Fant ett fint dikt av Andrè Bjerke som jeg ville dele med dere..

Starlight Girl

Starlight Girl

Glad i forumet
DU SKAL VÆRE TRO

Men ikke mot noe menneske
som med gold grådighet
henger ved dine hender.

Ikke mot noe ideal
som svulmer i store bokstaver
uten å røre ved ditt hjerte.

Ikke mot noe bud
som gjør deg til en utlending
i ditt eget legeme.

Ikke mot noen drøm
du ikke selv har drømt.


Når var du tro?

Var du tro
når du knelte i skyggen
av andres avgudsbilder?

Var du tro
når din handling overdøvet
lyden av ditt eget hjerteslag?

Var du tro
når du ikke bedro
den du ikke elsket?

Var du tro
når din feighet forkledde seg
og kalte seg samvittighet?

Nei.

Men når det som rørte ved deg
gav tone
Når din egen puls
gav rytme til handling
Når du var ett med det
som sitret i deg
da var du tro!

André Bjerke
 
Det diktet er så nydelig!!
Andre Bjerke har utrolig mange fine dikt.... Måtte kjøpe meg diktsamlingen hans etter å ha lest et av hans dikt i Nemi.

Dette diktet synes jeg er et av hans beste:


Mesteren

Tider er gått over jorden
Slekter er sunket i kne
Men enda steiler i mørket
korsets gustne tre

Hvem skjønte hva mesteren mente?
Hvem er det som enda forstår
Ropet over en avgrunn
På nitten hundre år?

Gikk hans ensomme stemme
Menneskets øre forbi?
Kunne han tale til oss,
ville han kanskje si:

"Det går to veier på jorden, gledens og smertens vei.
Dere skal velge den første
Den andre valgte jeg.

Mange har gått den før meg.
Mange har segnet i stønn.
Jeg ville være den SISTE lidende menneskesønn.

Skapningens tidløse jammer
Skulle forløses i MEG.
Jeg ville rope til verden:
Gå ikke denne vei!

Følg ikke lidelsens linje gjennom din levende dag -.
Lær av min tornekrone!
Lær av mitt nederlag!

Enhver som går i mitt fotspor skal pinselens torner stikke.
Sandelig sier jeg eder:
Mennesker, følg meg ikke!

Slik som jeg levde livet,
skal det ikke leves.
Det er mitt eneste budskap,
Og alle har hørt det forgjeves!"
 
Synes dette diktet er fint jeg..
Er ikke av Andre Bjerke da, men ville dele det likevel =)


Margaret Skjelbred

Stien te verdens ende


Vi syns vi kunne se te verdens ende
og visste åssen åra ville bli
da livet pluts’lig svinga av fra veien
og tok en kronglete og ulendt sti.
Der stengte fjellet steilt på alle kantær.
Da sa du stille: ”Vi kan klatre vi.”
Vi følte kronglesti’n langs bratte stupet.
Og ingen av oss torde se i djupet.

Nå har vi føllt den bratte, trange stien
med stup på si’ene i mange år.
Det kan nok hende vi misunner andre
den strake landeveien der de går.
Det ser så lett ut, men en veit jo aldri,
og kronglestien har blitt veldig vår.
Det var den sti’n vi fikk, det hjælper ikke
å følge andres jevne vei med blikket.

Og vi har lært å ikke sture over
den rette veiens rike blomsterflor.
For det gror blomster også langs med sti’n vår,
og gleden over dem er like stor.
Ja, kanskje større, for de er så sjeldne,
en må se nøye for å se de gror.
De ligger ofte skjult blant vissne bla’er,
men duftær ekstra sterkt på fine da’er.

La gå at det kan komma vonde ti’er
da sti’n vår kjennas vanskelig og bratt.
Men den har lært oss at det vokser blomster
på både slåpetorn og nypekratt.
Og ingen ting i verden er så vakkert
som nyperoser i ei St. Hans natt.
Og når vi sitter sammen kan vi kjenne
at også vår sti når te verdens ende.
 
Utrolig flott dikt happygirl!!
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp