Smooch
Andre møte med forumet
Obs! Lang post, mye på hjertet.
Jeg har ikke mistet (enda), men det er stor fare for det pga livmorhalssvikt.
Jeg har hatt et ukomplisert svangerskap til nå. Men 16+0 begynner jeg å spotte brunt. Bestemmer meg for å se an. Det kommer ikke mye. Dagen etter spotter jeg igjen, men denne gangen med slim. Så kommer det noen brune slimklumper. Kontakter jordmor som sier hun ikke tror det er spontanabort, men hun skal henvise meg til sykehuset for ekstra sjekk. På kvelden 16+1 går jeg på toalettet igjen. Da kommer det ut friskt rødt blod med noen klumper. Jeg ringer rett til legevakta, og får kommer inn på sjekk på sykehuset.
Forventer at babyen er død, men neida, der er det liv som bare det!
Men glede blir raskt til redsel igjen når legen myser mot skjermen og sier at livmorhalsen ser kort ut. Hun henter en kollega, og de ser at livmorhalsen er VELDIG kort. Bare 12mm. Den har begynt å åpne seg innenfra, men er fremdeles lukket. Jeg har ikke hatt noen smerter og får lutinus og må ligge på observasjon. Neste dag 16+2 får jeg beskjed om at jeg skal få operert inn cerclage, et bånd som kan holde livmorhalsen på plass. Det er ingen garantier for at det går bra, men det er i realiteten min eneste mulighet for å ha noe som helst sjanse.
Operasjonen er vellykket, og kirurgen er veldig fornøyd med hvordan ting har gått. Jeg må ligge helt rolig noen dager. Livmorhalsen hadde åpnet seg enda mer før operasjonen, men jeg vet ikke hvor mye.
Nå ligger jeg her på sykehuset 16+4 etter noen intense dager. Og jeg aner ikke hva jeg skal føle eller tro. Jeg har lest en del om cerclage og hørt flere suksess-historier, men da er den enten satt inn før livmorhalsen sviktet eller 20+ uker ut i svangerskapet. Jeg føler prognosene mine er dårlige, fordi alt dette har skjedd så tidlig og fordi livmorhalsen allerede var så kort. Babyen er ikke levedyktig utenfor magen før tidligst om 8 uker, og aller helst mye lengre enn det. Det føles uendelig lenge til. Legene er ærlige på at dette kan gå galt. Men samtidig kan det gå bra. Forbereder meg på det verste.
Det er vanskelig og uvirkelig. Jeg må bare ligge her og vente. Det som er så kjipt er at jeg ellers er frisk, babyen i magen er frisk, det er bare den hersens livmorhalsen som ikke skjønner at det er altfor tidlig å åpne seg...
Dagens utblåsning
Jeg har ikke mistet (enda), men det er stor fare for det pga livmorhalssvikt.
Jeg har hatt et ukomplisert svangerskap til nå. Men 16+0 begynner jeg å spotte brunt. Bestemmer meg for å se an. Det kommer ikke mye. Dagen etter spotter jeg igjen, men denne gangen med slim. Så kommer det noen brune slimklumper. Kontakter jordmor som sier hun ikke tror det er spontanabort, men hun skal henvise meg til sykehuset for ekstra sjekk. På kvelden 16+1 går jeg på toalettet igjen. Da kommer det ut friskt rødt blod med noen klumper. Jeg ringer rett til legevakta, og får kommer inn på sjekk på sykehuset.
Forventer at babyen er død, men neida, der er det liv som bare det!
Men glede blir raskt til redsel igjen når legen myser mot skjermen og sier at livmorhalsen ser kort ut. Hun henter en kollega, og de ser at livmorhalsen er VELDIG kort. Bare 12mm. Den har begynt å åpne seg innenfra, men er fremdeles lukket. Jeg har ikke hatt noen smerter og får lutinus og må ligge på observasjon. Neste dag 16+2 får jeg beskjed om at jeg skal få operert inn cerclage, et bånd som kan holde livmorhalsen på plass. Det er ingen garantier for at det går bra, men det er i realiteten min eneste mulighet for å ha noe som helst sjanse.
Operasjonen er vellykket, og kirurgen er veldig fornøyd med hvordan ting har gått. Jeg må ligge helt rolig noen dager. Livmorhalsen hadde åpnet seg enda mer før operasjonen, men jeg vet ikke hvor mye.
Nå ligger jeg her på sykehuset 16+4 etter noen intense dager. Og jeg aner ikke hva jeg skal føle eller tro. Jeg har lest en del om cerclage og hørt flere suksess-historier, men da er den enten satt inn før livmorhalsen sviktet eller 20+ uker ut i svangerskapet. Jeg føler prognosene mine er dårlige, fordi alt dette har skjedd så tidlig og fordi livmorhalsen allerede var så kort. Babyen er ikke levedyktig utenfor magen før tidligst om 8 uker, og aller helst mye lengre enn det. Det føles uendelig lenge til. Legene er ærlige på at dette kan gå galt. Men samtidig kan det gå bra. Forbereder meg på det verste.
Det er vanskelig og uvirkelig. Jeg må bare ligge her og vente. Det som er så kjipt er at jeg ellers er frisk, babyen i magen er frisk, det er bare den hersens livmorhalsen som ikke skjønner at det er altfor tidlig å åpne seg...
Dagens utblåsning