Følsomt tema - Følelser når man mister tidlig

[Annemor93]

Hei dere

Jeg tok meg selv i en lang tanke over å ha mistet i uke 7 for noen år siden.

Det er jo mye følelser rundt det å miste tidlig. Enda vondere kan det være dersom man ikke får støtte eller helt forståelse fra utenforstående over sorgen ettersom det skjedde før det ble <<noe ordentlig>> eller <<det var ikke noe du kunne gjort uansett>>

Noen bærer dette lille arret på hjertet lenge om ikke hele livet til en viss grad mens andre kvinner kanskje ikke kjenner det like dypt ettersom tiden går.

Hva tenker/føler dere?

 

[Putti2020]

Hei dere

Jeg tok meg selv i en lang tanke over å ha mistet i uke 7 for noen år siden.

Det er jo mye følelser rundt det å miste tidlig. Enda vondere kan det være dersom man ikke får støtte eller helt forståelse fra utenforstående over sorgen ettersom det skjedde før det ble <<noe ordentlig>> eller <<det var ikke noe du kunne gjort uansett>>

Noen bærer dette lille arret på hjertet lenge om ikke hele livet til en viss grad mens andre kvinner kanskje ikke kjenner det like dypt ettersom tiden går.

Hva tenker/føler dere?

Jeg mistet i uke 9 for litt under 2 måneder siden. Ingen visste at jeg var gravid på det tidspunktet, kun samboeren såklart. Jeg valgte å fortelle alle de nærmeste om hva som hadde skjedd da jeg mistet. Midt i koronastengt samfunn, ble det heldigvis på meldinger/sms, for jeg var virkelig ikke klar til å si ordene med egen stemme. Min første reaksjon i forhold til jobb var å fortelle det til sjefen, men be henne juge og si at det var noe annet med meg. Ombestemte meg dagen etter, og er glad for det! Jeg fikk SÅ mange støttende meldinger fra kollegaer, venninner og familie. Der og da var det både godt, og helt jævlig, da jeg begynte å stortute for hver gode melding som kom.

Helt i startet ble det naturlig at folk spurte meg åssen det gikk når vi møttes. Og, jeg møtte jo strengt tatt ikke veldig mange i denne perioden, da man skulle holde seg hjemme.

Jeg har èn venninne jeg har snakket ordentlig om dette med, typ face to face samtale. Flere samtaler faktisk. Det er veldig godt å få snakket om, men det er klart at etterhvert som tiden går, blir samtalen mer ledet inn på hva jeg tenker videre, for nå er det jo prøving på gang igjen. Men, vi to snakker om det som skjedde når vi møtes.

Ingen andre tenker på det lenger. Føler jeg da hvertfall. Jeg vil jo ikke at folk skal gå å tenke på meg hele tiden, men likevel føler jeg det noen ganger som at det var noe som skjedde oss, men at det er glemt for omverdenen.

Jeg er ikke lei meg så ofte lenger, men tenker på det hver dag. Spesielt nå med ny prøveperiode. Jeg tenker på det som skulle vært, som f.eks at jeg skulle avsløre graviditeten rett etter min nieses dåp, tenker på hvor langt jeg skulle være på vei på 17.mai, hvordan sommeren ville bli som gravid, og at jeg skulle ha en baby til jul. Det er merkelig hvor mye man rekker å tenke på noen uker.

I går kom en ny tanke, og det var i forhold til legebesøk. Hvordan det for alltid vil være ført opp i papirene mine at jeg har flere graviditeter enn jeg har barn, uansett hvordan det går fremover...
Tenker nok mye på en ny graviditet, og hvordan det evt vil bli. Hadde faktisk en drøm en natt der jeg snakket med fastlegen min, som lovet at jeg kunne komme å snakke med han hver eneste morgen når jeg ble gravid igjen....

 

[VictoriaH]

Mistet tidlig, uke 5. Men det var et etterlengtet svangerskap og resultat av IVF forsøk. Følelser rundt selve spiren vi mistet var kanskje ikke så store, men sorgen over å bli tatt fra gleden over å endelig lykkes var enorm tung... Og den ga seg ikke før vi 9 måneder senere, på termindatoen og etter 2 nye ICSI forsøk, var gravid på nytt.

Jeg syns man skal få føle det man ønsker, enten om det er uke 5 eller 35. Omfanget av sorgen er nok annerledes, men man mister jo likevel noe man sårt har ventet på og en drøm.

 

[Lil-17]

Mistet i uke 9, uplanlagt gravid som 16 åring, men var svært ønsker og høyt elsket de få ukene jeg/vi visste om spiren.
Kan fortsatt gråte over den lille.. 10 år siden.

Mistet også en enegget tvilling i uke 6. Den andre som klarte seg er nå to år. Er ikke den samme sorgen, for jeg /vi trodde vi hadde mistet, og var helt knust. Hadde prøvd i 5 år +ivf og to innsett, men så dukket det opp et bankende hjerte halvannen uke etter blødningen, og da fikk vi vite om tvillingen vi hadde mistet. Var bare overlykkelig over at det var liv!

Har etter det fått et annet par eneggede tvillinger, og tar meg i å tenke at hun på 2 også skulle hatt en tvilling.. Og at det er synd hun ikke får oppleve tvilling-magien.

Tenker på spirene hver gang jeg ser stjerner på himmelen

Alle må få reagere som de selv føler for. Noen sørger lenge, andre ikke.
Er spiren etterlengtet/man har slitt lenge for å bli gravid vil jeg tro det er vondere å miste.. Men jeg er jo selv et eksempel på at det ikke nødvendigvis er sånn..

 

[Bkno3489271]

Mistet 3 ganger på under ett år. Uke 6, uke 8 og uke 9. Ingen vet om at vi har vært prøvere i snart 1,5 år og ingen vet derfor at vi har mistet utenom et par nære venninner. Det er fryktelig vondt og det har tatt bort hele gleden med å være gravid, for neste graviditet vil kun handle om frykten for å miste igjen blir så sjalu når venner og bekjente annonserer graviditeten sin. Og synes det er litt vondt å se at alle andre får det til. Selvom man ikke vet deres historie heller.. det er fint å ha slike som dere i dette forumet å snakke med ihvertfall

 

[SloppyJane]

Da jeg mistet i uke 9 den første gangen jeg ble gravid etter yngstemann var jeg knust. Jeg trodde ikke jeg kunne reise meg igjen. Å miste var en så fjern tanke og den drømmen om et barn var så sterk at den psykiske smerten ble sterkere enn den fysiske.
Det var vondt på en annen måte da vi mistet i uke 16, alle visste det og jeg måtte forholde meg til både mannens og ungenes sorg også, og da jeg mistet i uke 12 så orket jeg rett og slett ikke å tenke på det. Jeg hadde lyst å løpe ut av sykehuset og fortrenge alt. Jeg klarte ikke å forholde meg til det. Hadde nettopp kommet tilbake til jobb etter det andre tapet, ble gravid og så mistet igjen. Det var et nederlag.
Da jeg mistet 4 og 5 gangen var jeg innstilt på det fra starten og når ul i uke 7 var nedslående mtp fosterstørrelse og hjerteslag så var det igrunn bare å vente på smerten.
For meg har det ikke hatt noe å si hvor langt jeg har vært på vei. Det har bare vært mer ventet de to siste gangene og derfor litt mer forberedt. Har ikke orket å sørge over det. Det har tatt for mye av meg. Jeg hadde en tidlig sa før jeg fikk yngste også, og selv om det ikke var fysisk vondt så var det en hjertesmerte som jeg ikke har opplevd i andre situasjoner i livet. Du knytter deg til den lille bønna fra den er to streker.

 

[Skrapelodd]

Ja, det er vondere enn jeg trodde. Jeg fikk påvist MA i uke 11, for en uke siden. Jeg var veldig "forberedt", dvs bekymra for at det kunne skje, men gråter fortsatt mye hver dag. Har fått skikkelig støtte fra et par venninner, mens jeg tror mange ikke skjønner hvor vondt det faktisk er. "Så gikk det ikke som dere håpte" var en melding jeg fikk som skulle være trøstende, men den viser at det er så vanskelig å forstå den smerten over å miste.. også for meg har vært veldig forsiktig med å tenke på det som en baby/person, har konsekvent omtalt det som fosteret. Jeg tenker ikke på hvordan han/hun ville blitt, men vet at det kommer til å bli vondt å se en av mine beste venninner få mage, hun har termin 2 uker etter jeg hadde...

 

[Krepsen89]

Jeg mistet to ganger i uke 10 i 2018. Fikk en sønn på min tredje 2018-termin.
jeg bearbeidet aldri sorgen, for ja, det var en stor sorg. Da jeg fikk gutten min ble det lagt bort, men jeg tenkte fortsatt på de vi mistet.
Nå er jrg gravid igjen og det har blitt altoppslukende. Statistikken min på abort vs baby er 50/50, men jeg er livredd og er redd det skal skje igjen. Den psykiske påkjenningen det å miste var for meg har jeg IKKE glemt og jeg føler meg ikke klar til å måtte igjennom det igjen.

 

[Lilutta]

Mistet tvillinger i uke 12 i november i fjor. Tenker ofte på at jeg kunne vært nybakt tvillingmamma nå (hadde termin i mai), og de to frøene som ikke fikk bli kommer alltid til å være i hjertet mitt

 

[FruHåpefull82]

Mistet i uke 12 i februar, men fikk vite det allerede i uke 10. Det gjorde det på ingen måte lettere, og svangerskapet var veldig etterlengtet. Likevel var jeg ikke forberedt på hvor vanvittig vondt det skulle gjøre. Alt det fysiske som skjedde og utmattelsen etterpå var én ting. Men med hormoner og sorg og alt det ... Hjertet mitt revnet, rett og slett.
Jeg var åpen overfør de nærmeste, og er glad for det. Fikk utrolig mye støtte.
Nå gleder jeg meg over andre gravide, men jeg vet også at jeg skulle blitt mamma i begynnelsen av september ... Så når tiden kommer, da vil det smerte fortsatt.

Jeg savner mer åpenhet rundt dette i samfunnet. Det er noen som står fram i media, men fremdeles blir dette temaet snakket for lite om i det offentlige rom - synes jeg.

 

[Bøllefrøet]

Hei dere

Jeg tok meg selv i en lang tanke over å ha mistet i uke 7 for noen år siden.

Det er jo mye følelser rundt det å miste tidlig. Enda vondere kan det være dersom man ikke får støtte eller helt forståelse fra utenforstående over sorgen ettersom det skjedde før det ble <<noe ordentlig>> eller <<det var ikke noe du kunne gjort uansett>>

Noen bærer dette lille arret på hjertet lenge om ikke hele livet til en viss grad mens andre kvinner kanskje ikke kjenner det like dypt ettersom tiden går.

Hva tenker/føler dere?

Jeg skulle egentlig vært i uke 10 nå, men det blei oppdaga MA i uke 8(de sa uke 7, men var nok det at embryoet/fosteret var for lite i forhold til det det skulle vært)
Jeg trodde jeg skulle ta det bedre enn det jeg gjorde, fordi jeg hele tiden prøvde å distansere meg fra det - i et håp om å ikke bli så lei meg hvis det gikk galt.
Men det hjalp ikke, jeg var helt knust. Nå er det noen dager siden jeg gråt sist, så det går framover!
Det går jo i mye av: Da var det ikke meninga, det var nok alvorlige defekter, prøve igjen, det er sånn som skjer, detta skjer mange,Jeg mista også før jeg fikk alle ungene mine, det er værre jo lengre ut du kommer(det er det nok også, kan ikke forestille meg hvor vondt der når det faktisk har blitt en baby) osvosv...

Jeg sier det også selv, og jeg mener det jo å. Men syntes jo uansett hvordan jeg vrir og vender på det at det er vondt når jeg tenker på at jeg nærma meg «målstreken» og skulle på tidlig ultralyd, at magen skulle begynne å vokse og at jeg slapp å bry meg om den til vanlige utstående magen min i sommer. Og alle de tingene jeg sånn smått hadde begynt å se for meg.
Å jeg syntes det er rart å tenke på/si at «når jeg var gravid». Det føles så uvirkelig at jeg faktisk har vært det. Følte alt blei sletta i det jeg tok de første tablettene for å starte aborten.

Prøver å tenke at ja vel, vi kan bli gravide på egen hånd, men syns fortsatt at det er skummelt, om ikke skumlere enn da jeg først fant ut at jeg var gravid.


Det her blei langt, men har ikke delt alle de små tankene med noen. Har så vidt nevnt de for samboer, men selv om hvor mye han prøver og er lei seg, så blir det noe annet når man faktisk har hatt det i og kjent det på kroppen. Vi fortalte det jo ekstremt tidlig, både til familie og kollegaer, og angrer ikke et sekund! Ting hadde vært mye tyngre hvis ikke folk hadde visst hva vi gikk igjennom for øyeblikket
Så jeg er enig med fruhåpefull82, jeg savner mer åpenhet om temaet! Vi trenger flere som snakker åpent om det her!

 

[CSS]

Jeg ble overrasket over hvor ute av det jeg ble av å oppdage MA i uke 7. Jeg endte opp med å lyve til sjefen min og si jeg var i uke 13-14 fordi jeg reagerte så sterkt da jeg fortalte henne om det. Og da hun DA avfeide meg med «åja, men det var jo så tidlig at du fortsatt kunne tatt abort!» var jeg glad for at jeg ikke hadde sagt uke 7. Svangerskapet etter (som jeg er 27 uker på vei i) startet veldig tøft. Jeg ble 70% sykemeldt av hensyn til det psykiske, og jeg roet meg først i uke 13-14. Da jeg var på ordinær ultralyd på termindatoen for forrige svangerskap følte jeg at jeg fikk en slags avslutning. At nå var det greit. Men jeg bærer fortsatt med meg sorgen over svangerskapet som ikke ble noe av. Når jeg snakker om det, får jeg bekreftet at mange andre har det på samme måte, selv om det var tidlig, selv om det er vanlig, selv om jeg har et barn fra før og venter et nytt nå, selv om ditt og selv om datt. Jeg forstår at det er verre å miste senere, og jeg sammenligner ikke feks dødfødselen til kollegaen min med min opplevelse, men det er og blir en sorg, sikkert ut livet. Sånn er det bare, for meg.

 

[Lykkekløver]

For en vond tråd å lese! Jeg kan ikke forestille meg hvordan det er å være iherdig prøver også miste det høyt etterlengtede barnet.

Jeg var pga omstendigheter nødt til å ta abort for mange år siden og det var forferdelig tungt. Ikke sammenlignbart med å ufrivillig miste, men for meg så var det grusomt og går imot det meste av moral og etikk for meg personlig. Når jeg ventet min første gutt i 2018 så hadde jeg en sorgperiode hvor jeg gråt og sørget over barnet jeg "valgte vekk" og ikke kunne ha. Dette har jeg ikke delt med noen andre enn min samboer og psykolog. I tillegg var det jo "fri vilje"; så jeg føler på en måte det ikke er like "lov" å føle tristhet over valget.
Jeg hadde også behov for oppfølging i ettertid.

Å si at "jaja, det var nå tidlig" har ingenting å si for det emosjonelle. Det er faktisk en baby som vokser inni der, og det å avfeie hormoner, ønsker og følelser slik er veldig lite empatisk.

Tenker at man skal få lov å sørge, og kanskje ta noen sykedager om man trenger det.