Jeg hadde vel ca 8 anfall over en tremånedersperiode, og fikk påvist gallestein og gallestase - så det var ingen tvil om hva smertene skyldtes.
Legen jeg gikk til var av den oppfatning at gallesten var en "Gammelmannssykdom" og at det sikkert ikke var det jeg hadde - men han fikk ete i seg de ordene igjen, ja [;)] Jeg har jo i etterkant skjønt at det er en veldig vanlig lidelse blandt kvinner som har født barn! Selv hadde jeg fått påvist gallesten ved en ultralydundersøkelse for noe annet noen år tidligere, men fikk ikke symptomer før datteren min var ca tre måneder gammel.
På et tidspunkt ble jeg sendt til akutten for utredning, selv om jeg ikke hadde anfall akkurat da. Og etter maaaaange timer på venterommet der, møte jeg en fantastisk overlege som godt forsto at situasjonen var uholdbar for meg. Anfallene var ille, men det var enda verre å være så utrolig redd for å FÅ anfall hele tiden. Jeg gikk rundt med Voltaren sikkpiller i veska overalt, hadde alltid telefonen med meg, og planla bestandig hvem jeg kunne ringe for å ta seg av datteren min dersom jeg plutselig skulle få et nytt anfall. Overlegen på akutten mente at dette var grunn god nok til å fjerne den galleblæra - fjerning bare av steinene har lite for seg, sa hun, fordi kroppen bare lager nye allikevel.
Så hun henviste meg til operasjon. Jeg ble operert fem måneder senere (kunne fått det før, men det ble for vanskelig med liten baby og operasjon ved et annet sykehus enn mitt lokale).
Operasjonen besto av kikkhullskirurgi, og ble utført på dagklinikken. Jeg kom altså inn om morgenen, og dro hjem litt utpå ettermiddagen. På grunn av at noen av gallesteinenen mine var så diiigre, ble det litt komplikasjoner da de skulle ha hele sulamitten ut av det lille hullet på magen min (galleblæra sprakk, og det rant galle ut i bukhulen min - ikke bra). Heldigvis ryddet de godt opp etter seg, og jeg fikk ingen komplikasjoner av det.
Jeg hadde noe luftsmerter i tre-fire dager, og smerter i operasjonssårene i ca en uke. Men jeg fikk gode smertestillende som jeg kunne ta selv om jeg ammet, så det gikk fint. Samboeren min måtte ta seg av all løfting og bæring av datteren vår den uka, inkludert legging, bleieskift og henting for nattamming etc. Han hadde heldigvis mulighet til å være hjemme da. Selv ble jeg sykemeldt fra mammapermisjonen, og tok igjen den uka som en ekstra permisjonsuke på slutten [:)]
Som jeg sa tidligere i tråden, har jeg ingen bivirkninger av den manglende galleblæra i dag - det er bare utrolig deilig å slippe å være redd for de skrekkelige anfallene!
Lykke til til alle dere som står i operasjonskø [:D]
