Førstegangs?

Terne

Terne

Rugeklar!!
*MIA*
Maiblomstene 2016
Novemberlykke 2018
Uæh, tenkte jeg 7. august. Det kom en klar strek nr. 2 på A1 testen. Har jo tatt noen av dem de siste årene - for sikkerhets skyld - men jeg har alltid med lettelse (og også litt skuffelse avhengig av hvor tankene har gått i de 5 min jeg venter) sett at testene var negative. Denne gangen var litt lite gjennomtenkt. Hadde kjøpt inn noen tester for å ha i bakhånd, planla å ta en test i mnd etter at vi giftet oss. Glemte det helt i juli, men så hadde vi jo bare vært "prøvere" i vel en mnd.
Det var en onsdag, skulle på besøk til nye jobben min dagen etterpå - første arbeidsdag var kommende mandag.

Shit! Dette passer dårlig, slo det meg et sekund før jeg ble bevegelig igjen og gikk inn på sengen til min ganske så ferske ektemann. Jeg er gravid! Utbryter jeg i vantro etter å ha ristet litt liv i ham.
Deretter fulgte noen dager og uker med veksling mellom panikk ("jeg må FØDE!") og litt sinne ("@#$%& det er urettferdig at jeg må gjøre all jobben!") og vantroisk glede ("jeg virker!"). Edit: og to testet til + et besøk hos legen for sikkerhets skyld...

Jeg grugleder meg. Gleder meg til å få treffe lille jenten min, som jeg uten å vite det har ventet i hele mitt liv på! Gruer meg til fødselen, og klarer vel ikke være en av disse som stråler ut sin gravide glede. For det å være gravid er ikke noe jeg gjør med glede, men den veien jeg må gå for å få det barnet vi har vært så klar for i så mange år!

Flere som skal bli mamma for første gang i april?
 
Venter min første 31.mars, men blir vel i april.

Jeg tok en test før jeg skulle på seinvakt 20.juli, jeg hadde hatt så vonde stikkninger ved høyre eggstokken.
Satt på toalettet på jobb og prøvde å tyde testen, men den viste ingenting. Så jeg tenkte ikke mer over det der og da. Jeg sjekka den til og med i pausen min bare for å være "sikker".
Den kvelden var sambo dratt på fest da jeg kom fra jobb, og jeg hadde tenkt å kaste testen. Kastet et siste blikk på den da jeg stod på badet, og da så jeg en utrolig svak strek.

Mye rare tanker som dukket opp i hodet mitt, men jeg følte ikke jeg kunne ringe typen da han var på fest og si jeg tror jeg er gravid :P Og testen var jo blitt positiv etter tidsfristen...
Det ble en søvnløs natt for min del! Hørte sambo kom hjem og la seg på gjesterommet siden jeg skulle på tidligvakt neste morgen. Følte jeg kunne ikke si det når han hadde drukket. Tok en ny test den morgenen som ble positiv. Det var en laaang dag på jobb :P

Viste testen til sambo da jeg kom hjem, som spurte meg hva den betydde. Ble litt småfrustrert "Hadde vel ikke vist den om den ikke betydde noe spesielt?!" :P

Jeg glemmer innimellom at jeg er gravid. Har pitteliten mage, og jeg har ingen tanker rundt å føde enda. Tror jeg har fortrengt det litt pga. hvordan fødslene til min mor og søster har vært... Jeg tenker at jeg kan ikke gå å grue meg til det pga. jeg vet ingenting om det eller hvordan det vil bli. Vil ikke skremme meg selv heller.
I tillegg føler jeg at jeg har en del plager, har vært mye kvalm, og med en gang kvalmen forsvant ble bekkenet tullet seg, hodepine, lav hB. Jeg gruer meg til å bli sykemeldt, det er det legen sa kom til å skje om jeg ble verre i bekkenet, noe jeg har blitt nå. Å være gravid ble veldig annerledes enn jeg hadde trodd på en måte.
Vil ikke fremstille meg som en "klager" nå, for jeg vet jeg har et godt svangerskap i forhold til mange andre!

Jeg prøver å være positivt og være glad for at jeg er frisk ellers, og gleder meg til å møte hun som sparker meg i blæra 20 ganger til dagen :P
 
Håper vi slipper sykemelding, i hvertfall 100%. Det høres så gørrkjedelig ut. Greit nok med noen dager el en uke, det er jo godt med en pust i bakken. Men å være helt ute av arbeidmiljøet, flere mnd før permisjon høres ikke noe kjekt ut. Syns så synd i dem som er så dårlige at de er sjukemelt i månedsvis.
 
Jeg blir også førstegangsmamma.
Først fikk jeg sjokk, og trengte 10 tester for å overbevises om at det virkelig skjedde.
Har ikke vært noen dans på roser å gå gravid her, så føler ikke akkurat at jeg har den berømte "gravidgløden".
Jeg gruer meg også veldig til fødselen. Kommer til å tilrettelegge så godt jeg kan for at det skal bli en så grei opplevelse som mulig. Mer kan jeg jo egentlig ikke gjøre.
Gleder meg bare til alt dette er over og jeg kan holde lille i armene mine. :)
 
Jeg er også førstegangs.
Tok en test pga PMS symptomer (trodde jeg) som jeg ikke pleide å ha. Testet etter at kom fra jobb. Knall positiv med en gang, selv om jeg ved første blikk tenkte "åh, den er negativ" og så gikk dt opp for meg at den var positiv. Ble kjempeglad!!!

Ang det å føde tenker jeg at jeg kan ikke annet enn å ta det som det kommer, når det kommer. Før det får jeg bruke energien min på dagen i dag. Denne strategien har fungert til nå. :)


Sent from my iPhone using BV Forum
 
Koselig at dere forteller en litt! Er jo ikke en selvfølge at man var glad for dette med en gang. For oss var det planlagt, bare ikke akkurat nå! (Regnet med det skulle ta et par mnd å få fulltreffer etter 7 år på pillen..). Så min negativitet initialt var vel pga jeg var litt uforberedt. Gleder meg ekstra mye nå som jeg vet at det kommer en liten jente (ikke pga kjønn, men pga hun får litt mer identitet)
 
jeg er også førstegangsgravid. Spiren er langt fra planlagt, men har vært ønsket i nærmere 10 år. Vært gjennom prøverør, og hormonkurer uten resultat. For akkurat 1 år siden holdt jeg på med medisiner for siste egguttak. Hadde uttak i begynnelsen av desember. Testdato var 2.juledag. Da testen var negativ, sa jeg til mannen at dette gjør jeg bare ikke en gang til.

Bestemte oss da egentlig for utenlandsadopsjon, tok kontakt med barnevernet lokalt for å få utarbeidet sosialrapport. Etter første møte, ble vi oppringt av leder av barnevernet, med forespørsel om å bli fosterforeldre for ett barn. Så vi dro oss ut av adopsjonskarusellen, og inn på fosterhjemstoget.

Overtok omsorg for ei lita prinsesse i juni. På hennes 1 årsdag, testet vi positivt. Jeg tok bilde av testen, og sendte det til mannen (han satt nede, med prinsessen. Jeg testa på kveldsurin). Han kom opp med jenta på armen, og hans første reaksjon var: "Hva har vi gjort galt denne gangen?".

Så nå har vi ei fosterprinsesse på 15 mnd, og en prins i magen! :)
 
Terne skrev:
Koselig at dere forteller en litt! Er jo ikke en selvfølge at man var glad for dette med en gang. For oss var det planlagt, bare ikke akkurat nå! (Regnet med det skulle ta et par mnd å få fulltreffer etter 7 år på pillen..). Så min negativitet initialt var vel pga jeg var litt uforberedt. Gleder meg ekstra mye nå som jeg vet at det kommer en liten jente (ikke pga kjønn, men pga hun får litt mer identitet)
Klikk for å utvide …

Akkurat samme som oss. Jeg var (er..) nyutdannet, og egentlig sluttet jeg på pillen pga. den begynte å klure med kroppen. Så vi var forsiktige i 6 mnd. og det gjekk fint. Den ene gangen vi ikke brydde oss med at det var rundt EL-tider satt den som et skudd... Hadde ikke trodd det skulle skje så snart, egentlig hadde vi tenkt å prøve nå rundt november!
 
