MillaKaroline
Blir kjent med forumet
Har et familiedrama pågående som kunne toppet dramatikken i hotel Cæsar. Skal forsøke å forfatte meg i korthet.
Jeg og min mor har helt fram til jeg møtte mannen min for 11 år siden, hatt et nært og godt forhold. Da jeg traff han som senere skulle bli min mann, endret meg og min mors forhold seg. Hun var i motta jeg skulle gifte meg, og viste ingen glede eller støtte i forberedelsene til bryllupet. Dette var sårt for meg, og jeg forsto selv om hun aldri sa det direkte, at hun mislikte valg av ektefelle.
Nå 11 år senere er forholdet mellom meg og mamma på sitt værste. Hun respekterer fortsatt ikke at jeg lever mitt liv med egen familie. Jeg ble selv mamma for et år siden, og håpet jeg og mamma skulle komme nærmere hverandre. Det motsatte har heller skjedd. Vi bor ca. 4 timer med bil fra hverandre, og hun kommer aldri på besøk. Siden jeg fikk sønnen min har jeg vært hjemme 6-7 ganger. Jeg har uttalt at jeg blir såra over at hun aldri besøker oss. Dette avfeier hun og ler av det. Hun spiller på følelsene og samvittigheten min, og kan finne på å si: jeg t aldri se barnebarnet mitt jeg. Hun forventer at jeg skal komme til henne hver gang. Hun misliker sterkt at vi har hunder i familien. Det var også hundene som var gjenstand for vår siste konflikt. Hun er redd for at min sønn skal bli bitt når han begynner å lære seg å gå. Jeg sa til henne at jeg aldri går fra sønnen min alene med hundene, og at jeg selvsagt ikke stoler på dem uansett hvor snille de er. Hun fortsatte imidlertid å kverulere. Til slutt sa jeg bare at jeg ikke orket å diskutere mer. Det hjalp liksom ikke hva jeg enn sa til motmæle. I bunn og grunn føltes det som hun ikke stoler på min vurderingsevne som mamma. Og det sårer.
Det er som om hun misliker alt jeg foretar meg. Valg av mann, valg av måte å leve og bo på. Alt. Det er så mange episoder, og jeg har ikke plass eller ork til å skrive alt her. Jeg er 30 år, og det føles som min mor ikke har gitt slipp på meg enda. Som om jeg er et lite barn hun kan styre og påvirke. Da jeg og familien bestemte oss for å flytte nærmere hjembyen min, trodde jeg at mamma skulle bli glad. Isteden begynte hun å spørre hvorfor, om det var virkelig noe jeg ville. ( som om hun ikke stolte på at dette var en felles avgjørelse). Hun har ikke tilbudt seg å hjelpe til hverken med utvask eller flytting. Skulle ønske jeg visste hvorfor hun oppfører seg sånn mot meg. Det er ikke normalt at en mor skal være sånn. Isteden for å være en støtte, sårer hun meg gang på gang. Er det noen der ute som kjenner seg igjen?
