Føler meg så veldig alene....

En tråd i 'Psykisk helse' startet av hønepønemor, 23 Okt 2007.

Endre kallenavn | Kom i gang/Hjelp
  1. hønepønemor Gift med forumet

    Jeg har verdens søteste og snilleste sønn, han er godheten selvJeg blir så lei meg av å tenke på at han så og si bare har meg, min fam. er så psykisk syke, at de må jeg alltid ta hensyn til og ikke kan forvente  noe ifra..fra faren sin side, så er pappaen fullstendig opptatt med jobben og seg selv og vet ikke bak eller frem på sønnen sin for det meste, foreldrene hans er såpass gamle og bor så langt ifra, at det er sjelden lillegutt få sett de, resten av fam. fra den siden kjenner eg extremt lite, og ser ikke ut til at de er så intressert..Så ender opp med at meg og lille minien er mye for oss selv, vi treffer jo venner med barn innimellom, men har på en måte ikke noe trygt familienettverk, og det er så utrolig sårt[:(] føler meg så alene, og får så dårlig samvittighet ovenfor han, han fortjener jo å ha mange rundt seg som er glad i han, for han er jo så sjønn og god[&o] Han har jo heldigvis dagmamma, så han får heldigvis forholde seg til andre mennesker enn meg, men er ikke sånn 100% på henne, for det er lixom alltid noe som kommer i veien, sjelden det er en uke som det ikke dukker opp noe for henne...men han får no værtfall være med andre voksne på den måten da[:)] Noe sosialt liv har jeg ikke noe utenom at eg har med lille vennen min sammen med veninner som har barn en sjelden gang, så kjenner sosialangsten begynner å inntre psyken min for alvor..., fra han ble født (aug 2006) har jeg "kost meg uten han, funnet på noe gøy" 1,5 ganger, første gangen måtte jeg gå midt i en konsert fordi min mor ble stressa, andre gangen gikk det greit, men min mor sa hun ikke kunne passe han så lenge flere ganger (en natt og litt utpå morningen) for hun følte hun ikke klarte det..så jeg har ingen som kan passe han innimellom, så jeg får gjøre noe kjekt for megselv, men det allermest triste er at ingen bare kan ha han fordi de har lyst å være litt sammen med han...alle sier at det blir bedre når han blir større...kan være, men det er NO det er så uendelig sårt...Tenk hvis jeg skulle dø da? eller bli rammet av en alvorlig sykdom? Hva hadde skjedd med sønnen min da?? grøsser ved tanken...Huff, ble langt dette her, men jeg måtte bare lette hjerte mitt..
     
  2. Bølla 22.mai Elsker forumet

    Du har ikke noen nære venninner eller kompiser som du kan lage "familie" utav?? Vet det er flere kvinner, som ikke har det største sikkerhetsnettet rundt seg, som da danner seg en familie utav venner og kjente!
    Leste forøvrig om ei i Foreldre og Barn! Livet skal virkelig ikke være lett skjønner jeg[&o] Jeg kunne så inderlig ønske det var noe jeg kunne gjort!!
    Sender deg en goood klem!
     
  3. hønepønemor Gift med forumet

    Takk for svar her[:)] Skulle ønske jeg hadde noen sånne venner, men de fleste er nok fullt opptatt med sitt, er såvidt vi får sjangs til å treffes, jeg er av typen vil ikke trenge meg på..Har bodd i mange fosterhjem, og det har gjort sitt med at jeg ikke vet hvor jeg har noen, hvis du skjønner, og jeg har bodd tilsammen 15 forskjellige steder, så har ikke hatt lett med å få gode trofaste venner...jeg lever mye opp til, hver mot andre som du vil at de skal være mot deg, men har fått meg endel slag i trynet, så vet ikke hvor jeg har folk, så er jo de fleste veldig opptatt med jobb og famile selv..tusen takk for cyberklemmene, hehe[:D][:D] de varmer[:D][:D]
     
