Fineste en fremmed har gjort for deg?

Det fineste en fremmed person har gjort for meg:

Jeg fikk hjelp av en fremmed til å komme meg ut av en veldig ubehagelig situasjonen på bussen.
Det var en mann som prøvde seg på meg på bussen. Han tok ikke nei som svar og var veldig aggressiv og innpåsliten. Personen som hjalp meg ut av situasjonen latet som han var en bekjent og han gikk av bussen med meg. Senere tok vi en annen buss og han fulgte meg hjem :)
 
hmhmhm.. må være folk som har spurt om de skal hjelpe meg med bagasjen fra togstasjonen og bort til bussstasjonen i oslo når de har sett jeg har skikkelig stresset alene med to unger vogn + mye bagasje.. men jeg er så beskjeden så takker alltid fint nei fordiom det hadde vært fint med litt hjelp da ;)
 
Tre gutter redder meg fra å bli angrepet av en flokk illsinte hunder i Thailand. Jeg var alene, og de kastet meg inn i tuk-tuken sin i fart. Så tok de meg med på stranda og gav meg en øl, og etterpå kjørte de meg til bungalowen min. Snille mennesker. :)
 
En mann ringte meg på mobilen og sa han hadde sett jeg hadde dratt fra lommeboka mi på en ubetjent bensinstasjon. Så kjørte han opp til der jeg bodde for å levere den. Syns det var veldig snilt :)

Men til og med enda snillere, fordi han/hun må ha brukt en del tid på dette: Jeg sendte dåpsinvitasjoner i posten, og av en eller annen grunn kom ikke den til tanta mi fram selv med riktig navn og adresse. Jeg hadde ikke skrevet returadresse, men allikevel kom den hjem til meg, hel og pen med åpen konvolutt. Så jeg antar postmannen/damen åpnet den, sjekker kirken og datoen, ringte kirken for å få mitt fulle navn, deretter søke opp adressen og så sende den tilbake til meg :)
 
Höggravid og handla på kiwi . Da var det en mann som hjalp Meg å bära ut påsarna å satte de i bilen min.
 
Drosjesjåføren som kjørte oss en av turene da vi skulle til føden, kom plutselig på døra med gave til babyen en ukes tid senere. :)
 
Vet ikke hva som var snillest:

Etter jeg hadde kommet hjem fra skolen ringte en dame og sa hun hadde funnet bankkortet mitt som jeg hadde mistet på bussholdeplassen. :)

Jeg hadde handlet med ettåringen og jeg stod og skulle ta han ut av handlevognen da en mann kom bort og spurte om jeg ville ha hjelp. Så han bar posene mine ut til bilen. :)
 
En gang jeg var litem fikk jeg voldsom mageknip når jeg skulle gå hjem fra skolen. Klarte såvidt å gå og en mann i bil stoppet opp å spurte om han skulle kjøre meg hjem. Jeg visste jo jeg burde si nei, men hadde så vondt at jeg ikke klarte å gå. Men mannen var bare uendlig snill og kjørte meg hjem. Jeg besvimte i det jeg kom inn ytterdøren....
Har mange episoder med snille mennesker på buss og annen transport, og de som har ringt meg når jeg rota bort lommebok eller tlf!
 
Det må ha vært da jeg skulle flytte, og en gruppe soldater kom forbi og bar flyttelasset for meg. Gikk mye fortere enn jeg hadde fryktet gitt. :p
 
Jeg hadde vært ute på byen, og mista siste bussen hjem. Hadde kun kontanter, da pengene på kontoen var overført til regningskontoen, og telefonen var tom for strøm. Hadde forøvrig akkurat nok til nattbussen. Etter 2,5 timer ut i kulda tok jeg mot til meg for å spørre en taxisjåfør hvor langt jeg kom for den summen jeg hadde. Han sa at det var ikke særlig langt, men han kunne kjøre meg hjem allikevel. Så en taxitur som normalt ville kostet opp mot 550kr, kjørte han meg helt til døra for 80kr. Var og er fortsatt evig takknemlig for den turen.
 
Første gangen jeg, pappa og broren min reiste til New York så hadde vi pakket klær for 3 uker, så kofferten min var tung.
Etter ett halvt døgn med reising så var jeg naturligvis trøtt og sliten og når vi skulle gå opp trappene etter metro'n så slet jeg med å få opp kofferten min og de bare gikk fra meg. Så kom det en fremmed mann springene ned trappa, så meg, sjekket klokka si og tok kofferten min og bar den opp trappen for meg og sprang ned trappene umiddelbart etterpå. Jeg var så utrolig takknemlig for det! Det var et fint første møte med New York :)
 
Leverte tilbake en telefon jeg hadde mistet!
 
Bilen min stoppet på vei til jobb, og jeg stod i veikanten og var stille fortvilet. Det stoppet en bil, en familiefar med to barn i baksetet. Han kjørte meg et godt stykke mot jobb, slik at det ble lett for meg å busse videre. Da jeg takket, svarte han Gud velsigne deg. Det var uventet, men kjentes godt. Selv om jeg ikke så meg som religiøs den gang.
 
Back
Topp