Junelol skrev:
Akkurat samme som oss. Jeg var (er..) nyutdannet, og egentlig sluttet jeg på pillen pga. den begynte å klure med kroppen. Så vi var forsiktige i 6 mnd. og det gjekk fint. Den ene gangen vi ikke brydde oss med at det var rundt EL-tider satt den som et skudd... Hadde ikke trodd det skulle skje så snart, egentlig hadde vi tenkt å prøve nå rundt november!
Klikk for å utvide …

Samme her, hadde regnet med at det ville ta langt tid. Et forsøk tok det :o


Sent from my iPhone using BV Forum
 
Eg er også førstegangs gravid, og eg venter tvillinger ;)
Eg og min mann hadde prøvd i nesten 5 år før vi lyktes. Eg hadde store problemer med å tro på den positive testen. Reiste til lege og tok to hsg blodprøver, som begge viste at eg var gravid. Forstod jo da at eg måtte begynne å tro på det :P Bestilte tidlig ul uke 6, og da var det jo ganske tydelig når vi hørte to hjerter slå, og såg dei to små :D Det tok lang tid før eg og mannen min klarte å ta ordet "gravid" i munnen. Er no straks i uke 18, og vi er endelig begynt å faktisk snakke om det og glede oss ;) Det har vert noen rare måneder. Hender avogtil at eg faktisk glømmer at eg er gravid, det hele er bare heilt uvirkelig!!! :) No gleder vi oss til UL, der vi forhåpentligvis får vite begge kjønn, og då tenker eg at det blir enda meir ekte, og vi gleder oss enda meir ;)
 
Eg er også førstegangs gravid, og eg venter tvillinger ;)
Eg og min mann hadde prøvd i nesten 5 år før vi lyktes. Eg hadde store problemer med å tro på den positive testen. Reiste til lege og tok to hsg blodprøver, som begge viste at eg var gravid. Forstod jo da at eg måtte begynne å tro på det :P Bestilte tidlig ul uke 6, og da var det jo ganske tydelig når vi hørte to hjerter slå, og såg dei to små :D Det tok lang tid før eg og mannen min klarte å ta ordet "gravid" i munnen. Er no straks i uke 18, og vi er endelig begynt å faktisk snakke om det og glede oss ;) Det har vert noen rare måneder. Hender avogtil at eg faktisk glømmer at eg er gravid, det hele er bare heilt uvirkelig!!! :) No gleder vi oss til UL, der vi forhåpentligvis får vite begge kjønn, og då tenker eg at det blir enda meir ekte, og vi gleder oss enda meir ;)
 
Førstegangs her også! Ikke planlagt, eller i allefall ikke før om tre år... Vi trodde vi hadde vært forsiktige, men der tok vi nok grundig feil... :) første reaksjon var sjokk og vantro. Ingen heler i taket, for å si det sånn. Men som ukene gikk ble vi vant til tanken, og nå kjennes det helt fantastisk ut :) etter magen begynte å komme og vi kunne kjenne liv, har det blitt veldig ekte for oss. Vi gleder oss kjempemye og er veldig spente på ultralyd nå på torsdag! Jeg har vært veldig heldig og har ikke vært kvalm eller dårlig. Termin i midten av april tol en liten gutt eller jente :)
 
På dagen en måned etter vårt bryllup fikk jeg en positiv test:D:D:D

Må innrømme at jeg ikke så den var positiv før jeg viste den til en venninne og hu forklarte med STORE BOKSTAVER at joda, testen er positiv, etterslengt av en gratulerer. Gleden blei stor da mannen fikk høre om nyheten og enda større da vi passerte de tre første månedene.

Mannen har en sønn fra før som gleder seg til å få ett nytt søsken. Må innrømme at jeg smelter litt når lilleguttten kommer og stryker meg på magen og lurer på om det er greit om han ikke kan prate litt med babyen. Liten going er han.

Selve tanken på det å FØDE skremmer meg ikke. Er, og har vært lenge, innstilt på at dette er vi kvinner født til å gjøre. Er i den tro at kroppen veit best når alt kommer til alt, så lenge en husker å puste og ikke la panikken få herske som den vil. Sikkert lett for en som aldri har født før å bare sitte å si dette, men skal i alle fall prøve så godt jeg kan å puste meg gjennom smerten slik så mange har gjort både før og etter meg;)
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp