet. Nå har jeg vært på ul i uke 6 og fosteret var lite og vi kunne ikke se noe hjerteslag. Jeg skal på ny ul på mandag for å se på nytt, men desverre så har jeg ikke trua på at det skal gå bra.
Siden jeg er så "hedlig" å være med i klubben vi som har mistet 3 gang på rad med samme mann, så fikk jeg videre utredning etter min tredje MA. Jeg rakk ikke å gjennomføre hysteroskopi før jeg ble gravid igjen nå, så den får jeg prøve å ta det nå om det ikke går veien denne gangen heller.
Men jeg har endometriose så jeg får Prednisolon for å lage bedre miljø i livmora. Endometriose kan lage betennelseslignende tilstander der og da er det vanskelig å føre frem en graviditet. Dette skal jeg da gå på til uke 10-12 i svangerskapet. I tillegg fikk jeg påvist faktor 5 leiden mutasjon under utredningen. Den kan gi større sjanse for blodpropp. Går derfor på blodfortynnende frem til 6 uker etter fødsel. I tillegg tar jeg progrestronstøtte til uke 10-12. Dette er i utgangspunktet ikke noe jeg mangler eller har lite produksjon av selv, men det skader ikke å ta det, og jeg har mye liggende etter IVF behandlinger jeg har gått igjennom. Tar da selvfølgelig en lavere dose nå som jeg har blitt spontant gravid.
Min 1,2 og nå muligens 4 MA har kommet etter spontane graviditeter. Den 3 var etter IVF behandling. Bortsett fra et foster som målte 6 dager for lite i forhold til hvor gammelt det egentlig var så så alt bra ut. Og det er nok derfor jeg tenker at denne graviditeten ikke kommer til å ende med baby.
Den første gangen jeg mistet var sjokket og fallhøyden stor. Den andre var jeg veldig reservert på mine følelser. Tanken lå hele tiden der at hvorfor skulle det gå bra denne gangen når det ikke gjorde det sist. Etter dette gikk jeg inn i en depresjon. Den var nok ikke bare på grunn av MA'ene da det også var mye annet i livet mitt som ikke var så bra. Når jeg ble gravid igjen (med IVF) var troen på at dette skulle gå bra der igjen. Og fallhøyden var like stor som første gang når vi mistet, men måten jeg håndterte situasjonen på hadde blitt bedre siden jeg hadde tillatt meg selv å kjenne glede over graviditeten. Denne gangen har jeg også følt glede og spenning. For meg så er det bedre å føle glede og vite at man kan komme seg opp igjen om man faller ned, enn å gå igjennom enda en graviditet med mørke tunge tanker. For uansett så blir utfallet det samme. Enten blir det baby, eller ikke. Veien dit vil jeg skal være fyllt med mest mulig glede.
Nå kan det jo se ut som om selv om jeg går på 3 forskjellige støttemedisiner så holder det ikke. Er ikke fosteret levedyktig så hjelper nok ikke noe uansett.
Min historie er jo så langt ikke med en positiv ende, men jeg liker å tenke på at en dag så kan den være det. Kanskje en dag så sitter jeg der med lillesøster eller lillebror i hendene og viser frem stolt til storebror.
La deg selv sørge over tapet, finn noen å snakke med. Noen som bare er god på å lytte. De trenger ikke å si så mye, bare være der og støtte.
Jeg skal ikke sitte her og påstå at jeg svever på skyer gjennom graviditetene. Jeg har mine gode dager og mine dårlige. Men jeg lar ikke frykten for å miste ta over tankene mine. Kommer de så stopp opp, gi deg selv 1 min til den tanken og gå videre. Finn noe du gleder deg over. Det kan være så enkelt som at du går deg en tur og får litt frisk luft.
Man kan uansett ikke kontrollere utfallet, men man kan gjøre det beste ut av den tiden man har som gravid. Gi deg selv ros i speilet for at du er en god mamma til barnet du bærer. Fordi du for eksempel har sluttet å snuse. Eller at du har drukket mye vann i løpet av dagen. Eller bare fordi du tok den en lur på sofaen når kroppen sa at nå er jeg trøtt og sliten, og trenger litt hvile for å gro lille spire der inne.
Det skader ikke å dra en tur til gyn og spørre om både progrestron og blodfortynnende som støttemedisin. Ikke sikkkert du får det, men da har du i alle fall spurt.
Håper dette kanskje var litt til hjelp for deg. Sender over masse gode tanker, en million klemmer og et ønske om at din drøm kommer til virkelighet
Har også samme termin bare 2 år senere, tilfeldigheter kan være ekle noen ganger. Kommer nok aldri ordentlig over å miste, men med tiden til hjelp og jobbe aktivt med å fylle livet med glede, flotte folk og ting som gir mening går det videre på et vis allikevel 