Majzan
Elsker forumet
Hei jenter..[:)]
Ja nå er jeg blitt mamma for en liten skjønnhet, som kom to uker før terminen. Det ble en jente slik jeg hadde trodd, og hun var 2590 gram og 48 cm lang. En ganske så liten tulle med andre ord. Det hele ble ganske kaotisk.... Fredag for en uke siden ble jeg lagt inn på sykehuset i hu og hast etter en kontroll hos legen. Proteinen i urinen var høy og blodtrykket det samme, og jeg var de siste dagene følt meg hoven i føttene og ansiktet. Det viste seg å være svangerskapsforgiftning, og jeg ble satt i gang.
Fødselen ble lang, kroppen min var ikke med på notene, og først halv fem natt til søndag var Lillemor ute. Det var likevel en fin fødsel, både jeg og Petter sitter igjen med en god opplevelse alt i alt.
Dag to kom den velkente baby blues, da jeg fikk tid til å reflektere over hele situasjonen med forgiftningen. Lillemor hadde vært kvalm, og gulpet opp fostervann, og ikke hadde hun vært interessert i puppen. Alt jeg ville var å få gi den lille kroppen hennes mat.. Tårene kom hver gang jeg så de tynne beina hennes. Jeg ble så fortvilet når jeg etter hvert forsto at forgiftningen nok hadde gjort at hun ble en del mindre enn gjennomsnittet. Jeg fikk en slik enorm skyldfølelse, følte at kroppen min ikke hadde strukket til. Kunne dette ha skadet henne? Hadde hun fått nok oksygen i magen?? Jeg var livredd og gråt og gråt. Jordmødre og barnepleiere trøstet meg så godt de kunne, flere av dem hadde hatt det samme selv og forsikret meg om at lillemor var helt frisk, bare lang og slank. De viste meg apgar-scoren hennes som var 10, og forsikret meg om at en baby som ikke hadde hatt nok surstoff i magen ikke ville fått den scoren.. Hele den natta var jeg likevel utrøstelig, alle følelsene etter sjokket med å bli satt i gang, og fødselen og det å være mor kom over meg som en tsunami. Etter hvert begynte hun å ta puppen fint, og mammahjertet mitt kom på bedringens vei.
Nå er disse tankene heldigvis borte, og i går kom vi hjem. Puppinga går veldig bra, og lillemor er nå tyngre enn da hun ble født.
Hjertet mitt er for evig knyttet til dette lille mennesket som har kommet inn i livet mitt. Jeg ante ikke hvor sterke følelser det å bli mor kan utløse. Er helt fortapt og forelsket, og noen ganger må jeg felle en tåre av glede.
Her er vi på sykehuset for noen dager siden:
Håper alt står bra til med dere, er en stund siden jeg har vært her nå...[:)]
Ja nå er jeg blitt mamma for en liten skjønnhet, som kom to uker før terminen. Det ble en jente slik jeg hadde trodd, og hun var 2590 gram og 48 cm lang. En ganske så liten tulle med andre ord. Det hele ble ganske kaotisk.... Fredag for en uke siden ble jeg lagt inn på sykehuset i hu og hast etter en kontroll hos legen. Proteinen i urinen var høy og blodtrykket det samme, og jeg var de siste dagene følt meg hoven i føttene og ansiktet. Det viste seg å være svangerskapsforgiftning, og jeg ble satt i gang.
Fødselen ble lang, kroppen min var ikke med på notene, og først halv fem natt til søndag var Lillemor ute. Det var likevel en fin fødsel, både jeg og Petter sitter igjen med en god opplevelse alt i alt.
Dag to kom den velkente baby blues, da jeg fikk tid til å reflektere over hele situasjonen med forgiftningen. Lillemor hadde vært kvalm, og gulpet opp fostervann, og ikke hadde hun vært interessert i puppen. Alt jeg ville var å få gi den lille kroppen hennes mat.. Tårene kom hver gang jeg så de tynne beina hennes. Jeg ble så fortvilet når jeg etter hvert forsto at forgiftningen nok hadde gjort at hun ble en del mindre enn gjennomsnittet. Jeg fikk en slik enorm skyldfølelse, følte at kroppen min ikke hadde strukket til. Kunne dette ha skadet henne? Hadde hun fått nok oksygen i magen?? Jeg var livredd og gråt og gråt. Jordmødre og barnepleiere trøstet meg så godt de kunne, flere av dem hadde hatt det samme selv og forsikret meg om at lillemor var helt frisk, bare lang og slank. De viste meg apgar-scoren hennes som var 10, og forsikret meg om at en baby som ikke hadde hatt nok surstoff i magen ikke ville fått den scoren.. Hele den natta var jeg likevel utrøstelig, alle følelsene etter sjokket med å bli satt i gang, og fødselen og det å være mor kom over meg som en tsunami. Etter hvert begynte hun å ta puppen fint, og mammahjertet mitt kom på bedringens vei.
Nå er disse tankene heldigvis borte, og i går kom vi hjem. Puppinga går veldig bra, og lillemor er nå tyngre enn da hun ble født.
Hjertet mitt er for evig knyttet til dette lille mennesket som har kommet inn i livet mitt. Jeg ante ikke hvor sterke følelser det å bli mor kan utløse. Er helt fortapt og forelsket, og noen ganger må jeg felle en tåre av glede.
Her er vi på sykehuset for noen dager siden:
Håper alt står bra til med dere, er en stund siden jeg har vært her nå...[:)]
