Kjære mamma,
Jeg er forvirret.
Jeg er vant til å sovne i dine myke, varme armer.
Hver kveld ligger jeg og koser meg helt inntil deg; så nær, at jeg kan høre hjerteslagene dine, så nær at jeg kan lukte den milde parfymen din.
Jeg ser inn i de vakre øynene dine, mens jeg forsiktig gi slipp og faller inn i søvn, trygg og sikker i din kjærlige omfavnelse. Når jeg våkner opp med en rumlende mage, kalde føtter, eller fordi jeg bare trenger å være nær deg, kommer du med en gang og jeg faller raskt tilbake i søvn.
Men den siste uken har vært annerledes.
Hver kveld den siste uken, har vært som dette:
Du la meg i sengen min og kysset meg god natt, slo av lysene og gikk.
Først ble jeg forvirret og lurte på hvor du var.
Så ble jeg redd, og jeg gråt og ropte på deg.
Jeg ropte og ropte på deg mamma, men du ville ikke komme!
Jeg var så lei meg, mamma. Jeg ville så gjerne at du skulle være hos meg.
Jeg har aldri kjent så sterke følelser før.
Hvor ble du av?
Til slutt kom du tilbake! Å, så glad og lettet jeg ble over at du kom tilbake! Jeg trodde du hadde forlatt meg for alltid!
Jeg løftet armene mine opp til deg, men du tok meg ikke opp.
Du så meg ikke engang i øynene.
Du la meg ned igjen med myke, varme armer, sa "shh..nå skal du sove" og så gikk du igjen.
Dette skjedde igjen og igjen. Jeg gråt og ropte på deg og etter en stund - lenger og lenger for hver gang - kom du tilbake, men du tok meg aldri opp.
Etter at jeg hadde grått lenge, måtte jeg slutte. Det verket i halsen min.
Hodet mitt dundret og den lille magen min rumlet.
Men det var i hjertet mitt det gjorde mest vondt.
Jeg kunne ikke forstå hvorfor du ikke ville komme.
Etter det virket som endeløse kvelder, jeg ga opp.
Du kommer ikke når jeg roper og gråter, og når du endelig kommer, vil du ikke engang se meg i øynene eller holde min lille ristende, hulkende kropp.
Gråten gjorde så vondt at jeg ikke kunne fortsette lenger.
Jeg klarer ikke å forstå det, mamma.
På dagtid, når jeg faller og slår hodet mitt, løfter du meg opp og kysser og blåser der det gjør vondt.
Hvis jeg er sulten, gi du meg mat.
Hvis jeg krabber bort til deg, for å sitte og kose med deg, leser du tankene mine og løfter meg opp og kysser hele det lille ansiktet mitt, mens du forteller meg hvor spesiell jeg er og hvor høyt du elsker meg.
Hvis jeg trenger deg, er du der for meg med en gang.
Men om kvelden når det er mørkt og stille, og nattlampen min kaster lange skygger på veggen min, da forsvinner du. Jeg kan se at du er trøtt, mamma, men jeg elsker deg så høyt. Jeg ville bare være nær deg.
Nå, når det er kveld, er jeg stille. Men jeg savner deg veldig.
Min lille skatt skal ikke grine i sengen sin.. det skal være en varm trygg plass. Jeg kjente tårene i øyekroken..av å lese denne.
Jeg er forvirret.
Jeg er vant til å sovne i dine myke, varme armer.
Hver kveld ligger jeg og koser meg helt inntil deg; så nær, at jeg kan høre hjerteslagene dine, så nær at jeg kan lukte den milde parfymen din.
Jeg ser inn i de vakre øynene dine, mens jeg forsiktig gi slipp og faller inn i søvn, trygg og sikker i din kjærlige omfavnelse. Når jeg våkner opp med en rumlende mage, kalde føtter, eller fordi jeg bare trenger å være nær deg, kommer du med en gang og jeg faller raskt tilbake i søvn.
Men den siste uken har vært annerledes.
Hver kveld den siste uken, har vært som dette:
Du la meg i sengen min og kysset meg god natt, slo av lysene og gikk.
Først ble jeg forvirret og lurte på hvor du var.
Så ble jeg redd, og jeg gråt og ropte på deg.
Jeg ropte og ropte på deg mamma, men du ville ikke komme!
Jeg var så lei meg, mamma. Jeg ville så gjerne at du skulle være hos meg.
Jeg har aldri kjent så sterke følelser før.
Hvor ble du av?
Til slutt kom du tilbake! Å, så glad og lettet jeg ble over at du kom tilbake! Jeg trodde du hadde forlatt meg for alltid!
Jeg løftet armene mine opp til deg, men du tok meg ikke opp.
Du så meg ikke engang i øynene.
Du la meg ned igjen med myke, varme armer, sa "shh..nå skal du sove" og så gikk du igjen.
Dette skjedde igjen og igjen. Jeg gråt og ropte på deg og etter en stund - lenger og lenger for hver gang - kom du tilbake, men du tok meg aldri opp.
Etter at jeg hadde grått lenge, måtte jeg slutte. Det verket i halsen min.
Hodet mitt dundret og den lille magen min rumlet.
Men det var i hjertet mitt det gjorde mest vondt.
Jeg kunne ikke forstå hvorfor du ikke ville komme.
Etter det virket som endeløse kvelder, jeg ga opp.
Du kommer ikke når jeg roper og gråter, og når du endelig kommer, vil du ikke engang se meg i øynene eller holde min lille ristende, hulkende kropp.
Gråten gjorde så vondt at jeg ikke kunne fortsette lenger.
Jeg klarer ikke å forstå det, mamma.
På dagtid, når jeg faller og slår hodet mitt, løfter du meg opp og kysser og blåser der det gjør vondt.
Hvis jeg er sulten, gi du meg mat.
Hvis jeg krabber bort til deg, for å sitte og kose med deg, leser du tankene mine og løfter meg opp og kysser hele det lille ansiktet mitt, mens du forteller meg hvor spesiell jeg er og hvor høyt du elsker meg.
Hvis jeg trenger deg, er du der for meg med en gang.
Men om kvelden når det er mørkt og stille, og nattlampen min kaster lange skygger på veggen min, da forsvinner du. Jeg kan se at du er trøtt, mamma, men jeg elsker deg så høyt. Jeg ville bare være nær deg.
Nå, når det er kveld, er jeg stille. Men jeg savner deg veldig.
Min lille skatt skal ikke grine i sengen sin.. det skal være en varm trygg plass. Jeg kjente tårene i øyekroken..av å lese denne.
må være sikker på å høre han 