Er det bare meg som har hatt en fin barseltid hittil? Baby er nå straks 3 mnd og jeg syns disse månedene har gått overraskende fint. Baby sover godt og gråter lite, og generelt er det ikke noen store utfordringer. Men jeg tørr nesten ikke si det høyt, for når jeg snakker med andre mødre har de fleste store utfordringer med søvn, kolikk eller andre ting. Man hører jo gjerne som oftest om de som har det tøft, og de må jo få snakke om det. Men jeg føler nesten ikke jeg kan fortelle andre mødre om min barselperiode eller si at ting er litt slitsomt innimellom fordi andre har det mye verre, og da er det nesten litt flaut når jeg syns ting er slitsomt fordi våre utfordringer virker så små i forhold til andres.
Fin barseltid
- Trådstarter Gledesstråle
- Opprettet
Tjoheisann
Andre møte med forumet
Hei, jeg har barn nr 2. nå. Han har sovet mye bedre enn den første, jeg tror denne gangen så er han litt midt på treet og sånn som man kanskje forventer. Og det er jeg veldig glad for denne gangen. Med den første så gikk det litt opp, men mest ned med søvn. Det gikk et godt år før jeg ikke følte meg som en zombie mesteparten av tiden fordi han sov så korte økter på natta, særlig etter at jeg begynte å jobbe igjen.
Hvis du synes ting går bra og du koser deg med det lille barnet så er det kjempeflott og det synes jeg du skal kunne snakke om, men jeg anbefaler å være litt tilbakeholden med å dele hvor godt du sover. Jeg kan love deg at de foreldrene som sover dårlig er temmelig desperate og utkjørte. Det er en type sliten som jeg ikke har noe å sammenligne med og jeg var utrolig fortvila da det var værst. Da hadde det ikke vært gøy å sammenligne seg med de som det gikk mye lettere for. Men det som var en trøst var å få høre at det var andre som var i samme båt. Jeg tenker at det å dele om de gangene du er sliten ikke burde være noe problem. Det er ingen andre som kan vite akkurat hvordan du har det så hvis du sier at du er sliten så kommer du bare til å møte forståelse for det. Og det er ingen konkurranse der bare de som har det værst får lov å klage.
Hvis du synes ting går bra og du koser deg med det lille barnet så er det kjempeflott og det synes jeg du skal kunne snakke om, men jeg anbefaler å være litt tilbakeholden med å dele hvor godt du sover. Jeg kan love deg at de foreldrene som sover dårlig er temmelig desperate og utkjørte. Det er en type sliten som jeg ikke har noe å sammenligne med og jeg var utrolig fortvila da det var værst. Da hadde det ikke vært gøy å sammenligne seg med de som det gikk mye lettere for. Men det som var en trøst var å få høre at det var andre som var i samme båt. Jeg tenker at det å dele om de gangene du er sliten ikke burde være noe problem. Det er ingen andre som kan vite akkurat hvordan du har det så hvis du sier at du er sliten så kommer du bare til å møte forståelse for det. Og det er ingen konkurranse der bare de som har det værst får lov å klage.
Skjønner deg godt. 
Har mange i min barselgruppe som har det vanskelig med søvn, måltid, og generelt utbrenthet. Her har vi hatt fine og forutsigbare dager, og til og med klart å skape en nogenlunde rutine. Vi har jo og ett par ganger baby er misfornøyd, men ingenting utenom det vanlige. Tenker det må være lov å dele fine ting også, og at barseltiden ikke trenger å være en klagekonkurranse. Omring deg med folk du føler deg trygg med å dele ting med, og ikke føl skam/være redd for å si at du sover godt eller koser deg. Barseltiden er tøff, men det skal jo være fint og.
Har mange i min barselgruppe som har det vanskelig med søvn, måltid, og generelt utbrenthet. Her har vi hatt fine og forutsigbare dager, og til og med klart å skape en nogenlunde rutine. Vi har jo og ett par ganger baby er misfornøyd, men ingenting utenom det vanlige. Tenker det må være lov å dele fine ting også, og at barseltiden ikke trenger å være en klagekonkurranse. Omring deg med folk du føler deg trygg med å dele ting med, og ikke føl skam/være redd for å si at du sover godt eller koser deg. Barseltiden er tøff, men det skal jo være fint og. 
