Fikk en trist nyhet i dag...

M

mammatilgutt

Elsker forumet
Trenger å lette hjerte litt... i dag fikk jeg vite at min "farmor"(mammaen til stefaren min) har fått alzheimer :'( heldigvis ble det oppdaget tidlig og har fått medisiner for å stagnere sykdommen.. men sitter jo her med masse tanker om hvordan dette kommer til å gå fremmover.. vil ho snart ikke huske oldebarnet sitt eller meg? :/ vet ikke hvordan jeg skal takle dette.. eller hvordan jeg skal fortelle guttungen det når den tiden kommer og ho ikke kjenner han igjen :'(
 
Sender deg og familien en god klem og mange varme tanker. Håper medisinen gjør slik det ikke blir verre!
 
Min oldemor var ganske borte på slutten, men det merkelig var at hu husket alle unntatt sin egen datter. Jeg husker hu godt og det at hu ikke skjønte hvem mormor var, men hvem mamma og jeg var. Helt merkelig for meg som liten, men de trengte ikke å forklare så mye. Bare at oldemor glemte mye og ansiktene til folk, så det var ikke sikkert at hu visste hvem vi var.
 
Så trist å høre :(
Ang spørsmålene dine så kan det være lurt å høre med helsepersonell der du bor om det fins en lokal støttegruppe eller lignende for pårørende hvor du og familien kan få svar og høre om andre i samme situasjon
 
Trist å høre. Min bestemor hadde alzheimer. Den var dessverre ganske aggressiv, men bestefar hadde henne hjemme så lenge han kunne.

Men søsteren til bestemor hadde det også. Hun levde med det i mange år, og hadde et greit minne i gode perioder.

Bra hun har fått diagnose så tidlig da, slik at medisinene kan virke på best mulig måte.
 
flere steder har de sånn pårørendeskole for pårørende til mennesker med demens, undersøk om det er noe slikt i nærheten.
Det er en ekkel sykdom... jeg har jobbet en del med demente og min bestefar hadde det. Min bestefar hadde noen klare øyeblikk gjennom hele sykdomforløpet som varte i 10 år eller noe sånt før han døde, men de øyeblikkene var nesten verre enn noe annet. Da visste han jo at han "tullet" mye. Han glemte alle inkl. min bestemor som han var gift med i 60- 70 år, MEN min far, deres 6 barn og attpåklatt husket han alltid :-)
 
Sender deg en klem <3 Ingen god nyhet å få :(
 
Uff det er trist..:( mange føler de "mister" familiemedlemmet når de ikle husker de mer..
 
Nei det var ikke noe gøy å høre.. var som å få et slag midt i trynet :(
Har mistet så mange familie medlemmer opp igjennom...
Farmor når jeg var 2 eller 4 år
Mormor når jeg var 6
Morfar når jeg var 9
En onkel når jeg var 12
En annen onkel når jeg var 16
Og en tante når jeg var 18 :( alle på mamma sin side bortsett fra farmor..
Så å få denne nyheten fikk meg til å føle at nå mister vi ho :( ho er jo bare 70 år så det er for tidlig.... alle jeg har mistet har vært under 75 år..
 
Alzheimers er en fæl sykdom ja, så det var trist å lese.
Det er mange som får gode år pga gode medisiner, men det er en dødelig sykdom, bare det at det kan ta mange år før det kommer så langt!
Dere kan jo gjøre det lettere for henne å huske ved å lage fine album med bilde av familiemedlemmer og skrive navn under bildene feks. :-)
 
Almyrida81 skrev:
Alzheimers er en fæl sykdom ja, så det var trist å lese.
Det er mange som får gode år pga gode medisiner, men det er en dødelig sykdom, bare det at det kan ta mange år før det kommer så langt!
Dere kan jo gjøre det lettere for henne å huske ved å lage fine album med bilde av familiemedlemmer og skrive navn under bildene feks. :-)
Klikk for å utvide …

Huff ja håper det hvertfall tar 10 år før det blir veldig ille!

God idé om å lage album, kanskje e skal ta å lage det til ho i bursdagsgave :)
 
Det er lite medisiner gjør egentlig. Mitt beste råd er å tilbringe mye tid med henne, og etterhvert som hukommelse og alt forsvinner så tenk at hun lever i nuet og gi henne gode øyeblikk selv om det er glemt kort tid etterpå. Det handler om at hun har fine stunder uansett der og da :) Det siste de glemmer er det de har kunnet lengst, ting de har lært og likt fra ung alder. Kos dere sammen den siste tiden, og for hennes del handler det i begynnelsen kanskje mye om å ikke føle seg "dum og surrete" så takhøyde for rare ting å gjøre å si er viktig. Skjønner det er vondt å vite at det går mot slutten - men det gjør det jo for alle, vi vet aldri hvor lenge noen har igjen. Klem ❤️
 
Uff, så trist. :(

En liten positiv ting er, en kollega av meg hadde en mor med alzheimers. Hun var aldri ensom, hun hadde alltid nettopp hatt besøk. De fleste hun nettopp hadde hatt besøk av er døde for mange år siden. Men bra for henne, sånn sett. Hehe. :)
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp