Flere gravide med spiseforstyrrelser?

S

Signe80

Blir kjent med forumet
Vel, vet ikke om jeg direkte har noen spiseforstyrrelse, fordi jeg ikke har fått noen diagnose. Men et anstregt forhold til mat, det har jeg.

Etter en lengre tid som meget slank, ser jeg at kiloene raser på etter at jeg har blitt gravid. Jeg VET jo grunnen til dette, men klarer ikke stoppe å spise. Jeg liker best å spise alene, og jeg spiser ikke fordi jeg er sulten.. Når jeg først har åpnet en pakke med kjeks, har jeg en trang til å spise opp hele pakken. Jeg tenker på mat så og si hele tiden. Tørr ikke veie meg, fordi jeg VET jeg har gått opp endel kilo. Jeg er ikke lengre 60 kilo, men klarer ikke face det.

Flere gravide her inne som har et anstrengt forhold til mat, eller som har en eller annen form for spiseforstyrrelser? Er det noe man bør ta opp med lege eller jordmor på kontrollene? Kjenner at dette går bare ikke så mye lengre. Utrolig slitsomt å ha et så angstrent forhold til mat...
 
Jeg har det helt motsatt, er sikker på at jeg har gått ned endel, klarer knapt å tenke på mat å sliter med å spise uten å brekke meg:( gjør nok ikkje så mye å gå ned et par kg siden jeg ikkje er så tynn denne gang, sist veide jeg 66 kg fra før jeg ble gravid til jeg var ca 6 måneder på vei, og det er jo ikkje heldig d hller, men så datt kiloene inn som regn, og endte opp på 120 kg før jeg fikk prinsen:( håper jeg klarer å styre meg denne gang... Er ikkje lett...
 
Må si jeg setter pris på å lese om akkurat dette problemet selv om jeg ikke sliter med dette selv. Jeg vil nok tro det beste er å snakke med lege/jordmor om saken...
 
Hei.

Da jeg var 12 år fikk jeg spiseforstyrrelse.
Sleit veldig med dette og ble ikke frisk før jeg ble gravid med sønnen min :)

Jeg har fremdeles et veldig anstrengt forhold til mat, men klarer å spise riktig :)

Du burde ta det opp med legen din, så er jeg sikker på at du får råd og tips.

Det er en kamp, og den er ikke lett å kjempe.
Lykke til :)
 
et veldig viktig tema du tar opp her - kjempe bra!!! *hurra for deg* 

Jeg mener absolutt du bør ta det opp med legen din og om du ønsker det (dette vil jeg anbefale deg;) å få henvisning til ernæringsveiledningstime! Der kan du få satt opp en plan og få masse tips og inspirasjon for deg og den lille spiren din. 

Ofte er problemet når man har et anstrengt forhold til mat at man ikke vet hva "normalen" er og man ender opp med for lite eller for mye og ofte litt feil tankegang! For å få rettet opp dette så er det masse hjelp å få av en ekspert på spiseforstyrrelser og mat, spesiellt når man har en spire som også fortjener sin del!! 

Jeg har selv hatt spiseforstyrrelser, da jeg var yngre vel å merke, men nå har jeg kommet til min "normal" som ikke er Ola Normanns "normalhet" - men min egen måte og takle mat på, og jeg fikk hjelp og det var absolutt en god investering!!! 

masse lykke til, jeg håper du forteller oss hvordan det går videre *klem*
 
Hei:) Dette hørtes akkurat som en beskrivelse av meg selv før jeg braste ut i spiseforstyrelse. Tenkte konstant på mat. Spiste til d var tomt lell om jeg var mett. Å spiste mye av alt vær gang jeg spiste. Har bestandig hadd slanking i tankene så tror d var d som drev meg mot konstante mat tanker som gjorde at jeg bare måtte spise. Tror nok du skall snakke med en lege om dette før det går vidre. For meg endte dette med at jeg nådde en vekt som jeg aldeles ikke trivdes med å havnet i anorexien. Sultet av meg rundt 15 kg før jeg sprakk å datt åver på bullimien. Klarte ikke å gå uten mat lengre. Var vandt med max to frukt eller to knekkebrø fordelt på en hel dag. Plutselig satt jeg me alt mulig av mat og snavvel å spiste til jeg ikke klarte å svelge mer. Så gikk jeg da på do. Det kom opp å samvittigheta ble bra igjen. Legen min henviste meg til psykolog som jeg gikk til behandling til. Han mente det var kommet så langt at jeg burde legges inn for å rette på matvanene, men d nektet jeg. Etter en god stund med medisin og psykolog begynte jeg å bli bedre:-D Sliter enda med mat. Tenker på d konstant. Er egentlig tilbake dit jeg var når jeg hadde det slik du forklarte, men er nå klar åver hva d gjør med meg. Har fortsatt perioder da jeg "renser kroppen"(oppkast) men d er nå max en til to gang i uka. Å d er veldig bra synes jeg. At d er såppas sjelden altså:) Ble kanskje litt mye dette men kjente meg så godt igjen i beskrivelsen din at jeg følte at jeg bare måtte fortelle deg min historie så du vet hvordan d kan gå om du ikke får hjelp fort nok. Prøvde å gjøre en lang historie kort så håper den ble forståelig:) Jeg har foresten en liten spire på ca 8 uker nå så er i stor kamp med meg selv for å klare å innse at jeg bare må gå opp i vekt.
 
Hei:) Dette hørtes akkurat som en beskrivelse av meg selv før jeg braste ut i spiseforstyrelse. Tenkte konstant på mat. Spiste til d var tomt lell om jeg var mett. Å spiste mye av alt vær gang jeg spiste. Har bestandig hadd slanking i tankene så tror d var d som drev meg mot konstante mat tanker som gjorde at jeg bare måtte spise. Tror nok du skall snakke med en lege om dette før det går vidre. For meg endte dette med at jeg nådde en vekt som jeg aldeles ikke trivdes med å havnet i anorexien. Sultet av meg rundt 15 kg før jeg sprakk å datt åver på bullimien. Klarte ikke å gå uten mat lengre. Var vandt med max to frukt eller to knekkebrø fordelt på en hel dag. Plutselig satt jeg me alt mulig av mat og snavvel å spiste til jeg ikke klarte å svelge mer. Så gikk jeg da på do. Det kom opp å samvittigheta ble bra igjen. Legen min henviste meg til psykolog som jeg gikk til behandling til. Han mente det var kommet så langt at jeg burde legges inn for å rette på matvanene, men d nektet jeg. Etter en god stund med medisin og psykolog begynte jeg å bli bedre:-D Sliter enda med mat. Tenker på d konstant. Er egentlig tilbake dit jeg var når jeg hadde det slik du forklarte, men er nå klar åver hva d gjør med meg. Har fortsatt perioder da jeg "renser kroppen"(oppkast) men d er nå max en til to gang i uka. Å d er veldig bra synes jeg. At d er såppas sjelden altså:) Ble kanskje litt mye dette men kjente meg så godt igjen i beskrivelsen din at jeg følte at jeg bare måtte fortelle deg min historie så du vet hvordan d kan gå om du ikke får hjelp fort nok. Prøvde å gjøre en lang historie kort så håper den ble forståelig:) Jeg har foresten en liten spire på ca 8 uker nå så er i stor kamp med meg selv for å klare å innse at jeg bare må gå opp i vekt.
 
Hei:) Dette hørtes akkurat som en beskrivelse av meg selv før jeg braste ut i spiseforstyrelse. Tenkte konstant på mat. Spiste til d var tomt lell om jeg var mett. Å spiste mye av alt vær gang jeg spiste. Har bestandig hadd slanking i tankene så tror d var d som drev meg mot konstante mat tanker som gjorde at jeg bare måtte spise. Tror nok du skall snakke med en lege om dette før det går vidre. For meg endte dette med at jeg nådde en vekt som jeg aldeles ikke trivdes med å havnet i anorexien. Sultet av meg rundt 15 kg før jeg sprakk å datt åver på bullimien. Klarte ikke å gå uten mat lengre. Var vandt med max to frukt eller to knekkebrø fordelt på en hel dag. Plutselig satt jeg me alt mulig av mat og snavvel å spiste til jeg ikke klarte å svelge mer. Så gikk jeg da på do. Det kom opp å samvittigheta ble bra igjen. Legen min henviste meg til psykolog som jeg gikk til behandling til. Han mente det var kommet så langt at jeg burde legges inn for å rette på matvanene, men d nektet jeg. Etter en god stund med medisin og psykolog begynte jeg å bli bedre:-D Sliter enda med mat. Tenker på d konstant. Er egentlig tilbake dit jeg var når jeg hadde det slik du forklarte, men er nå klar åver hva d gjør med meg. Har fortsatt perioder da jeg "renser kroppen"(oppkast) men d er nå max en til to gang i uka. Å d er veldig bra synes jeg. At d er såppas sjelden altså:) Ble kanskje litt mye dette men kjente meg så godt igjen i beskrivelsen din at jeg følte at jeg bare måtte fortelle deg min historie så du vet hvordan d kan gå om du ikke får hjelp fort nok. Prøvde å gjøre en lang historie kort så håper den ble forståelig:) Jeg har foresten en liten spire på ca 8 uker nå så er i stor kamp med meg selv for å klare å innse at jeg bare må gå opp i vekt.
 
Jeg har slitt med spiseforstyrrelser i 10 år, vært innlagt flere ganger:/Både anoreksia og bulimi. Går bra i perioder, så kan det plutselig eksplodere, men prøver å spise sundt og variert for den lille i magen er viktigere enn antall kilo jeg går opp eller ned disse måndene, men tenker veldig mye på kropp og vekt.
Gikk kun opp 2 kilo men forrige man:/ jordmor var ikke særlig bekymret så lenge vekta mi var stabil. Fikk dårlig samvitighet for den lille i magen da, men han var frisk og fin 3100 gram :)
Kan jo være lurt og prate med jordmor om det , det skal jeg gjøre :)
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp