Far med på fødsel eller ikke?

[Sillynelly]

Vi begynte plutselig å snakke om hvor vidt far skal være med eller ikke opp. Termin i desember, så vi tar foreløpig ikke korona med i betraktningen.

Jeg er nokså privat av meg på enkelte ting, vil gjerne være alene når jeg er dårlig/har vondt og lignende. Alltid vært slik. Da vi prøvde med IVF foretrakk jeg å gjennomføre egguthentingene (som var svært smertefullt for meg) alene. Han ventet i stedet utenfor med boller, brus og moralsk støtte.

Derfor lurte han på om jeg egentlig ville ha med ham på fødsel. Og når jeg nå tenker på det er jeg også litt usikker!

Hvis han ønsker å være med, skal han naturligvis det, og jeg tror han vil håndtere det godt. Jeg ønsker ikke å ha med noen andre. Det blir enten han eller alene.

Men jeg vil gjerne høre deres erfaringer, og kanskje særlig dere som av eget ønske fødte alene. Noen har kanskje prøvd både det ene og det andre?

Håper ikke noen synes spørsmålet mitt er taktløst nå som mange ufrivillig må klare seg alene pga Korona. Skjønner at jeg spør om et luksusproblem .

 

[Veivalsa]

Ja, du kan jo bare sende han på gangen om du vil ha litt fred men ville definitivt la hn få være med på livets store øyeblikk når ungen kommer ut, altså.

Han kan være til støtte selv om han sitter i en stol og lar deg i fred også, kan hente et glass med saft eller noe slik. Dessuten kjenner han deg bedre og kan være din stemme til jordmor om du ikke klarer å snakke.

Ved forrige fødsel var det litt dramatikk på slutten og jeg fikk beskjed om at babyen ville bli tatt direkte til en barnelege, ikke på brystet mitt, men at far fikk bli med. Når far får bli med er det ikke like krise, men de vil undersøke baby asap. Jeg lå jo der og kunne ikke annet, så synes det var VELDIG fint at far ble med gutten vår på gangen mens legen undersøkte han, at han ikke ble sendt ut helt alene de kom inn sammen etter 3-4 min, og synes det er fint at far fikk denne spesielle muligheten til å være dne første av oss som fikk se og holde barnet vårt.

Så jeg synes du skal planlegge utfra at han er på sykehuset hele tiden, men at du kan sende han ut om du trenger å være alene. Han kan likevel komme inn til pressesfasen.
Erfaringsmessig er man gjerne så opptatt v smertene at man gir litt faen i hvem som er inne på rommet etterhvert. Var 2 jordmødre, en barnepleier og 3 leger oppi skrævet mitt ved forløsning og jeg kunne nesten ikke brydd meg mindre

Masse lykke til

 

[1zzyMarena]

Du gjør som du selv vil og kan ombestemme deg underveis Og det er kun du som bestemmer for det er du som skal gjøre den viktigste jobben. Trenger du å være privat så prioriterer du ditt ønske.

Jeg hadde med både mamma og mann på min fødsel (rett før corona ødela for mange). Underveis holdt jeg på å kaste ut mannen for han stressa meg sånn. Han sutra over at eldste var alene osv (eldste storkosa seg hos ei venninne og hadde det helt supert). Så jeg gav beskjed om at nå hadde han to valg, dra hjem med eldste eller konsentrere seg om meg og baby som var på vei. Jeg hadde ikke klart fødselen så bra om mannen hadde forsatte å stresse meg.

 

[1zzyMarena]

Erfaringsmessig er man gjerne så opptatt v smertene at man gir litt faen i hvem som er inne på rommet etterhvert. Var 2 jordmødre, en barnepleier og 3 leger oppi skrævet mitt ved forløsning og jeg kunne nesten ikke brydd meg mindre

Dette er fakta

Hadde samme samlingen med min første og ikke fått det med meg en gang. Min mor som fortalte hvor mange de var

 

[**POPPSI**]

Jeg har ikke født aleine, men jeg vurderte det litt ved første fødsel. Jeg var 20 år da, og mye virket skremmende og rart. Jeg var usikker på om jeg ville ha med mannen, jeg ville ikke ha babyen på brystet i det den var kommet ut, og jeg var bestemt på å gå ut i streik om noen andre menn (ansatte på sykehuset) nærmet seg meg
Jeg er ikke så glad i for mye dill dall når jeg er veldig dårlig eller har veldig vondt. Det endte med at mannen var med, og det gikk veldig greit. Han holdt seg stille i bakgrunnen, og assisterte meg når jeg trengte hjelp. Mye av tiden enset jeg ikke de rundt meg uansett. Han er veldig hensynsfull, så han oppførte seg akkurat slik jeg trengte så var glad han var med. Syns og han var god å ha under siste delen.. Det hadde heller ikke vært noe problem å sende han ut litt om man vil ha litt fred.. Babyen kom og rett på brystet når den kom ut, og da kunne jeg ikke forstå at jeg ikke hadde ønsket det på forhånd.. heldigvis ingen andre menn men på fødsel 2 var det derimot samboer pluss 2 ambulansemenn som fungerte som jordmødre

 

[Livvea]

Jeg er også litt privat av meg. Gruet meg til å være naken.
Jeg er også slik at jeg vil ha fred og trekker meg tilbake på et rom alene om jeg har vondt eller er lei meg. Orker ikke mye klemming og dilldall. Men jeg trenger støtte. Og synes det er godt når mannen kommer inn og bare gir meg en klem og trekker seg tilbake.

Da jeg fødte i mai fikk heldigvis mannen være med ( mtp. korona). Jeg ville heller ikke ha med noen andre om ikke han kunne være med.
Jeg visste at jeg kunne føde alene med jordmor, men det er mye støtte i mannens nærhet. Bare vite at han er der og at vi deler opplevelsen.

Så når fødsel kom:

naken? Brydde meg ikke, hadde for vondt til det. Og jordmor fikk det til å bli så trygt og naturlig.

Mannen: jeg så for meg å ha han ved min side, men ikke noe dilldall. Vi hadde ikke snakket om det, men vi kjenner hverandre.
Det endte med at han satt i en stol ved enden av badekaret, men han sa etterpå at han holdt seg unna for han følte at han hadde forstyrret meg hvis han hadde nærmet seg for å støtte meg fysisk. Han så at jeg jobbet selvstendig, sammen med jordmor.
Jeg var i min egen verden, en fødselsboble. Og jeg trengte ikke det fysiske, men jeg husker vi hadde blikkontakt noen ganger mellom riene. Det var mye støtte
Og etterpå, kunne vi snakke om fødselen og opplevelsene våre sammen. Det var fantastisk.

Det ville jeg ikke vært foruten.

Så kanskje om han blir med deg, men sitter for seg selv?
Eller som nevnt over, han kan jo bare trekke seg ut litt når du trenger det. Men likevel er han i umiddelbar nærhet om du trenger han.
Jeg tror det også viktig for han å delta på en eller annen måte, for hans del

 

[Sillynelly]

Tusen takk for så mange fine og balanserte svar! Erfaringene deres passer veldig godt med hvordan jeg ser for meg at jeg vil reagere.

Nå tror jeg vi går for at han er i nærheten, men at han ikke trenger å være 'oppi' meg. Det blir jo nesten som en gjensidig forventningsavklaring, som jeg tror er greit for han også. For jeg ser for meg at det ikke er bare bare for en mann å forsøke å være til nytte, men ikke i veien, i en slik situasjon heller! Tror jeg hadde freaka ut litt, hvis rollene var omvendt .

På denne måten får han også være med på opplevelsen, noe jeg er helt enig med dere i at han må få muligheten til

 

[Aaavinter]

Ja, du kan jo bare sende han på gangen om du vil ha litt fred men ville definitivt la hn få være med på livets store øyeblikk når ungen kommer ut, altså.

Han kan være til støtte selv om han sitter i en stol og lar deg i fred også, kan hente et glass med saft eller noe slik. Dessuten kjenner han deg bedre og kan være din stemme til jordmor om du ikke klarer å snakke.

Ved forrige fødsel var det litt dramatikk på slutten og jeg fikk beskjed om at babyen ville bli tatt direkte til en barnelege, ikke på brystet mitt, men at far fikk bli med. Når far får bli med er det ikke like krise, men de vil undersøke baby asap. Jeg lå jo der og kunne ikke annet, så synes det var VELDIG fint at far ble med gutten vår på gangen mens legen undersøkte han, at han ikke ble sendt ut helt alene de kom inn sammen etter 3-4 min, og synes det er fint at far fikk denne spesielle muligheten til å være dne første av oss som fikk se og holde barnet vårt.

Så jeg synes du skal planlegge utfra at han er på sykehuset hele tiden, men at du kan sende han ut om du trenger å være alene. Han kan likevel komme inn til pressesfasen.
Erfaringsmessig er man gjerne så opptatt v smertene at man gir litt faen i hvem som er inne på rommet etterhvert. Var 2 jordmødre, en barnepleier og 3 leger oppi skrævet mitt ved forløsning og jeg kunne nesten ikke brydd meg mindre

Masse lykke til

ja såå sant, hadde på forhånd tenkt at (skal ikke ha mer folk enn nødvendig og i alle fall ikke studenter!) men når det kom til stykket var det plutselig 3 stykker oppi der og med en søt sykepleier student som drømte om å bli jordmor som spurte så pent om å få bli med at jeg klarte ikke si nei kunne ikke brydd meg mindre!

Og gjett om studenten var storfornøyd når hun fekk klippe navlestrengen også, haha hun hadde kommet tilbake på fritiden bare for å få spørre om å være med på fødselen min å var helt i ekstase over å få bli med så glad jeg sa ja selv om det ikle var ønsket i forkant​

 

[SloppyJane]

Etter to fødsler med ulikt publikum vil jeg si at det er vanskelig å planlegge hva du vil tenke og føle under fødselen allerede nå
Med førstemann hadde jeg med meg mamma og en venninne. Enset dem til slutt ikke, kun under første del av fødselen. Da satt de i en krok og pratet litt. Jeg jobbet for meg selv. Jordmor fulgte mamma ut under pressriene for å skåne henne som hun sa. For meg hadde det ikke hatt noe å si
Med yngste var det mannen og meg. Vi hadde to og en halv hyggelige timer der jeg var høy på lystgass og fjerne tanker. Den siste halvtimen med pressing var det tre jordmødre der også. Jeg husker at hun ene kom inn og spurte om hun kunne observere da jeg skulle føde i vann. Min reaksjon var «the more, the merrier...»
Det hadde altså ikke spilt en trille om det var 1eller 10 som så på.
Mannen bisto med lystgass når jeg hadde behov for det og ellers forsvant jeg inn i meg selv når smertene var intense

det var meg da
Jeg ville tatt han med. Snakk om det på forhånd - han virker jo allerede veldig klar over dine følelser Og så avtaler dere bare at han og du underveis vurderer om han skal bli nær deg, i rommet eller på utsiden. Kanskje du hiver han ut med en gang eller kanskje du ikke en gang enser at han er der

 

[Aaavinter]

Tusen takk for så mange fine og balanserte svar! Erfaringene deres passer veldig godt med hvordan jeg ser for meg at jeg vil reagere.

Nå tror jeg vi går for at han er i nærheten, men at han ikke trenger å være 'oppi' meg. Det blir jo nesten som en gjensidig forventningsavklaring, som jeg tror er greit for han også. For jeg ser for meg at det ikke er bare bare for en mann å forsøke å være til nytte, men ikke i veien, i en slik situasjon heller! Tror jeg hadde freaka ut litt, hvis rollene var omvendt .

På denne måten får han også være med på opplevelsen, noe jeg er helt enig med dere i at han må få muligheten til

Jeg er litt som deg og dro alene på det meste ifm graviditeten, og liker ikke for mye berøring eller snakk når jeg har det vondt, trekker meg litt inn i meg selv. men akkurat fødselen ville jeg ikke vært han foruten, det var han som kjente meg best og i perioder hvor ting ble så intenst at jeg ikke klarte snakke så var det godt å ha han der som kunne formidle mine ønsker for meg, Han passet også på at jeg fikk i meg vann og litt fiberkjeks utover i fødselen. Han satt for det meste i en stol ved sidenav, og holdt hånden min når jeg trengte det, eller vare satt der bår jeg trengte å «være» litt for meg selv. Ville absolutt hatt han med og heller snakket litt om dette der i mellom i fokant.

jeg har ikke gjort ivf så vet ikke hvor smertefullt dette er men tenker at en slik prosedyre sikkert ikke helt kan sammenlignes med en fødsel. Jeg følte i alle fall behov for ekstra støtte under fødsel Enn jeg normalt sett trenger under heleprosedyrer etc, for det var besten som en vælge som vle kastet på meg og jeg havnet litt i en egen boble og «sleit» litt med å kommunisere med jordmødre men hadde en super opplevelse altså. Ønsker deg masse lykke til!

 

[Mammapanda]

Jeg har selv hatt to fødsler der jeg har vært veldig «avhengig» av mannen og ville hatt han så nært som mulig hele tiden. Å jeg er ikke den som vanligvis liker å bli dulla med når jeg har vondt.

Men kjenner de som er stikk motsatt, feks svigermor som ikke ville ha noen i nærheten av sykehuset å ikke en gang ga beskjed til mannen som var på jobb, fikk bare en nabo til å kjøre seg

Tenker at det er helt individuelt hva kvinner foretrekker, noen vil av forskjellige grunner være alene uten noen å det tenker jeg er helt greit, andre vil ikke ha noen inne mens det står på som verst å vil heller ha mannen i gangen i tilfelle de skulle ombestemme seg

 

[Stolt mamma]

Et lite tips er å snakke om hva du kunne ønske at mannen din gjør, og ikke gjør, under fødselen. Etter tre fødsler er min erfaring at menn fungerer best på fødestua med klart definerte oppgaver (så føler de seg til nytte og går ikke i veien). Vil du at han skal stryke på deg når du har vondt eller holde seg lang unna? Vil du at han skal ta tiden på riene? Ansvarlig for mat og væske inntak? Prate mye eller prate lite? Osv.....

for min del ville jeg at han skulle holde seg langt unna min kropp og generelt si minst mulig (jeg startet samtalene og ikke han). Vi hadde også snakket om et par ting som var viktig for meg å få formidlet under fødselen som han hjalp meg med å få formidlet.
Han stod også klar med vann/juice når jeg ba om det (og sørget for å be om påfyll når det nærmet seg tomt).
Vi hadde også en liten regel til slutt og det var at jeg kunne endre på alle fødsels avtaler ved behov uten noe spørsmål eller innvendinger fra min samboer.

 

[Tiriltoppen]

ja såå sant, hadde på forhånd tenkt at (skal ikke ha mer folk enn nødvendig og i alle fall ikke studenter!) men når det kom til stykket var det plutselig 3 stykker oppi der og med en søt sykepleier student som drømte om å bli jordmor som spurte så pent om å få bli med at jeg klarte ikke si nei kunne ikke brydd meg mindre!

Og gjett om studenten var storfornøyd når hun fekk klippe navlestrengen også, haha hun hadde kommet tilbake på fritiden bare for å få spørre om å være med på fødselen min å var helt i ekstase over å få bli med så glad jeg sa ja selv om det ikle var ønsket i forkant​

Ååh så herlig tenk deg det da, ho drømmer om å bli jordmor og vil bruke fritiden sin på å få være med på en fødsel! Så fint av deg å ta ho i mot på den måten
Er helt enig med deg, når man er i fødebobla spiller det ingen rolle hvem som er der. Fødte min nr 2 i går og det var en salig blanding av folk innom. Syns det var riktig så koselig jeg! Litt lystgassrus og godt humør så ble det skikkelig jentekveld

 

[Aaavinter]

Ååh så herlig tenk deg det da, ho drømmer om å bli jordmor og vil bruke fritiden sin på å få være med på en fødsel! Så fint av deg å ta ho i mot på den måten
Er helt enig med deg, når man er i fødebobla spiller det ingen rolle hvem som er der. Fødte min nr 2 i går og det var en salig blanding av folk innom. Syns det var riktig så koselig jeg! Litt lystgassrus og godt humør så ble det skikkelig jentekveld

Gratulerer med en ny liten skatt

 

[Tiriltoppen]

Gratulerer med en ny liten skatt

Tusen takk

 

[Eliz92]

Her fikk ikke far være med på fødsel denne gangen. Pga kornona nedstengning og far var ikke i form.mdet ente med at min mor kjørte meg.
I en normal situasjon ville jeg aldri valgt å ha noen andre enn min mann til stedet.det føltes alikevell godt å ha henne der. Litt trist at pappaen måtte vente 2 døgn med å se babyen vår. Savnet han ikke mens det holdt på. Hadde mer enn nok med meg selv. Fokuset var ikke et annet sted.
Under fødsel går det jo litt fra at man har litt intimsoner, til man gir blaffen i om man er naken for hele verden.. man bryr seg ikke om hvem som er tilstedet.
Under de fødslene min mann har vært med, så har han hentet drikke og holdt meg i hånden.
Ene gangen ble jeg drit sur på han.. han tok parti med jordmor og ba meg om å gjøre noe som jordmoren hadde sagt. Han prøvde så klart å hjelpe i situasjonen,men det var ikke mye til hjelp. Stort sett vært fint å ha han der. Nr 2 ble igangsatt så det var fint å ikke være lenge alene..

 

[Augustinaen]

Jeg liker meg også best alene når jeg har det vondt eller vanskelig. Mannen var likevel med på fødsel, men vi hadde ikke fysisk kontakt eller noe sørlig kommunikasjon i det hele tatt. Vi kjenner hverandre og han var forberedt på at jeg ikke er så mottakelig for trøst og fine ord i slike situasjoner. Gikk veldig greit

 

[Sillynelly]

Takk for flere gode svar. Men dette har gjort at nye spørsmål melder seg.

Jeg har forsøkt å finne litt lesestoff til gubben, om hva han kan forvente å se og oppleve under en fødsel. Men for å være helt ærlig, finner jeg mest artikler som formaner far om alt han skal og ikke skal gjøre under fødselen, og at han er der for mor. Greit nok det, altså, men hvis rollene var omvendt ville jeg følt meg ekstremt utrygg og usikker på hva jeg kunne bidra med, og forvente av syns- og sanseinntrykk. Vil tro fødselen i gitte situasjoner kan være vel så skremmende for far som for mor, i og med at det er så lite han kan gjøre. Leser at det ikke er bare kvinner som kan utvikle fødselsangst etter en tøff nedkomst

Er det noen av dere som kan peke meg i retning av godt og tryggende lesestoff for far, eller som vet om noen menn som har skrevet om sine erfaringer? Så har han sjans til å forberede seg litt mentalt.

 

[Aaavinter]

Takk for flere gode svar. Men dette har gjort at nye spørsmål melder seg.

Jeg har forsøkt å finne litt lesestoff til gubben, om hva han kan forvente å se og oppleve under en fødsel. Men for å være helt ærlig, finner jeg mest artikler som formaner far om alt han skal og ikke skal gjøre under fødselen, og at han er der for mor. Greit nok det, altså, men hvis rollene var omvendt ville jeg følt meg ekstremt utrygg og usikker på hva jeg kunne bidra med, og forvente av syns- og sanseinntrykk. Vil tro fødselen i gitte situasjoner kan være vel så skremmende for far som for mor, i og med at det er så lite han kan gjøre. Leser at det ikke er bare kvinner som kan utvikle fødselsangst etter en tøff nedkomst

Er det noen av dere som kan peke meg i retning av godt og tryggende lesestoff for far, eller som vet om noen menn som har skrevet om sine erfaringer? Så har han sjans til å forberede seg litt mentalt.

vi så noen episoder av fødeavdelingen/jordmødrene sammen;-) synes det hjalp oss litt for å få litt forventninger om hvordan det ca kunne se ut

 

[Veivalsa]

Takk for flere gode svar. Men dette har gjort at nye spørsmål melder seg.

Jeg har forsøkt å finne litt lesestoff til gubben, om hva han kan forvente å se og oppleve under en fødsel. Men for å være helt ærlig, finner jeg mest artikler som formaner far om alt han skal og ikke skal gjøre under fødselen, og at han er der for mor. Greit nok det, altså, men hvis rollene var omvendt ville jeg følt meg ekstremt utrygg og usikker på hva jeg kunne bidra med, og forvente av syns- og sanseinntrykk. Vil tro fødselen i gitte situasjoner kan være vel så skremmende for far som for mor, i og med at det er så lite han kan gjøre. Leser at det ikke er bare kvinner som kan utvikle fødselsangst etter en tøff nedkomst

Er det noen av dere som kan peke meg i retning av godt og tryggende lesestoff for far, eller som vet om noen menn som har skrevet om sine erfaringer? Så har han sjans til å forberede seg litt mentalt.

Mot slutten av svangerskapet kan man gjerne ta med far til jordmor på en time for å snakke om fødsel, far kan stille spørsmål osv.

Når det er sagt har min vært med på 2 fødsler uten noe info på forhånd og alt kjentes naturlig ut i øyeblikket likevel. Men tipset om å se noen fødeavdelingepisoder er godt synes jeg
"alt" mulig kan jo skje under en fødsel, så det er ikke så lett å forberede seg på akkurat hvordan ditt tilfelle vil være heller.

Jordmødre er også ofte flinke til å se og ta vare på far under fødsel, dersom det ser ut som at han trenger å sette seg ned litt