Føles ikke ekte ut

[Blueish]

Er idag 8+4 og har vært på TUL idag og sett at alt er bra og lever og er som det skal, allikevel føles det ikke ekte ut.

Denne graviditeten var en skikkelig overraskelse og jeg har slit en del med å la det synke inn.
Jeg har to barn fra før og når jeg fant ut om dem gikk jeg rett i mamma modus, og gledet meg masse fra så og si første øyeblikk. Denne gangen føler jeg at jeg gjør alt det jeg gjorde med de to andre men mer fordi jeg føler jeg må og bør ikke fordi jeg nødvendigvis vil.

Mamma, sjefene mine og ungene vet nå om babyen og jeg håpte det skulle gjøre det mer ekte men det gjør ikke det.

Jeg har glimt av å glede meg innimellom men det blir veldig overskygget av kvalme og slitenhet akkurat nå for tiden.


Er jeg helt alene om dette?

Dette blir bedre sant? Det ordner seg?

En dag av gangen osv ikke sant?

 

[Lilutta]

Kjenner på mye av det samme. Det er vanskelig å glede seg og se det positive når man er dårlig. Som du sier så overskygger det alt. Tror jeg sier til samboer omtrent daglig at jeg hater livet mitt, at jeg er lei, at jeg vil bli ferdig med dette osv. Og det er faktisk sånn jeg føler det store deler av tiden. Får noen lysglimt innimellom, men det er bare små solstråler gjennom tykke skyer på en måte.

Men jeg vet at det ikke betyr at jeg ikke er glad i den lille i magen. Det betyr ikke at jeg ikke bryr meg. Det betyr ikke at jeg ikke ønsker barnet. Det betyr bare at det er tøft å være gravid, og at det er tøft å være i dårlig form over lang tid.

Jeg vet at det blir bedre, gleden og de gode følelsene vil komme Kanskje bare ikke akkurat i dag, og kanskje ikke i morgen heller. Men det kommer. Og det er ikke noe å stresse med eller ha dårlig samvittighet over. Vi har mange mnd igjen på å bli vant til tanken om et barn (til). Det er lov å ha alle slags følelser, ikke bare de som er gode og bra og rosenrøde.

Stor klem til deg Dette går bra!

 

[Islay]

Kjenner på mye av det samme. Det er vanskelig å glede seg og se det positive når man er dårlig. Som du sier så overskygger det alt. Tror jeg sier til samboer omtrent daglig at jeg hater livet mitt, at jeg er lei, at jeg vil bli ferdig med dette osv. Og det er faktisk sånn jeg føler det store deler av tiden. Får noen lysglimt innimellom, men det er bare små solstråler gjennom tykke skyer på en måte.

Men jeg vet at det ikke betyr at jeg ikke er glad i den lille i magen. Det betyr ikke at jeg ikke bryr meg. Det betyr ikke at jeg ikke ønsker barnet. Det betyr bare at det er tøft å være gravid, og at det er tøft å være i dårlig form over lang tid.

Jeg vet at det blir bedre, gleden og de gode følelsene vil komme Kanskje bare ikke akkurat i dag, og kanskje ikke i morgen heller. Men det kommer. Og det er ikke noe å stresse med eller ha dårlig samvittighet over. Vi har mange mnd igjen på å bli vant til tanken om et barn (til). Det er lov å ha alle slags følelser, ikke bare de som er gode og bra og rosenrøde.

Stor klem til deg Dette går bra!

Det er ikke jeg som er trådstarter så innlegget ditt er ikke til meg, men dette var skikkelig godt å lese! Det traff meg veldig. Du satte ord på mye av det jeg føler for tiden. Takk

 

[FruMille]

Kjenner meg veldig igjen i det du skriver jeg også. Men det går mer på at jeg ikke vil knytte meg til den lille før jeg vet at det kommer til å gå bra, dette på bakgrunn at vi har mistet en del ganger før. Denne lille spiren var heller ikke planlagt så her har det vært en hel storm av følelser hele veien så langt, jeg har kommet til 8+1 og har sett på ul at det er liv. Likevel slipper vi ikke jubelen løs..men jeg tror nok det at etterhvert som ukene går, og at det tyder på ting vil gå bra, så kommer morsfølelsen for den lille også

 

[Spirevipps]

Jeg forstår heller ikke det som skjer. Har 3 fra før og må
Ærlig innrømme jeg gruer meg til nattevåk etc. Jeg har liksom ikke tid å gå gravid og være dårlig. Føler det går ut over familien.
Jeg tenker jo aller mest på at 2 åringen skal få ett søsken og leke med , siden de to eldste er så mye eldre enn han ( 11 og 12). Jeg synes generelt svangerskap er tungt , jeg sliter med vekten fra før og hater og legge på meg.. forrige fødsel var grusom og jeg har fått fødselsangst : men jeg håper svangerskapet går bra og premien blir verdt strevet

 

[milie]

Du er ikke alene! Mye av det som skrives i denne tråden beskriver det jeg føler. Er 10+4 og denne var ikke helt planlagt. Vi hadde heller ikke snakket om å prøve - rettere sagt ta det som det kommer. Det bare gikk veldig fort

Vi er selvfølgelig glade for det, men samtidig er det vanskelig å kjenne på gleden fordi det ikke har gått helt opp for meg enda. Kanskje fordi jeg ikke har andre symptomer enn trøtthet, litt forstoppelse og murringer innimellom. Det er det første så skal være ærlig på at jeg kjenner noe redsel over forandringen som kommer. Nettopp starter på toårig deltidsstudie så grubler litt på praktiske ting her også.

Jeg tenker at ting kommer vel på plass etterhvert som jeg ser og føler føler flere forandringer. Hvert fall betryggende å se at jeg ikke er alene. Hadde tenkt å skrive en tilsvarende tråd, men turde ikke helt - så tusen takk til deg som startet tråden!

 

[Barnehagelæreren]

Er idag 8+4 og har vært på TUL idag og sett at alt er bra og lever og er som det skal, allikevel føles det ikke ekte ut.

Denne graviditeten var en skikkelig overraskelse og jeg har slit en del med å la det synke inn.
Jeg har to barn fra før og når jeg fant ut om dem gikk jeg rett i mamma modus, og gledet meg masse fra så og si første øyeblikk. Denne gangen føler jeg at jeg gjør alt det jeg gjorde med de to andre men mer fordi jeg føler jeg må og bør ikke fordi jeg nødvendigvis vil.

Mamma, sjefene mine og ungene vet nå om babyen og jeg håpte det skulle gjøre det mer ekte men det gjør ikke det.

Jeg har glimt av å glede meg innimellom men det blir veldig overskygget av kvalme og slitenhet akkurat nå for tiden.


Er jeg helt alene om dette?

Dette blir bedre sant? Det ordner seg?

En dag av gangen osv ikke sant?

Hei!
Jeg er 6+4 og blir mamma for andre gang. Jeg trenger ikke å si mer enn at jeg føler der akkurat likt som deg! Du er ikke alene. Jeg har attpåtil en far som er kreftsyk, og det er mye som tynger på. Så jeg skal spørre om hjelp. Så håper jeg - og tror, at som du sier: det blir bedre

 

[Ørkenrev]

Vi er i akkurat samme situasjon!
Nr 3, fryktelig uventet. Klarer ikke glede meg over det enda.

 

[Blueish]

ååå herregud jeg er så glad jeg skrev dette innleget!

Det er så utrolig godt å høre at jeg ikke er alene i det hele tatt høres det ut som!

Tusen tusen takk alle sammen


Jeg trodde jeg skulle få mye mer av hvordan kan du ikke glede deg osv osv. Så dette var utrolig godt å lese!
Det ordner seg nok for oss alle. Selv om de siste 3 dagene har kvalmen vært verre enn noe sinne

 

[Lilutta]

ååå herregud jeg er så glad jeg skrev dette innleget!

Det er så utrolig godt å høre at jeg ikke er alene i det hele tatt høres det ut som!

Tusen tusen takk alle sammen


Jeg trodde jeg skulle få mye mer av hvordan kan du ikke glede deg osv osv. Så dette var utrolig godt å lese!
Det ordner seg nok for oss alle. Selv om de siste 3 dagene har kvalmen vært verre enn noe sinne

Du er absolutt ikke alene! Tror vi er mange som føler det samme her. Det er tøft. Men jeg har troa på at det ordner seg ja

 

[marithe]

Jeg er på ingen måte hardt rammet av svangerskapsplager. Litt trøtt, litt kvalm av og til, litt ofte sulten og fett hår. Og med litt kvalm så er det snakk om å være uggen i korte perioder, ikke noe som minner om å være i nærheten av oppkast. Men selv om jeg er i fin form så er det ikke noen automatikk i at jeg gleder meg. Det er mye jeg er spent på, noen ting jeg gruer meg til og en del jeg på en måte bare holder på avstand. Jeg er jo ikke trygg på om det faktisk blir en baby av dette fosteret enda heller.

 

[Wanja]

En fin tråd å lese jeg kjenner meg igjen i mye. Graviditeten var ikke planlagt og kom som et sjokk. Vi har trengt tid til å la det synke inn. Jeg har også vært veldig kvalm og trøtt.
Gleden har kommet sakte til

Nå er vi snart 12 uker, nyheten er ute til alle, vi har fått vite at vi venter en gutt Og ikke minst er formen min myyye bedre. Nå kjenner jeg at dette er helt riktig

 

[Bebe2020]

Det var veldig godt å lese alle deres fortellinger! Her var graviditeten også uplanlagt, kort tid etter en relativt omfattende operasjon og alvorlig sykdom. Legene var skeptiske til graviditeten, og sa at det var en mye større sannsynlighet for spontanabort i første trimester. Nå er jeg i uke 12, og begynner å glede meg LITT; men både jeg og samboeren har fortsatt en veldig avventende holdning til graviditeten. Det eneste som faktisk hjalp meg med å være konfrontert med å være gravid, var nettopp kvalmen. Så - selv om jeg er sliten og dårlig, er kvalmen også noe som forteller meg at joda, det er en mulighet for at dette går bra...

 

[Blueish]

Jeg syns det blir litt og litt lettere.

Men i helga har jeg kastet opp 3 ganger til dagen å er så trøtt og kvalm at det skal lite til for at jeg blir sliten.
Men eldstemann gleder seg veldig og han har så mange tanker og tenker på alt mulig rart, det er så koseligt.

Det kommer seg nok å jeg er glad jeg mest sannsynligvis er bedre til jul og det hjelper å tenke at dette er siste gang.

 

[Ørkenrev]

Kjenner jeg er redd for at det er noe galt.
Selv om det kom som et sjokk hele greia.

 

[Lywv]

I feel you! Denne kom som en stor overraskelse, og trenger fortsatt litt tid på å innse at jeg er på vei til å bli trebarnsmor. Har to tøffe/dramatiske svangerskap bak meg, som tar vekk endel av gleden. Jeg er nå litt over 9 uker, var på tul fredag og så hjertet slå, men samtidig så er det uvirkelig

 

[Blueish]

Ja helt sånn er det.

Jeg har også ganske tøffe svangerskap og syns det er veldig vanskelig å gå gjennom dette igjen.
Men det må bare ordne seg også skal jeg bestille time til mannen for znip znip

 

[Spirevipps]

Jeg har tenkt å spør om sterilisering og ks

 

[Venter nr 4]

Sliter veldig med å gå opp for meg. Vi skulle ikke ha flere og var egentlig ferdig med barn, prata om sterilisering osv.
Å vente nr 4 er liksom helt uvirkelig.
Eneste som gjør at man trur på det er testene, doplern og de små dultene inni magen.
Ellers føler jeg ingen ting :/ føles tømt og merkelig.

 

[Ananas :)]

Du er ikke alene, jeg har mye av de samme tankene. Har to fra før og dette var ikke planlagt.. vet at jeg kommer til å bli glad i barnet, men er på ingen måte glad for at jeg er gravid. Ja, jeg kunne tatt abort men det er ikke lett det heller. Jeg må bare ta tiden til hjelp, så kommer det nok gode følelser til slutt