  4. TviTvi Glad i forumet

    ORIGINAL: hønepønemor

    Takk for svar her[:)] Skulle ønske jeg hadde noen sånne venner, men de fleste er nok fullt opptatt med sitt, er såvidt vi får sjangs til å treffes, jeg er av typen vil ikke trenge meg på..Har bodd i mange fosterhjem, og det har gjort sitt med at jeg ikke vet hvor jeg har noen, hvis du skjønner, og jeg har bodd tilsammen 15 forskjellige steder, så har ikke hatt lett med å få gode trofaste venner...jeg lever mye opp til, hver mot andre som du vil at de skal være mot deg, men har fått meg endel slag i trynet, så vet ikke hvor jeg har folk, så er jo de fleste veldig opptatt med jobb og famile selv..tusen takk for cyberklemmene, hehe[:D][:D] de varmer[:D][:D]
    Jeg har også bodd i fosterhjem, har også det samme forholdet til andre mennesker som deg. Jeg var ikke så heldig med barnehjemmet , men kom heldigvis til verdens snilleste fosterhjem og dem er min familie samt min biologiske i dag.
    Jeg håper alt ordner seg for deg. Om du ønsker å prate så er jeg her [:)]
    Cyberklemmer te dæ[:)]
     
     
     
  5. Juliette Forumet er livet

    Leit å høre du har det sånn.
    Hva med å søke barnehageplass hvis du ikke allerede har gjort det?
    Der blir han kjent med andre barn som kanskje bor i nærheten så de også kan være sammen på fritiden, og som han senere i livet kan ta følge med inn i skolen også. Kanskje får du selv også kontakt med noen hyggelige foreldre?
    Ellers kan du gå inn på www.aktivitetsvenner.no og registrere deg der under "alenemor", "søker nye venner" eller hva enn du søker etter. Hadde tenkt å registrere meg der selv, men nå kommer jeg ikke inn, noe tull med passord, har sendt mail men ikke hørt noe fra de...Men tror det kan være noe for deg.
     
    Ønsker deg alt godt! Lykke til!
     
  6. Stine sin mamma Forelsket i forumet

    Leste tilfeldig innlegget ditt. Og det er en ting som slår meg. Kan du ikke søke om "reservebesteforeldre"??? Har hørt om andre som har gjort det, og det har vært veldig vellykket!!!!! Du kan sette inn en annonse i ukebladet, allers og hjemmet eventuelt? Det er blander som leses av godt voksne damer som har både omsorg og kjærlighet å gi. Og ikke minst tid! I dag har vi dessverre altfor liten "tid" til hverandre. Skriv at dere trenger en bestemor og bestefar, fortell hvor dere bor og litt om dere selv. Trenger jo ikke å utdype noe særlig. Lykke til!
     
  7. lunalux Blir kjent med forumet

    Quoter denne her, jeg ettersom jeg hadde tenkt å foreslå det samme.
    Er det slik at man har liten familie, eller at familien av ulike årsaker ikke har mulighet for å være der for små hjerteknusere, blir man bare nødt å tenke "annerledes/alternativt".
    Gjennom sosialetaten tror jeg også det går an å søke om avlastningsfamilier; Familier med god plass for barn en helg i mnd eller så.. Syntes selv det kan høres skremmende ut å overlate barnet mitt til "fremmede", men hadde jeg vært i samme situasjon og jeg ellers ikke fant noen utvei ville ejg mest sannsynlig prøvd det selv. Hadde nok ville treffe avlastningsfamilien selv og bli kjent før jeg hadde latt de ha ansvaret da..
    Fikk så vondt av deg når jeg leste innlegget ditt. Forstår håpløsheten du føler. En fattig trøst er at du slettes ikke er alene. Hva med å starte opp en gruppe sammen med andre som er i din situasjon også? Da hadde dere kunnet stille opp for hverandre.
     
    Goooo klem fra lille meg, også alenemor.
     
    ORIGINAL: Stine sin mamma

    Leste tilfeldig innlegget ditt. Og det er en ting som slår meg. Kan du ikke søke om "reservebesteforeldre"??? Har hørt om andre som har gjort det, og det har vært veldig vellykket!!!!! Du kan sette inn en annonse i ukebladet, allers og hjemmet eventuelt? Det er blander som leses av godt voksne damer som har både omsorg og kjærlighet å gi. Og ikke minst tid! I dag har vi dessverre altfor liten "tid" til hverandre. Skriv at dere trenger en bestemor og bestefar, fortell hvor dere bor og litt om dere selv. Trenger jo ikke å utdype noe særlig. Lykke til!
     

Del denne siden