Jeg googlet meg i hjel i håp om å få kjønnet bekreftet. Jeg også var "innbarka guttemamma". Trodde ikke jeg hadde noe ønske om jente i meg, før jeg knakk sammen da usikkerheten etter UL tok meg. Det meste jeg fant i google, pekte mot jente som jordmor også trodde - deriblant samlede ben. Dette var/er falskt håp, for også gutter samler bena, men utfra hva jeg fant, så er det langt vanligere at jenter gjør det. Jeg leste meg også fram til at jenter har en rundere panneform enn gutter, men her spiller jo også genetikk en rolle. Et "feminint" hode i en familie, er kanskje maskulint i et annet. Uansett så foreslår jeg at du googler litt ekstra, gjerne på engelsk, mens du venter på evt. ny ultralyd. Jeg tok aldri ny ultralyd, så led meg igjennom det til de hentet henne ut. Jeg spurte så om det stemte at det var en jente, før jeg fikk se babyen.
Jeg kjenner litt igjen følelsene du beskriver, og jeg er litt sånn at kjønnet er en del av barnets identitet før fødsel. En av de få tingene man kan vite, og da ble det litt (overraskende) sårt for meg om det viste seg å være en gutt, når alle og jeg selv hadde følelsen av at jeg ventet jente. Jeg måtte være jentemamma litt før jeg klarte forstå og akseptere bakgrunnen for at jeg hadde kjent på en slags redsel under svangerskapet, på at det skulle være gutt nr. 3.
Håper dere får et tydelig svar snart
Jeg kommer sikkert ikke til p tro det før babyen er født uansett, men stoler veldig på legen vi skal hos i høstferien. 