Enig! Nå er jo jeg en av de som hadde det tøft før fødselen pga samlivsbrudd, men jeg kan si at jeg har kost meg skikkelig i barseltiden og gjør det fortsatt. Makan til enkel unge skal man lete lenge etter.
vi har fått en god rutine på alt og han sover godt på natten. Er ikke redd for å si det heller 
Jeg kan forstå at man ikke trenger å gni det inn til de som sover lite, men samtidig så er det lov å si det og nyte at man har en enkel baby om det er rom for å klage så er det jammen rom for å si at ting er bra også. 
Keg vet ikke helt hvorfor man må snakke om at det er bra - sånn utover at det såklart er lov å si: jeg har hatt det veldig fint i denne første tida og er takknemmelig og glad for det. Men er det et stort behov for å utbrodere og få bekreftelse på at man har det bra fra de som omtrent holder på å ramle fra hverandre pga krevende babytid? Du kan jo si det til noen som ikke har det kjempetøft for eksempel.
Jeg hadde en enkel første baby, og jeg følte for det første at det ikke var noe problem å høre om hvor tøft de andre i barselgruppa hadde det. Også var det ikke noe stort behov for meg å fortelle om at jeg hadde en rolig og enkel baby. De spurte om han var rolig fordi han virket sånn, og jeg svarte gjerne at ja han er ganske rolig og jeg har vært veldig heldig der. Men jeg klarte hele veien å forstå at det var behov for mer tid i samtalene til de som såvidt hadde klart å komme seg ut døra og enten var eller nesten var blitt skikkelig deprimerte pga søvnmangel.
En rolig og glad baby kunne jeg dog godt snakke om sammen med de stolte besteforeldrene eller venninner som ikke var utbrent av søvndeprivajson for øyeblikket. Men jeg følte ikke at jeg måtte skjule at jeg koste meg i perm bare fordi jeg ikke utbroderte - skjønner ikke helt hvor denne nye «trenden» om at det tilsynelatende er synd på de som har en enkel babytid fordi de ikke føler det er like nødvendig eller «lov» å snakke kjempemasse om at man har fått det lett. Hvordan er det et problem? Jeg forstår det ikke
Nummer 2 her hadde kolikk, melkeproteinallergi, sov KUN i bæresele på dagtid de første 7 månedene, aldri på trilletur for hun bare skreik og sov knapt, skreik konstant i bilstolen og sov aldri, der, var våken 1-2 ganger i timen gjennom hele natta, ble fort overstimulert ute, likte seg ikke på kafé osv. jeg har aldri vært så på randen av sammenbrudd/i faktisk sammenbrudd noen gang. Jeg hadde det bare så innmari dårlig, parforholdet vårt var kjemperæva i denne perioden, 3-åringen vi hadde fra før hadde det heller ikke bra. Kunne vurdert vold om en person med kun ett barn hadde klagd over at det var så vondt å ikke føle aksept for å ha det enkelt i barseltida
Og da mener jeg ikke at det ikke er lov å si at man koser seg, såklart kan man vel si det, men jeg skjønner også spesielt godt hvorfor de som har det helt forjævlig slitsomt ikke klarer å respondere masse på det. Du skjønner det når du har vært i det selv, ass!
Det nye er jo å være krenka for alt mulig, i alle samfunnets laug - så nå er det krenkbart å ha sovebaby også. Det er ikke bare trådstarter altså, dette er noe jeg har sett flere tråder på og i andre fora
Man kan velge for seg selv om man synes noe er et reellt problem også ta det derfra om det må løses på noen måte. Jeg synes kanskje ikke dette er det verste man kan bli utsatt for.
Jeg hadde en enkel første baby, og jeg følte for det første at det ikke var noe problem å høre om hvor tøft de andre i barselgruppa hadde det. Også var det ikke noe stort behov for meg å fortelle om at jeg hadde en rolig og enkel baby. De spurte om han var rolig fordi han virket sånn, og jeg svarte gjerne at ja han er ganske rolig og jeg har vært veldig heldig der. Men jeg klarte hele veien å forstå at det var behov for mer tid i samtalene til de som såvidt hadde klart å komme seg ut døra og enten var eller nesten var blitt skikkelig deprimerte pga søvnmangel.
En rolig og glad baby kunne jeg dog godt snakke om sammen med de stolte besteforeldrene eller venninner som ikke var utbrent av søvndeprivajson for øyeblikket. Men jeg følte ikke at jeg måtte skjule at jeg koste meg i perm bare fordi jeg ikke utbroderte - skjønner ikke helt hvor denne nye «trenden» om at det tilsynelatende er synd på de som har en enkel babytid fordi de ikke føler det er like nødvendig eller «lov» å snakke kjempemasse om at man har fått det lett. Hvordan er det et problem? Jeg forstår det ikke
Nummer 2 her hadde kolikk, melkeproteinallergi, sov KUN i bæresele på dagtid de første 7 månedene, aldri på trilletur for hun bare skreik og sov knapt, skreik konstant i bilstolen og sov aldri, der, var våken 1-2 ganger i timen gjennom hele natta, ble fort overstimulert ute, likte seg ikke på kafé osv. jeg har aldri vært så på randen av sammenbrudd/i faktisk sammenbrudd noen gang. Jeg hadde det bare så innmari dårlig, parforholdet vårt var kjemperæva i denne perioden, 3-åringen vi hadde fra før hadde det heller ikke bra. Kunne vurdert vold om en person med kun ett barn hadde klagd over at det var så vondt å ikke føle aksept for å ha det enkelt i barseltida
Og da mener jeg ikke at det ikke er lov å si at man koser seg, såklart kan man vel si det, men jeg skjønner også spesielt godt hvorfor de som har det helt forjævlig slitsomt ikke klarer å respondere masse på det. Du skjønner det når du har vært i det selv, ass!
Det nye er jo å være krenka for alt mulig, i alle samfunnets laug - så nå er det krenkbart å ha sovebaby også. Det er ikke bare trådstarter altså, dette er noe jeg har sett flere tråder på og i andre fora
Man kan velge for seg selv om man synes noe er et reellt problem også ta det derfra om det må løses på noen måte. Jeg synes kanskje ikke dette er det verste man kan bli utsatt for.
Mulig jeg formulerte meg uklart, så vil bare understreke at jeg selvfølgelig ikke sitter og skryter til andre mødre med babyer som er mer urolig eller krevende enn min baby. Når disse forteller uttrykker jeg medfølelse, og dersom jeg blir spurt om f eks hvordan det går med søvn forteller jeg en veldig nedtonet versjon. Vi har hatt noen episoder med utrøstelig og intens gråt og søvnløs netter, så at det kan være tøft over tid har jeg enorm forståelse for.
Ellers mente jeg aldri med innlegget mitt å si at dette er vondt eller et problem, jeg bare luftet litt tanker. Også er det jo beklagelig at innlegget provoserte så mye at noen føler at de kunne utøvd vold mot meg
Ellers mente jeg aldri med innlegget mitt å si at dette er vondt eller et problem, jeg bare luftet litt tanker. Også er det jo beklagelig at innlegget provoserte så mye at noen føler at de kunne utøvd vold mot meg
Mulig jeg formulerte meg uklart, så vil bare understreke at jeg selvfølgelig ikke sitter og skryter til andre mødre med babyer som er mer urolig eller krevende enn min baby. Når disse forteller uttrykker jeg medfølelse, og dersom jeg blir spurt om f eks hvordan det går med søvn forteller jeg en veldig nedtonet versjon. Vi har hatt noen episoder med utrøstelig og intens gråt og søvnløs netter, så at det kan være tøft over tid har jeg enorm forståelse for.
Ellers mente jeg aldri med innlegget mitt å si at dette er vondt eller et problem, jeg bare luftet litt tanker. Også er det jo beklagelig at innlegget provoserte så mye at noen føler at de kunne utøvd vold mot meg
Haha DET var satt på spissen
humor kommer ikke så godt frem gjennom tekst.
Sniker. Tenker også at det kommer an på hvor mye man utbroderer om hvor fint man har det. Overfører man det til andre settinger så er det jo ganske åpenbart; har venninnen min kreft snakker jeg ikke om den gode helsen min til henne. Samtidig er det lov å si at det går fint når man blir spurt. Man trenger ikke dikte opp problemer liksom følelsen av takknemlighet for at det går så fint gjør nok at man kan ha behov for å dele de følelsene, men greit å velge hvem man gjør det til
følelsen av takknemlighet for at det går så fint gjør nok at man kan ha behov for å dele de følelsene, men greit å velge hvem man gjør det til Jeg må si meg litt enig med Veivalsa, jeg forstår ikke helt problemet .. kanskje var det ikke et problem du luftet egentlig, men det er flere og flere av disse innleggene om de som har det helt fint men som er litt opprørt over at det ikke anerkjennes nok? Eller snakkes for lite om. Både fra de som har en lett graviditet, lett fødsel, lett barseltid etc. Er det slitsomt for dere at flesteparten rundt dere har det tøft? 
Du sier du nesten blir flau over å ta opp dine «små» utfordringer, men det er jo din følelse Eller har du faktisk blitt shamet for det? Jeg tviler på at du blir avfeid dersom du forteller om utfordrende netter selvom de bare er et par av, så lenge du ikke skryter noe voldsomt eller minimaliserer de som strever. Jeg har lette barn som generelt er friske, sover, spiser, sosial og utvikler seg stort sett etter standarden.. men venninner og barselgruppemedlemmer som har det mer utfordrende lytter jo gjerne til meg når vi går gjennom utviklingstrinn og tenner osv. De vet jo mer enn noen andre hvordan det oppleves 
Så luft dine tanker, og ta vare på de rundt deg - plutselig er det omvendt.
Du sier du nesten blir flau over å ta opp dine «små» utfordringer, men det er jo din følelse
Eller har du faktisk blitt shamet for det? Jeg tviler på at du blir avfeid dersom du forteller om utfordrende netter selvom de bare er et par av, så lenge du ikke skryter noe voldsomt eller minimaliserer de som strever. Jeg har lette barn som generelt er friske, sover, spiser, sosial og utvikler seg stort sett etter standarden.. men venninner og barselgruppemedlemmer som har det mer utfordrende lytter jo gjerne til meg når vi går gjennom utviklingstrinn og tenner osv. De vet jo mer enn noen andre hvordan det oppleves Så luft dine tanker, og ta vare på de rundt deg - plutselig er det omvendt.
Jeg tror det er det samme som under svangerskapet - de som er i god form, godt humør og jobber 100 % fram til permisjonen har liksom ikke så mye mer å fortelle. Mens de som har mange plager nok har større behov for å utveksle erfaringer og fortelle for å få tips og råd, forståelse, trøst osv. Har man en baby som er harmonisk og rolig og som utvikler seg fint, så er det liksom ikke så mye å utbrodere på en måte. Så selv om man får inntrykk av at nesten alle har veldig tunge svangerskap, traumatiske fødsler og strevsom barseltid, så er det nok bare fordi de som har det tøft har større behov for å fortelle om det. Jeg har også fått en harmonisk og «enkel» baby, og har en fin barseltid. Selvfølgelig er det «lov» å fortelle om det! Det viktige tror jeg er at vi alle møter hverandre med empati, raushet og folkeskikk! For meg innebærer det blant annet å anerkjenne at vi er heldige som har det såpass enkelt, og at jeg ikke tar det som noen selvfølge eller tror at vi er særlig flinke foreldre - men at vi rett og slett har vært heldige. Og selvsagt å ikke gni det inn og utbrodere i det vide og det brede om vår rolige barseltid til de som ikke er like heldige. De har kanskje større behov for en god lytter!
Last edited:
Jeg er i permisjon med sovebaby nr 2, første permisjon ble ikke så hyggelig pga depresjon hos meg, men babyene mine sover visst mye og gråter lite 
