Langt innlegg, men jeg håper noen orker å lese alt og gi meg noen tilbakemeldinger.
Sambo har 2 barn fra før, de er tenåringer, så det er lenge siden han har hatt småbarn. Helt siden vårt felles barn ble født har han sagt ting som "sånn var ikke mine barn" eller " vi hadde aldri det problemet med de to andre". Feks sier han at de to store sov natta gjennom uten problemer fra bare noen mnd gamle, mens jenta vår våkner mye og sliter med å sovne. Hun sliter mye med mareritt nå. Han mener det er unormalt, og at mye av det skyldes at hun sov på vårt rom til hun var rundt 10mnd. (Han mener hun hadde sovet mye bedre hvis vi la henne på eget rom tidligere, men jeg nektet fordi jeg nattammet, og det ga mye bedre søvn til både meg og jenta vår å ha henne i egen seng på vårt rom).
Han sier hun har mye mer energi enn de to andre barna hans. Det er i følge han også unormalt. Han sier stadig vekk at ho må ha ADHD. Jenta vår prater i ett kjør og elsker at det skjer noe. Han vil helst at ho skal få ha nettbrett hele tiden fordi da sitter ho rolig. Jeg blir sint og mener nettbrett er greit en gang i blant, og at det er helt normalt at en 2åring har mye energi. Jeg elsker at hun prater så mye! Hun ligger godt over gjennomsnittet for sin alder i språk.
De siste månedene har jenta vår vært en del trassig, noe jeg mener er helt normalt, men han mener er helt unormalt. Hans andre barn var nemlig aldri sånn. Jenta vår hyler og skriker når ho ikke får vilja si, ikke alltid, men stadig vekk. Ho går bananas når ho skal kle på seg, for ho hater klær. Da ender det også ofte i hyling og skriking. Jeg prøver å avlede henne og få fokus et annet sted. Han blir sur.
Er virkelig jenta vår så unormal?? Skal ikke 2åringer ha mye energi? Pleier ikke 2åringer å være litt trassige? Jeg begynner virkelig å lure når han hele tiden sier at alt er så unormalt! I mine øyne, og mine venninners, er jenta en helt normal og oppegående 2åring som bare sliter litt med å sove, og som har funnet sine egne meninger. I barnehagen får vi også bare positive tilbakemeldinger på henne. De sier hun er sta, og altså har klare meninger som hun holder hardt på, men at det bare kommer godt med, det er en bra ting.
Sambo har 2 barn fra før, de er tenåringer, så det er lenge siden han har hatt småbarn. Helt siden vårt felles barn ble født har han sagt ting som "sånn var ikke mine barn" eller " vi hadde aldri det problemet med de to andre". Feks sier han at de to store sov natta gjennom uten problemer fra bare noen mnd gamle, mens jenta vår våkner mye og sliter med å sovne. Hun sliter mye med mareritt nå. Han mener det er unormalt, og at mye av det skyldes at hun sov på vårt rom til hun var rundt 10mnd. (Han mener hun hadde sovet mye bedre hvis vi la henne på eget rom tidligere, men jeg nektet fordi jeg nattammet, og det ga mye bedre søvn til både meg og jenta vår å ha henne i egen seng på vårt rom).
Han sier hun har mye mer energi enn de to andre barna hans. Det er i følge han også unormalt. Han sier stadig vekk at ho må ha ADHD. Jenta vår prater i ett kjør og elsker at det skjer noe. Han vil helst at ho skal få ha nettbrett hele tiden fordi da sitter ho rolig. Jeg blir sint og mener nettbrett er greit en gang i blant, og at det er helt normalt at en 2åring har mye energi. Jeg elsker at hun prater så mye! Hun ligger godt over gjennomsnittet for sin alder i språk.
De siste månedene har jenta vår vært en del trassig, noe jeg mener er helt normalt, men han mener er helt unormalt. Hans andre barn var nemlig aldri sånn. Jenta vår hyler og skriker når ho ikke får vilja si, ikke alltid, men stadig vekk. Ho går bananas når ho skal kle på seg, for ho hater klær. Da ender det også ofte i hyling og skriking. Jeg prøver å avlede henne og få fokus et annet sted. Han blir sur.
Er virkelig jenta vår så unormal?? Skal ikke 2åringer ha mye energi? Pleier ikke 2åringer å være litt trassige? Jeg begynner virkelig å lure når han hele tiden sier at alt er så unormalt! I mine øyne, og mine venninners, er jenta en helt normal og oppegående 2åring som bare sliter litt med å sove, og som har funnet sine egne meninger. I barnehagen får vi også bare positive tilbakemeldinger på henne. De sier hun er sta, og altså har klare meninger som hun holder hardt på, men at det bare kommer godt med, det er en bra ting.